Brødrene Thøgersen har i det siste vært i full gang med å skyte ned terrorister i Shanghai via Xbox Live, en affære som både var underholdende og svært frustrerende.
Jeg satt meg ned uten altfor store forventninger til «Army of Two: The 40th Day», og det er ikke et spill jeg har fulgt så nøye med på. Eneren kom og gikk uten at jeg spilte det, men anså det alltid som en fattigmanns «Gears of War», uten å ha noe til å støtte opp fordommene mine. Jeg har derimot vært en fan av co-op-shooters siden jeg først spilte «Perfect Dark» til N64 for nå ti år siden, så konseptet til «Army of Two: 40th Day» tiltaler meg. Derfor satte jeg meg ned med håpet om at det skulle vise seg å være et solid spill med stor underholdningsverdi.
Historie?
Salem og Rios befinner seg på et vanlig, enkelt oppdrag i Shanghai. Ting går greit inntil bygningene rundt omkring i Shanghai eksploderer og faller sammen, og en haug med leiesoldater stormer alt som lar seg storme. Hvorfor dette skjer er ikke veldig innlysende, men det er ganske tydelig at de ikke har kommet for å spille Ludo med oss. Etterhvert som man skyter seg gjennom horder av disse terroristene, forventer man kanskje å finne ut av hvorfor ting skjer, men den gang ei. Vi satt igjennom hele spillet uten helt å forstå grunnen til denne plutselige terroraksjonen. Det finnes totalt 14 radiologger man kan samle, som inneholder stemmeklipp relatert til historien, uten at de bidrar nevneverdig til forståelsen for hva som skjer. Men er det én ting man har lært fra Mario-spill, er det at historien, eller mangel på sådan, ikke nødvendigvis gjør et spill dårlig.
En røff start...
Men det lover heller ikke spesielt bra. I starten var det veldig vanskelig å like dette spillet. Kontrollen var opphav til mye frustrasjon og det tok tid før vi ble vant til den. Selv mot slutten befant vi oss i situasjoner der vi døde fordi karakterene våres ikke gjorde det vi ville. Det er nemlig altfor mange funksjoner plassert på samme knapp. Trykker du A-knappen i nærheten av et dekke, vil du gå i dekning bak det. Er du derimot litt for nærme gjør den heller at man hopper over dekket, og rett inn i fiendens skuddlinje. A-knappen er også brukt til gjenopplive medspilleren din, men ikke før du har brukt den samme knappen for å dra ham i dekning, noe som ikke alltid er nødvendig. Flere ganger begynte karakterene våre å spurte mot nærmeste dekke, hoppe over det og dø selv, mens vi egentlig bare prøvde å gjenopplive lagkameraten. Den brukes også for å åpne dører og bruke gjenstander. Likevel fant utviklerne det lurt å legge til nok en funksjon, og en særdeles unødvendig en, på samme knapp; nemlig å ta high-fives med medspillern din.
Dette kombinert med et til tider ulogisk checkpoint-system som nektet oss checkpoints etter lange kamper, og fraværet til den sårt savnede muligheten til å hoppe over mellomsekvenser, gjorde frustrasjonen svært høy i starten. Det var nesten så vi la fra oss spillet for å regelrett slakte det. Men i etterkant kan vi være glade for at vi ikke gjorde det.
... med en bedre avslutning
Til tross for at spillet i starten bidro til å fremskynde et fremtidig hjerteinfarkt, viste det seg etterhvert at spillet er et veldig underholdende co-op-spill. Igjennom hele spillet kommer du i mange intense og actionfylte kamper. Utover i spillet blir bruk av taktikk mye viktigere for å komme seg helskinnet igjennom skuddvekslinger med mange fiender, og når kontrollen ble lettere å håndtere, var det ikke lenger like ofte vi ble sittende og skrike igjennom mikrofonen av rent sinne på udugelige kontroller. Da furstrasjonen stilnet ble det lettere å legge merke til de gode sidene ved spillet.
Det er flere elementer som sørger for å gjøre spillet ganske underholdende. Selv om det ikke er så mye moro i å samarbeide for å åpne en dør, bidrar blant annet aggrosystemet for en dypere samarbeidsfølelse. Det sørger for at en spiller kan ta oppmerksomheten til en gruppe fiender, mens den andre spilleren sniker seg rundt og skyter dem ned én etter én. GPSen er også god å ha, og viser deg hvor du skal gå til enhver tid, slik at man slipper å sette seg fast i et ellers ganske strømlinjeformet spill. Etterhvert som man spiller møter man på situasjoner der man er nødt til å ta et moralsk valg, som som oftest består av å drepe noen eller å la dem leve. Dette moralitetssystemet var interessant nok inntil vi innså at valgene vi gjorde egentlig ikke ga noen form for konsekvenser senere i spillet.
Modifisering på høyt nivå
«Army of Two: 40th Day» har et overraskende dypt modifiseringssystem. Du kan på ethvert tidspunkt i spillet, sålenge du ikke er i en skuddveksling, åpne butikkmenyen, der du kan kjøpe nye våpen og oppgradere våpen du allerede har kjøpt. Avhengig av hva slags deler du velger, vil våpenet ditt bli bedre til å ta aggro, ta mer skade, være mer presist eller være lettere å håndtere. Her gjelder det å finne den perfekte balansen til å passe spillestilen din. I tillegg kan dette være til hjelp rent taktisk, hvis du bruker et våpen med lite aggro for å ta knekken på en gjeng med fiender mens medspilleren din holder oppmerksomheten deres med et våpen med høy aggro. Det finnes også flere muligheter for å style opp våpenet ditt, som å gi det et gullbelegg eller et tigermønster. Dette systemet viste seg også til å være opphavet til det mest irriterende med hele spillet; nemlig at du er nødt til å gjøre modifiseringene dine på nytt om du dør og ikke har nådd et nytt checkpoint siden du sist modifiserte våpenet ditt.
