Starten på verdens mest prestisjefylte legende Karakter: 3

The Legend Of Zelda: Skyward Sword

Starten på verdens mest prestisjefylte legende

Av Crizt 04.03.2012 15:54
Historie (!), vanskelighetsgrad, lengde, områdedesign, karakterutvikling, kontroll (teori)
Setting, grafikk, kontroll (praksis), NPCs, Skyloft og himmelen, gjenbruk av områder, prøver å være et RPG, musikk, Fi, items, begrenset kapasitet

(Siden folk ikke klarer å lese kommentarer (eller konklusjonen i anmeldelsen...), så må jeg si det her: Ettersom terningkast her på Spill.no er såpass bredt, så vil jeg påpeke at sluttvurderingen er et sted midt mellom 3 og 4, altså 3.5 om du vil. Nå kan du lese begrunnelsen. God lesning!)

The Legend of Zelda: Skyward Sword er Zelda-seriens største lansering siden Twilight Princess til Wii og GameCube i 2006. Nintendo bestemte seg for nok en gang å gå for den omstridte grafiske stilen Cel-shading, mest kjent fra The Wind Waker, mens de beholdt den "voksne" Link fra Twilight Princess. Mye tydet på at Skyward Sword skulle bli et toppspill, og anmeldere verden over sammenligner det med Ocarina of Time i kvalitetsnivå. Kan Skyward Sword virkelig måle seg med vinneren av tittelen tidenes beste spill?

Skyward Sword er det første spillet i hele legenden om Zelda og Link. Zelda, Link og resten av sivilisasjonen bor på en stor svevende klump med stein, kalt Skyloft. Her har de et fredelig samfunn. Under denne flyvende landsbyen er overflaten. Den er tildekket av et mørkt skylag, som det sies at det bare er monstre, lidelse og helvete under. Ingen har noensinne vært der og kommet levende tilbake. Dette skal endre seg, når Zelda en dag blir kastet av sin Loftwing (fugler som befolkningen bruker til å fly rundt om i verden, aka himmelen) og detter ned gjennom skylaget. Link setter etter i en klassisk jakt på prinsessen.

Spillet åpner med en bakgrunnshistorie til prinsessens forsvinning som er ganske grei, og virker innbydende. Derimot tar det altfor lang tid før man faktisk kommer seg etter henne, og det føles tregt. Historien skal derimot vise seg å ta seg opp, og en kan konkludere med at Skyward Sword er innehaver av et av Zelda-spillenes sterkeste historier, både i spenningskurven og mengden referanser og oppkoblinger til andre spill i serien. Historien er virkelig det som redder Skyward Sword fra en lavere karakter. For spillet er langt ifra det perfekte nirvana mange skal ha det til.

Settingen er noe som hovedsakelig gikk skjevt ut med undertegnede. Er det noe jeg ikke får noen Zelda-følelse av, så er det... himmelen?! Sivilisasjonen bor på en svevende stein, flyr på store fugler og koser seg med det. I historiesammenheng er det legit til de grader, men gameplay-messig er det mer en byrde, eller rett og slett et minus. Det ødelegger også utforskelseslysten. Skyward Sword er nok det Zelda-spillet med minst muligheter til utforsking, iallefall det med minst innbydende utforskingsmuligheter. Himmelen man kan fly rundt i for seg selv er stor, men det er et fåtalls øyer man kan stoppe på og som det er noe å gjøre på. Det er også direkte kjedelig å fly. Side quests er lite interessant, da karakterene rundt om på Skyloft (og i himmelen for den saks skyld..) mangler personlighet og man blir ikke interessert i å snakke videre med dem. Under gjennomspilling utførte jeg kanskje et eller to side quests, før jeg innså hvor døve og lite interessante alle NPC'ene i spillet var. Hovedhistorien var derimot mye mer spennende å fokusere på.

Der settingen slutter å skuffe, tar grafikken over. Hvordan den teknikken fungerer vet jeg ikke, men Skyward Sword er et av de sjeldne spillene der det virker som at tven din bestemmer grafikken. Det jeg mener med det, er at spillet er optimalisert for 32" tver. Jeg måtte gi opp spillet på min 37", og fullføre spillet på en gammel kassetv fra Denver på 13" for å få noenlunde god grafisk kvalitet. Uansett fikk jeg aldri oppleve kvaliteten som artikkelbildet i denne anmeldelsen gir inntrykk for. Som om ikke det stopper der, så ble jeg mildt sagt skuffet da Nintendo har bestemt seg for å lage alle bakgrunner med lavoppløste teksturer som ser ut som de er tatt rett ut av Minecraft. Hva er dette for noe Nintendo? The Wind Waker og Twilight Princess (2003 og 2006) hadde mye bedre teksturkvalitet! På en annen side skal de ikke bare ha pryl, da kvaliteten på karakterene ser helt formidabelt bra ut, selv på en 13". Designet på selve karakterene er litt merkelige, men det er en del av sjarmen til Zelda-universet, og det har det alltid vært, så det er godt å se at Nintendo tar vare på slike detaljer. Likevel fant jeg som sagt ingen personlighet i noen av NPCene. Enten på grunn av for lite kontakt med dem under hovedhistorien, eller fordi de ikke hadde noen mer interessant rolle enn å være stuet bort i et hus i Skyloft som jeg aldri gikk inn i. Derimot hadde de relevante karakterene en utrolig karakterutvikling, som er et ganske beundringsverdig. Hovedkarakterene blir en glad i.


