Asfaltstøvet har for lengst lagt seg på en av bilspillenes mest anerkjente serier, «Need for Speed». De siste årene har vært preget av mer og mer tafatte utgaver, og selv om det ikke nødvendigvis har vært håndverket det har stått på, er det tydelig at utviklerne har slitt med å videreutvikle konseptet. Nå har «Burnout»-utvikler Criterion fått muligheten til å bryne seg på serien, og resultatet er ikke overraskende årets definitivt største racingopplevelse.

Biljakt

Og det er ingen lettvekter de har tatt for seg – «Hot Pursuit»-spillene, hvor man spiller både som racingfantom og politmann, er de definitivt mest populære i «Need for Speed»-serien. Å slenge «Burnout»-elementer inn i denne miksen skulle vise seg å være intet annet enn en genistrek.

Vi befinner oss i bittelille Seacrest County, et fiktivt, amerikansk fylke som passende nok ligger både ved foten av et alpelandskap, i et skogholt og ved kysten. Kriminaliteten i området begrenser seg tilsynelatende til ulovlig gateracing, og for å få bukt med dette har den lokale politistyrken fått frie tøyler til å oppgradere bilparken sin. Hvor de henter budsjettet til å utstyre sine mange betjenter med Porsche, Ferrari og Lambourghini sier historien fint lite om, men det byr i det minste på stor underholdning.

Det er lett å skjønne hvorfor Seacrest regelrett flyter over av modifiserte superbiler og kappløp på hvert gatehjørne. Her finner vi alt fra trange skogsbaner og snirklete fjellgater til romslige og rette motorveier, selvfølgelig supplert med et utall sidegater som kan gi et kjærkomment forsprang foran konkurrentene.

Man kan likevel ikke ukritisk pile inn hver sidegate som dukker opp langs veien, ettersom Criterion har sørget for at flere av dem ikke er annet enn omveier. Å legge en god strategi for bakgater og snarveier i forkant av løpene kan utgjøre forskjellen mellom seier og tap, og selv om det stort sett koker ned til kjøreferdigheter, kan mindre begavede spillere lett hevde seg ved å legge litt ekstra arbeid i kartlegging.

Ræva tar kontroll!

Gjenbruk av samme kart til forskjellige oppdrag fungerer også utmerket. Noen veikryss stenges i det ene oppdraget, og åpnes i det neste. Noen ganger har man bruk for snarveiene, andre ganger ikke. Det føles aldri som om at det er latskap som ligger til grunn for denne gjenbruken, slik det ofte gjør, men heller at banene er såpass gjennomførte at de kan brukes på åtte forskjellige måter, og fremdeles føles friske.