Når det går over ti år mellom to spill i en serie, forventer man at noe skal ha skjedd i løpet av de ti åra. At en utvikling skal ha forekommet, at det skal måles progresjon. Foruten de rent kosmetiske forbedringene, har svært lite skjedd i overgangen fra Diablo II til Diablo III.

Farmville

Slike tanke melder seg når jeg ikke spiller Diablo III. Så snart jeg har logget ut og forlatt karakteren min i spillverdenen Sanctuary, blir jeg kynisk og analytisk, skeptisk og negativ. Ute etter å ta spillet for et eller annet. Så la oss spinne videre på det negative med en gang, og kanskje vri det til noe positivt.

Det spillet Diablo III minner mest om er Farmville. Farmville er en bondegårdssimulator på Facebook og mobile plattformer der du bygger ut en bondegård. Alt tar tid, men progresjon er alltid like rundt hjørnet. Og spillet belønner deg konstant. Kuer kan melkes, avlinger kan høstes, men alt tar som sagt tid. Litt tid. Bare noen minutter til, så er neste avling klar. Bare et par avlinger til, så har du råd til ny traktor. Det er alltid noe godt i vente.

Snart har du holdt på i noen dager, og gården din begynner å bli fin. Du utvider med nye bygg og grønnsaksåkre og høns og sauer og kyr. Du går opp i nivåene, sjekker innom hele tiden, bygger og finpusser og høster inn belønningene. Den deilige tilfredsstillelsen av å klikke på en avling og se pengene komme inn. Klikke på penger og dyr og høre klirringen av gullmynter. Se gården bli større, sterkere og mer attraktiv.

Slik er Diablo III og. I stedet for en gård bygger du opp en spillfigur. Progresjon er enkelt, følg historien og bekjemp utallige mengder monstre underveis, og belønningene kastes etter deg på løpende bånd. Som man klikker på epletrær og gulrotåkre i Farmville, klikker man på skatter og våpen i Diablo. Løp over gullmynter for en herlig klirrelyd mens pengepungen din fylles opp. Akkurat som Farmville har det en fast progresjonsplan. Akkurat som Farmville spiller det på gleden av å motta små belønninger i et jevnt tempo. "Bare sjekke en gang til" tenker Farmville-spilleren. "Bare spille litt til" tenker Diablo III-spilleren. En tidstyv av dimensjoner. Klikk-klikk-klikk-klikk, akkompagnert av jevnlige ka-ching-lyder fra pengepungen.

En hårreisende sammenligning for Diablo-fansen, kanskje, men likheten mellom de to spillene er slående. Og det er ikke så rart, utviklere som Zynga har over mange år studert spillmekanikker som får deg hektet, optimal belønningsprogresjon og intuitiv interaktivitet, og Diablo II har mest sannsynlig vært en viktig inspirasjonskilde til hvordan Farmville og lignende spill er utformet. Akkurat som Rage Against the Machine må ta sin del av skylda for alle grusomme nu-metal-fusjoner mellom rap- og rock må Blizzard ta sin del av skylda for casual-spillenes fremvekst.