Skyward Sword kommer med en del nyvinninger. I Twilight Princess ble vi introdusert for muligheten til å fange insekter og bruke dette til side-quests. I Skyward Sword tar Nintendo denne samlemanien et hakk videre, hvor man ikke bare kan samle innsekter med Beedle sin overprisede håv, men også materialer man finner rundt om i spillet. Dette er ikke til samme bruk som det var i The Wind Waker overhode, her kan man kan finne alt fra fjær fra fugler til slim fra monstre, hodeskaller fra monstre, horn og enda mer. Foremålet? Oppgraderinger! Dette høres kanskje bra ut, men det føles unødvendig etter noen timer. Du finner masse materialer rundt omkring, men føler aldri behovet for å oppgradere gjenstandene dine. Med elementer som dette, får jeg følelsen av at Nintendo prøver å bygge på Zelda-serien, trappe den opp et hakk og føre det som et rollespill. I tillegg til at selve oppgraderingsmuligheten til gjenstander føles overflødig, så er selve gjenstandene en skuffelse. Det er en liten haug av nye gjenstander, hvor ingen har noen særlig memorabel verdi. Et eller to våpen eller gjenstander gir en god Zelda-feeling, men mange av gjenstandene i spillet virker heller tilfeldige. I tillegg har de bestemt seg for å begrense mengden ting du kan gå rundt med. I alle tidligere Zelda-spill har man kunne gått rundt med alt av gjenstander samtidig. Ikke i Skyward Sword, nei! Alle gjenstander som klassifiseres som våpen har du med deg hele tiden (hvordan håven havnet her, må Iwata svare på), mens ting som skjold, flasker og større bombe/slingshot/bue-bag må i en "Adventurers Pouch", som rommer fire til åtte lommer. Selve begrensingen, og at skjoldet er med i denne "pouchen" er helt på trynet. Betaler du ikke dyre dommer for å få en utvidet versjon, er du stuck med fire lommer, og må gå i en bank for å bytte om på gjenstandene du vil ha med deg. Unødvendig endring, og nok et tegn på at Nintendo vil utfordre Bethesda i RPG-sjangeren.


Slik så kvaliteten ut for meg på 37" LCD TV. Større bilde: http://www.gamersdailynews.com/images/screenshots/20111104_Wii_Zelda_Skyward_Sword_1104_09.jpg

Noe av det spillet var mest omtalt for, var den høysensitive kontrollen vi trodde vi skulle få i Twilight Princess. Spillet krever WiiMotion Plus (Inside). Dette er for å presisere bevegelseskontrollene enda mer. Der du holder kontrollen, holder link sverdet. Det er veldig imponerene i starten, men etterhvert kommer skyggesidene fram. I teorien er kontrollen et perfekt kontrollkart, men i praksis blir det fort rotete. Å bowle bomber fremover, å utføre riktig angrep med sverdet i kamp og lignende kan lett bli utført feil eller ikke i det hele tatt, da en nøyaktig kontakt med sensor-baren er vanskelig å holde. Å fly med rundt i himmelen med Links Loftwing er en oppgave for seg, da dette styres med Wii-moten alene, og det blir fort rotete og med mange merkelige posisjoner for armene. Derimot er det å sikte prosjektilbaserte våpen en herlig lek, så kontrollene er en vanskelig vurdering i Skyward Sword. Dog må det sies at de har ført til enorm frustrasjon gjennom hele spillet.


Noe annet som er et irritasjonsmoment, ikke bare i Skyward Sword, men i alle Nintendos spill, det er realismen i kamp. Nei, nå snakker jeg ikke om hvor mye man tåler osv., jeg snakker om "hit-detection". Ingenting har irritert meg mer i Skyward Sword enn å se at jeg treffer en vanskelig fiende et sted han overhode ikke har noen form for forsvar, men likevel får jeg bare "klink-du-traff-blocken-hans". Dette er irriterende til de grader - ser man at man treffer skal man da virkelig treffe også!

