Det er med visse (les: veldig store) forventninger jeg fyrer opp Dawnguard, den første utvidelsespakken til Skyrim. Todd Howard kom tross alt med gjeve lovnader om mindre drypp av utvidelser, til fordel for større saker.

Kvass inkompetanse

Og jo, Dawnguard er stort. Jeg skal ikke si et stort intet, for det er det vitterlig ikke. Omtrent tjue timer skal det visst ta å kjøre gjennom historien med begge sidene. Stemmer ganske bra. Det er tjue timer som gjerne kunne vært ti. Eller fem. For her er det mye forrett før du kommer til middagen.

Dette er ståa: Dawnguards er vampyrjegerne, og vampyrene er... øh, vampyrene. Spill den ene eller den andre. Som Dawnguard får du en frekk armbrøst. Som vampyr kan du suge blod og sånt. Vampyrene er ledet an av Lord Harkon, som er hypp på å dekke til sola og gjøre natta permanent. Bad ass! Han trenger tre Elder Scrolls for å organisere dette.

Udødelige Lord Harkon har brukt noe som sikkert føles som en evighet på søket. Uten å prestere. Dette er en luksus vanlig dødelige ikke har - de må jo få unger, som skal trenes opp til å bli nye Dawnguards, rekruttere folk, og så videre. Begge laug utviser kvass inkompetanse, altså.