I 1991 slapp engelske Team17 det originale «Alien Breed»-spillet til Amiga 500. «Alien Breed» spilte på det samme konseptet som de amerikanske «Aliens»-filmene og ble en enorm suksess. Både kritikere og spillere hyllet spillet, og året senere kom oppfølgeren «Alien Breed Special Edition '92». Mellom 1991 og 1996 kom det totalt syv «Alien Breed»-spill før Team17 ga lisensen en velfortjent ferie. I løpet av denne tiden hadde «Alien Breed»-spillene dominert de engelske og internasjonale salgslistene.

I 2005 startet serien opp på ny. Først kom «Alien Breed Obliteration», deretter «Alien Breed: Evolution» i 2009. Nå er tiden kommet for den nyeste installasjonen i serien: «Alien Breed 2: Assault», tilgjengelig for nedlastning i din lokale Steam-klient.

Undertegnede var selv en stor fan av «Alien Breed»-serien på 90-tallet, og det gikk ikke rent få timer med til å jakte rom-avskum på gutterommet i Moss. Til tross for at Team17 har utgitt to «Alien Breed»-spill på 2000-tallet, så gikk disse meg hus forbi - og det er derfor mitt første møte med «Alien Breed» siden 1992 som står for døren. 18 år har gått og jeg føler det som jeg skal møte igjen en gammel venn. Spørsmålet jeg stiller meg er: Hvordan har Martyn Brown, sjefen i Team17, og hans utviklere behandlet en av mine første spill-forelskelser?

- Nei, sa jeg - jeg nekter å bli med i «Skal vi Danse»!

Fattig intro

«Alien Breed 2: Assault» åpner brått. Introsekvensen er ikke noe annet enn en stemmesatt tegneserie, utført i beste Roy Lichtenstein-stil. Du er en soldat ombord på et romskip strandet i rommet. Heldigvis er du akkurat kommet over et forlatt romskip og du og ditt mannskap bestemmer dere for å legge inntil romskipet for å se om det går ann å vekke det til live. Kanskje blir dette nye romskipet deres redning fra sultdøden?

Introsekvensen til «Alien Breed 2: Assault» er minimalistisk og gjennomført, men spillteknisk ikke videre imponerende. Stemmespillet høres uengasjert og platt ut og jeg begynner umiddelbart å få bange anelser: Er «Alien Breed»-franchisen blitt en såpass stor melkeku for Team17 at de ikke lenger bryr seg om kvalitet?

Heldigvis blir mitt førsteinntrykk raskt gjort til skamme. I det spillet begynner oppdager jeg til min store lettelse at selv om Team17 kanskje har spart på kruttet i innledningen til spillet, så har de satset desto mer på spillbarheten. «Alien Breed 2» ser ut og oppfører seg som en kraftig oppgradert versjon av de originale «Alien Breed»-spillene. Det er fortsatt mangel på ammunisjon, man får fortsatt den klaustrofobiske følelsen og man skvetter fortsatt like høyt når man plutselig blir overfalt av ti-tolv blodtørstige romvesener.

Soldatene fant fort ut at skadedyrproblemet hadde kommet ut av kontroll.

Baserer seg på «Unreal»-motoren

«Alien Breed 2: Assault» baserer seg på den velkjente og velprøvde «Unreal»-motoren. Denne burde kjent for de fleste, da den utgjør ryggmargen i spill som «Unreal Tournament», «Tom Clancy's Rainbox Six: Vegas», «BioShock», «BioShock 2», «Borderlands», «Mass Effect» og mange fler. Grafikkmessig er det derfor ikke så mye å påpeke i «Alien Breed 2: Assault». Spillet flyter lett, fysikkmotoren er solid og lyseffektene er realistiske. Hvis du liker den visuelle stilen i spill som for eksempel «Dragon Age», eller sci-fiction elementene fra «Mass Effect», så vil du sannsynligvis også like «Alien Breed 2: Assault».

Spillets store, umiddelbare ulempe finner man imidlertid ikke i spillbarheten eller grafikken: Den finner man i historien; eller rettere sagt i mangelen på den. I «Alien Breed 2: Assault» spiller man en soldat ombord på et fremmed romskip, men man føler seg mer som en rom-mekaniker enn en soldat.

RPG-spill blir ofte kritisert for repetive «hent sysakene mine»-oppgaver. Selv om «Alien Breed 2: Assault» ikke er noe RPG-spill, så inneholder spillet tonnevis av møysommelige tidtrøyter allikevel: Hent koder, tast kodene inn i datamaskinen, åpne døra, reparér maskinen, hent nytt sett med koder, tast kodene inn i datamaskinen, åpne døra, reparér maskinen.

Oppgaver som disse gjentar seg i det uendelige og gjør ingenting for spillopplevelsen. Man må reparere dusenvis av strømaggregater, slusemekanismer og ødelagte dører - og underveis i spillet spurte jeg meg selv ofte: Hva er jeg egentlig - soldat eller mekaniker?