Et siste irritasjonsmoment som dette spillet har brakt over meg, er den godeste hjelperen i spillet, nemlig Fi. Først vil jeg bare si at dette er den minst kreative hjelperen i et Zelda-spill noensinne. Også den med minst personlighet. På slutten kan dette diskuteres, men gjennom spillet får jeg følelsen av at hun er i feil spill. Hun analyserer situasjoner i prosent, snakker om data og informasjon som om hun skulle vært et hjelpesystem i drakten til Samus Aran. Dette blir bare feil i undertegnedes øyne. Denne stive personligheten Fi har blitt gitt av Nintendo, får jeg aldri noen tilknytning til, og som om ikke det er nok, så dukker hun alltid opp når du ikke vil, og aldri når du vil. For å være ærlig foretrekker jeg heller Navis never-ending "Hey! Listen!" fremfor Fi sine analyser.

Når vi snakker om nye karakterer, så er det også naturlig nok noen nye raser og/eller folkeslag. Roboter, små fluffy pinnsvinlignende dyr og rottelignende dyr som er kåte på skatter. Ingen av disse ga noe spesielt inntrykk, og forhåpentligvis er dette vesener vi ikke ser igjen senere.

Apropos ting vi ikke vil se igjen senere: musikken i spillet. Alle jeg har snakket med mener musikken er episk og revolusjonerende. Jeg fant kun et lydspor å være bra, og det var spillets badguy sin melodi. Fikk god en følelse av badguys fra andre Zelda-spill, så den var veldig velkommen blant det andre rælet de fem musikkansvarlige har skrudd sammen. Sangen når man flyr rundt i himmelen minner mer om et oppdrag fra et StarFox-spill, mens sangen i vulkanområdet kunne vært brukt i en hvilken som helst Disney-tegneserie. Først på slutten følte jeg en viss Zelda-følelse av musikken. Skylder på de fire andre som stod oppført på musikken i rulleteksten for det uten noen spesiell "feel", og Koji Kondo for det som traff i sluttpartiet.

Du som leser dette nå sitter vel igjen med et inntrykk av at jeg hater Skyward Sword. Det er ikke tilfellet hundre prosent - ja det er flust av ting i spillet som traff meg negativt, men dersom man ikke kan se det negative i selv et storspill, så er man ingen god anmelder. Spillet har sine lyse sider også, og det redder spillets karakter. Spillet har en økt vanskelighetsgrad i forhold til tidligere Zelda-spill, noe som er ytterst velkommen! Jeg kan nevne at jeg brukte rundt 20 forsøk på siste bossen, samt mange forsøk på mange andre kamper og døde oftere generelt enn jeg noengang har gjort i andre spill i serien. Tilsammen! Dette resulterte i at kontrollen fikk en tur innom nærmeste vegg, men når sansene kommer til samling igjen under rulleteksten, så innser jeg at det er noe jeg satte veldig pris på. Kudos Nintendo!


Igjen - Slik så det ut på 37" LCD TV. Større bilde: http://www.zeldainformer.com/images/news/SS_eldinvolcano3.png

I tillegg til god utfordring i dette spillet, avsluttes pakningen med et fantastisk områdedesign. Dog ikke himmelen har så mye å designe (skyer, duh..), så er Skyloft og områdene under skylaget av flott design. I Skyloft har man en markedsplass, det er veier som gjør det lett å navigere seg rundt omkring, og det er passe mengder hus og bygninger som får Skyloft til å se ut som et trivelig sted. På bakken har man alt fra en enorm skog med en diger innsjø, vulkaner og en irriterende ørken. Alle områdene er fint designet og godt lagt opp til å være vanskelig å komme seg gjennom. Det som trekker ned områdedesignet, er det at de hovedsakelige områdene brukes om igjen senere i spillet. Der andre Zelda-spill tar Link til nye områder med nye elementer, tar Skyward Sword oss tilbake til områdene man trålet gjennom sist. Det fungerer, men det reduserer gleden, spesielt for anmeldere med en forkjærlighet for variasjon.

Skyward Sword er ikke helt den revolusjonerende perlen anmeldere verden over fikk meg til å forvente. Det var altfor mye i spillet som ikke klanget, og ikke før i siste tempel og utover følte jeg at jeg spilte Zelda. Spillet kommer med nye raser/folkeslag som jeg aldri får noe godt forhold til, og musikken skuffer. Mye av innholdet som ikke klanget repeterer seg selv og grafikken er merkelig nok elendig på større tver. I helhet kan man nok få en god opplevelse av Skyward Sword, men for meg har det toget gått. Jeg måtte vurdere sterkt om spillet var en sterk treer eller en svak firer, og gikk for det sistnevnte, hovedsakelig på grunn av den overdrevent sterke historien. Nå får dere unnskylde meg, Twilight Princess venter!

38 kommentarer

Klikk her for å hente kommentarene

The Legend Of Zelda: Skyward Sword

The Legend Of Zelda: Skyward Sword
Testet format: Nintendo
Format: Nintendo
Omtalt: 04.03.2012
Karakter: 3


Spill-informasjon


Utvikler: Nintendo
Utgiver: Nintendo
Utgivelsesdato: 18. november 2011
Aldersgrense: 12+
Violence

Les mer om The Legend Of Zelda: Skyward Sword

Relaterte tags

Siste redaksjonelle anmeldelser