Forrige uke var nordisk spillbransje samlet på minimessen, Pan Vision Playground, hvor en rekke prominente utviklere og utgivere stiller ut sine kommende spill. Det meste har vi allerede sett på enten E3 eller Gamescom, men det er alltid noe vi ikke får med oss i menneskemylderet. DmC, Ninja Theorys forsøk på å revitalisere den noe stagnerte Devil May Cry-serien for Capcom, er blant disse spillene.

Gammeldags start

Etter noen uoverenstemmelser med de tyske Capcom-representantene, fikk jeg og en kollega overtalt oss til en prøverunde i spillet. Personlig var jeg stor fan av både Devil May Cry og Devil May Cry 2, men hoppet av da Capcom begynte å utvikle spillene på autopilot. Nå ser det imidlertid ut til å løsne for spillserien igjen.

Som den 20 år gamle utgaven av Dante, blir jeg plassert i en typisk opplæringssekvens, i en typisk by som like godt kunne vært designet på 90-tallet. Grafikken er selvsagt fabelaktig, men selve brettdesignet består for det meste av hull i bakken, plattformer som kommer ut fra veggene, og fiender som enten flyr eller beveger seg på bakken. Kjedelige greier. Ved første øyesyn, selvsagt.

Gull blant gråstein

For det gjemmer seg en god del godbiter i både kamp- og kontrollsystemene. Dantes sedvanlige kombinasjon av skytevåpen og gigasverd er selvfølgelig intakt, og man kommer langt med å bare forholde seg til gamle taktikker, som å starte med sverdet, hakke litt, slå opp i luften, holde fienden i lufta med skuddsalver, for deretter å hoppe opp i lufta og avslutte torturen. Men det er mer.

Dante har hjelp fra både gode og onde krefter, selvfølgelig representert med engler og djevler. Ved å holde inne en av avtrekkerknappene på Xbox 360-kontrolleren, blir alle de andre knappene til engle-angrep. Det samme med de onde angrepene. Disse kreftene er nyttige både i kamp og plattformdelene, hvor vi loves store mengder med gåtebasert klatring.