Når man spiller mange spill, slik jeg gjør, blir man ofte overfalt av voldsomme inntrykk. Spill prøver å overgå hverandre i teknisk overlegenhet, de pøser på med grafiske effekter, eksplosjoner og 5.1. lyd som får stua til å riste. Og derfor er det ekstra deilig når et spill som «Limbo» kommer smygende.

Magisk verden

Allerede fra åpningsskjermen skjønner man at dette er noe spesielt. Lyden av fluer fyller høyttalerne, og en svær logo ligger over et blekt landskap. Vi starter spillet, og oppdager en ung gutt som våkner i gresset. Han våkner, står opp, og ser seg rundt. Vi er i en mørk skog, digre grå trær ljomer i bakgrunnen, og det er stille. Alt vi hører er en svak vind og fotsporene våre. Farger eksisterer ikke, alt er formidlet i gråtoner. Vi er i «Limbo».

8.5, 8.0, 8,5, 7,5 og 9,0.

Det er lett å bryte «Limbo» ned til sine enkeltelementer. Dette er i bunn og grunn et todimensjonalt plattformspill med fokus på fysikkbasert oppgaveløsning. Men det yter ikke spillet rettferdighet, la meg heller forklare hvorfor «Limbo» er et magisk spill.

Historien er det første som slår meg. Spillet gjør ingen forsøk på å forklare hvem vi er, hvor vi er, eller hva vi skal gjøre. Det har ingen dialog, ingen filmklipp eller mellomsekvenser. Det er deg, alene i en skummel verden der omgivelsene er ute etter å ta deg. Det ligger en slags historie i bunnen, men den må du fortelle selv ved hjelp av bakgrunnene, fiendene du møter, og oppgavene du må løse.