Etter en drøss av dårlige «Star Wars»-spill kom «Star Wars: The Force Unleashed» ut av det blå. Selv er jeg en stor fan av forgjengeren og var derfor utrolig spent på oppfølgeren. Dessverre må jeg si meg ganske skuffet.

Fotspor

De som spilte det første spillet vet at det gikk heller dårlig med Starkiller i begge de alternative sluttene. Og nå vet dere andre det også. Jaja. Slik måtte det naturligvis være, ellers ville jo historien kræsjet totalt med den originale filmtrilogien. I oppfølgeren nekter imidlertid Darth Vader å godta tapet av en som er så enormt sterk i kraften som Starkiller, og har satt i gang et hemmelig kloningseksperiment på Kamino. Her kommer du inn i bildet, som den tilsynelatende eneste vellykkede klonen. Det Vader glemte var jo at den originale Starkiller ikke var særlig samarbeidsvillig, og ble med i motstandskampen til slutt. Så klossete av ham. Den nye Starkiller følger naturlig nok i opphavets fotspor, og drar for å finne sin gamle kompanjong General Kota.

Det første «Star Wars: The Force Unleashed» var på mange måter et kjempebra spill. Det klarte å fylle inn bakgrunnshistorie i sagaen mye bedre enn Lucas’ egne prequel-filmer, mye takket være en spennende og variert historie, et drøss med interessante biroller med knallbra stemmeskuespill, og en bombastisk presentasjon verdig enhver «Star Wars»-film. Spillet fungerte også som en oppvisning i Euphoria-motoren, og lekingen med kraften var fysikkmoro på sitt ypperste. Samtidig var det svært mye forbedringspotensiale til stede, og med riktig fokus tenkte i hvert fall jeg at oppfølgeren måtte bli sensasjonell. Det er dessverre mange ting som står i veien for det.  

Dobbel moro?

Men la oss ta det viktigste først: Lyssabelen. Dette underverk av et våpen som forblir «Star Wars»-seriens store kjennetegn. Ikke bare har den nye Starkiller to av dem, noe som ser utrolig fett ut, men de oppfører seg endelig slik som lyssabler skal. De har med andre ord ikke lenger egenskapene til et balltre (seriøst, hva tenkte de med?), men skjærer gjennom dumme Stormtroopere som smør. Hoder og armer flagrer rundt i stor stil, og det blir akkurat passe makabert siden det i god «Star Wars»-stil ikke spilles en dråpe blod.

Starkiller prøver fortvilt å brette sammen en robot så han kan ha den med som håndbagasje på stjerneferga...

Det er likevel en ulempe med dette. I motsetning til hva man kanskje tenker, har de vakre og stilistiske våpnene relativt liten kameratid i filmene, og står dermed sterker igjen som noe av det man virkelig husker. Et godt eksempel på «less is more», som «Star Wars: The Force Unleashed 2» glemmer helt. Siden spillet er enda mer rendyrket hack’n’slash enn forgjengeren, og at det i tillegg er to av sablene, blir det ren inflasjon både i bruken av sablene og gleden over å loppe hodet av fiender. Den kjente og kjære summingen fra lyssablene blir hørt så mye at man den rett og slett mister appellen, og et stykke ut i spillet føler man at man likesågodt kunne spilt med vanlige sverd. Blandet med at man kan mikse og matche forskjellige farger på våpnene med ulike egenskaper og at det er altfor lett å finne nye lyskrystaller, blir det for mye av det gode. Litt edruelighet kunne gjort alle disse tingene akkurat så kule som de har potensiale til å være, men gleden blir druknet i all maksimalismen.