Det er gått tre år siden jeg først stiftet bekjentskap med Stalker-landskapet, radioaktiviteten og alskens beist som herjet der. «S.T.A.L.K.E.R. : Call of Pripyat» har vært tilgjengelig for russiske spillere en stund, men oversettelsen og eventuell tilrettelegging for det europeiske markedet har tatt tid. Likevel er minnene fra det første «S.T.A.L.K.E.R.». såpass sterke i denne anmelders minne, at jeg har tålt litt venting.

 Jeg husker det første spillet som innovativt, med en spennende og fascinerende historie. De fleste gode spill får imidlertid en oppfølger og når sant skal sies er vel dette også tilfellet med en rekke dårlige spill.

Kontrafaktisk historie

Kontrafaktisk historieskriving er den hypotetiske historieskrivingen. Hva kunne ha skjedd dersom historien hadde vært litt annerledes?  Ved å bruke ekte historiske hendelser som bakteppe, føles det hele litt virkeligere. Dersom atomreaktoren i Tsjernobyl hadde vært enda litt kraftigere, lekkasjen mer omfattende, med litt større eksplosjoner og slikt, så kunne man ha fått et landskap likt det du finner i «S.T.A.L.K.E.R.». Denne innfallsvinkelen var ny og spennende da det første «S.T.A.L.K.E.R.» kom. Dersom en oppfølger til et slikt spill skal kunne gi meg samme følelse av originalitet som det første gjorde, må det være mye nytt og spennende i oppfølgeren. Dette var tanker jeg gjorde meg opp før jeg begynte å spille; gode forventninger, annerledes spill, tenkte jeg.

Trist opplevelse

Så var jeg i gang. Synet som møte meg var er et trist landskap. Det blåser og regner, sikten er ikke all verden, og du føler nesten at du fryser med en gang. Du får høre at du skal agere som en dobbeltagent og infiltrere lykkejegerne som kalles Stalkers og forsøke å finne ut hva som har skjedd med fire forsvunne helikoptere. Ikke all verden av en historie, men hva med gameplayen? Det går noen folk hvileløst omkring. Jeg er utstyrt med et dårlig rustent våpen, men jeg klarer da å fyre av et headshot på kloss hold. Resultatet er at jeg erter på meg alle kameratene til mitt tilfeldige offer, og jeg må løpe.

Det er mørkt og trist i de russiske bakgatene.Etter hvert lærer jeg at fiender er markert som røde i siktet ditt, tilfeldige folk er markert som gule, mens venna dine er grønne. Når jeg tenker etter var det vel slik det var i forrige «S.T.A.L.K.E.R. ». også. Det er imidlertid ikke noe problem å knerte hvemsomhelst. Det finnes knapt noen bedre måte å skaffe seg våpen, ammo og annet stash enn å ta livet av tilfeldige.

Spillet er svært åpent. Du kan velge å holde deg til hovedoppdraget, som kretser rundt disse helikopterne, eller du kan utforske og finne ut ting på egen hånd og gi beng i hovedoppdraget så lenge som mulig. Jeg valgte det sistnevnte, da jeg er en slik spiller, og fant for ut at spillet er omtrent slik: snakk med ulike karakterer i spillet og få oppdrag. Oppdragene dreier seg enten om å finne gjenstander eller å drepe muterte monstere eller banditter. Personlig likte jeg best finne-gjenstander-delen, da drepinga var ufattelig irriterende på mange måter. Noe av det verste var muligens lyden.

Anmeldelsen fortsetter på neste side.