Svakt grafisk, men med god atmosfære
Noe av det første vi hang oss opp i, var mangel på imponerende grafikk. Tvert imot var grafikken på mange områder ganske elendig. Mens hovedpersonene så greie nok ut, og hadde fine animasjoner, var mye av omgivelsene lite pent og enkelte ting så ut til å være tatt rett fra «Half-Life». Fiendene er i likhet med spillet i overkant ensformig, så man tar seg selv i å skyte resirkulerte fiender hundrevis av ganger fra start til slutt. Dette hensatte meg til gamle arkadespill som «Time Crisis», et minne som forsåvidt er ganske koselig. Likevel har EA Montreal lyktes i å lage en god atmosfære. Det er en gjennomgående mørk stemning, og du får en god følelse av kaoset i Shanghai. Musikken er ikke minneverdig, men gjør jobben sin. Salem og Rios er begge godt skapte karakterer, og har morsom dialog seg imellom i løpet av spillets gang.
Konklusjon
Til tross for å starte ut som et spill fra helvete, endte «Army of Two: The 40th Day» som et ganske underholdende spill, men med flere mangler. Har du en kompis å spille med, og tålmodigheten til å komme deg gjennom den frustrerende læringskurven er det en sjanse for at du vil ha det gøy. Har du derimot ingen å spille med vil jeg nok fraråde deg å kjøpe det, for spillet er absolutt på sitt beste med en kompis. Personlig brydde jeg meg ikke stort om enspillermodusen. Mangelen på en god historie (eller en historie i det hele tatt) gjør at man aldri higer etter å vite hva som skjer. Henger man seg ofte opp i grafikk, vil man nok la «Army of Two: The 40th Day» irritere livet av seg. En svak firer, som tjener godt på underholdningsverdien av co-op-modusen.
Brødrene Thøgersen har i det siste vært i full gang med å skyte ned terrorister i Shanghai via Xbox Live, en affære som både var underholdende og svært frustrerende.
Jeg satt meg ned uten altfor store forventninger til «Army of Two: The 40th Day», og det er ikke et spill jeg har fulgt så nøye med på. Eneren kom og gikk uten at jeg spilte det, men anså det alltid som en fattigmanns «Gears of War», uten å ha noe til å støtte opp fordommene mine. Jeg har derimot vært en fan av co-op-shooters siden jeg først spilte «Perfect Dark» til N64 for nå ti år siden, så konseptet til «Army of Two: 40th Day» tiltaler meg. Derfor satte jeg meg ned med håpet om at det skulle vise seg å være et solid spill med stor underholdningsverdi.
Historie?
Salem og Rios befinner seg på et vanlig, enkelt oppdrag i Shanghai. Ting går greit inntil bygningene rundt omkring i Shanghai eksploderer og faller sammen, og en haug med leiesoldater stormer alt som lar seg storme. Hvorfor dette skjer er ikke veldig innlysende, men det er ganske tydelig at de ikke har kommet for å spille Ludo med oss. Etterhvert som man skyter seg gjennom horder av disse terroristene, forventer man kanskje å finne ut av hvorfor ting skjer, men den gang ei. Vi satt igjennom hele spillet uten helt å forstå grunnen til denne plutselige terroraksjonen. Det finnes totalt 14 radiologger man kan samle, som inneholder stemmeklipp relatert til historien, uten at de bidrar nevneverdig til forståelsen for hva som skjer. Men er det én ting man har lært fra Mario-spill, er det at historien, eller mangel på sådan, ikke nødvendigvis gjør et spill dårlig.
Artikkelen fortsetter under bildet.
En skuddveksling i Shanghais gater. (EA Montreal)En røff start...
Men det lover heller ikke spesielt bra. I starten var det veldig vanskelig å like dette spillet. Kontrollen var opphav til mye frustrasjon og det tok tid før vi ble vant til den. Selv mot slutten befant vi oss i situasjoner der vi døde fordi karakterene våres ikke gjorde det vi ville. Det er nemlig altfor mange funksjoner plassert på samme knapp. Trykker du A-knappen i nærheten av et dekke, vil du gå i dekning bak det. Er du derimot litt for nærme gjør den heller at man hopper over dekket, og rett inn i fiendens skuddlinje. A-knappen er også brukt til gjenopplive medspilleren din, men ikke før du har brukt den samme knappen for å dra ham i dekning, noe som ikke alltid er nødvendig. Flere ganger begynte karakterene våre å spurte mot nærmeste dekke, hoppe over det og dø selv, mens vi egentlig bare prøvde å gjenopplive lagkameraten. Den brukes også for å åpne dører og bruke gjenstander. Likevel fant utviklerne det lurt å legge til nok en funksjon, og en særdeles unødvendig en, på samme knapp; nemlig å ta high-fives med medspillern din.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Her dras Salem i dekning, en funksjon som ikke alltid er like nyttig. Burde kanskje vært plassert på egen knapp? (EA Montreal)Dette kombinert med et til tider ulogisk checkpoint-system som nektet oss checkpoints etter lange kamper, og fraværet til den sårt savnede muligheten til å hoppe over mellomsekvenser, gjorde frustrasjonen svært høy i starten. Det var nesten så vi la fra oss spillet for å regelrett slakte det. Men i etterkant kan vi være glade for at vi ikke gjorde det.