«La Divina Commedia», «The Divine Comedy», eller «Den guddommelige komedie», er et av de viktigste litterære verkene som har blitt skrevet i den vestlige verden. Dante Aligiheri skrev diktene, eller sangene som mange hevder, mellom 1308 og 1321, og verket har satt store spor innen hvordan mange kristne oppfatter helvete og hva som skjer når man skal gjøre bot for sine synder.

Ni nivåer

De fleste av oss kjenner til de syv dødssyndene, men hos Dante er det ni nivåer av helvete som skal lides gjennom. Det første som kalles Limbo er ikke så ille, det er for de som egentlig ikke har syndet, men som ikke er døpt eller har funnet den rette Gud.

Så blir det vesentlig verre.

Diktet (sangen) består i utgangspunket av tre deler: Inferno, Purgatorio og Paradiso, alle sammen på 33 verselinjer, 33 strofer og konstant 3 verselinjer. Jeg tror jeg begynner å ane hvor forfatter Dan Brown har hentet mye av sin inspirasjon fra.

De videre nivåene av helvete er de vellystige, de glupske, de grådige, de hevngjerrrige, kjettere, voldsmenn, bedragere og sist men ikke minst tyver og mennesker som skaper splid. Alt dette skal Dante gjennom for å gjøre bot for sine synder.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Heftig action

Mange har sammenlignet «Dante's Inferno» med «God of War», noe som ikke er helt feil, men det minner i mye større grad om den nylig lanserte perlen «Bayonetta». Kampsystemet er ganske likt, det er vold og nakenhet så langt øyet kan se, og dette er definitivt en av de spillutgivelsene jeg ikke skal sutre over at har fått 18-års grense. Det er mye drøye saker i «Dante's Inferno» som ikke egner seg for barn.

Jobben din er nemlig å redde din store kjærlighet, Bice Di Folco Portinari, og i filmsekvensene er ikke hun alltid påkledd for å si det sånn. Eller enklere sagt, splitter naken.

Anmeldelsen fortsetter på neste side.