Spør en gjeng spilljournalister om favorittspill, og du får garantert et par Ico og Shadow of the Colossus som svar. Spør noen spillutviklere om favorittspill, og sjansen er stor for at også de kommer drassende med Ico og Shadow of the Colossus. Til og med legendariske Peter Molyneux holder Ico som et av sine absolutte favorittspill. Fumito Uedas to spill har satt dypere spor etter seg enn de fleste andre spill lansert på denne siden av århundreskiftet.

Like vakkert

Det var derfor med en viss skepsis jeg mottok nyheten om at hans to mesterverk skulle gjenutgis i HD til Playstation 3. Ville Sony ta en George Lucas og legge til masse unødvendig ræl i spillene, slik Lucas har gjort med de nye versjonene av Star Wars-trilogien på blu-ray? Eller ville de beholde det minimalistiske og lavmælte uttrykket fra originalspillene.

Heldigvis har de gått for sistnevnte løsning, og mitt gjensyn med Ico og Shadow of the Colossus føles som et genuint gjenbesøk med originalspillene. En verdig oppussing, der jeg som spiller egentlig ikke legger merke til at jeg spiller en oppusset versjon av klassikerne, men sitter igjen med nøyaktig samme følelser og inntrykk som da jeg spilte originalen.

Har du ikke vært borti de to spillene før, kommer en kort innføring her. I Ico spiller vi en gutt med horn som blir ført til et gigantisk slott. Han er en offergave, og skal mures inn i en statue for å dø. Heldigvis klarer han å bryte seg ut av statuen, og sammen med en mystisk pike kalt Yorda må han prøve å finne en vei ut av den digre borgen.

Shadow of the Colossus foregår før Ico, og handler nok en gang om en ung mann. Denne gangen er rollene snudd på hodet, og vår helt er på jakt etter seksten kolosser - gigantiske og majestetiske skapninger - som må felles for å berge hans døde kjæreste.

Brannøvelse nå igjen!

Selv om de to spillopplevelsene er ganske ulike har de også mange fellestrekk. Ueda har en minimalistisk tilnærming i spillfortellingene sine, her fortelles gjerne historiene mellom linjene. Som spiller er jeg vant til å få historier malt i brede strøk og gjerne gjentatt i det uendelige via monologer og dialoger, Uedas sparsomme tilnærming gir meg tid til å reflektere over handlingen selv. Og ikke minst mine egne handlinger.