Fengslende dystopia Karakter: 5

Dishonored

Fengslende dystopia

Av PacSack 19.06.2013 00:30
Fantastisk valgfrihet i spillestil, kreativ bruk av magi, tilfredsstillende utforskning, herlig setting, særpreget grafisk stil.
Både historien og settingen hadde hatt godt av noen dypere lag.


Velkommen til Dunwall; et sted strippet for empati og godhet, der upålitelige og grådige mennesker splitter og raserer det allerede havarerte samfunnet mens hvalolje driver det som er igjen av det. Du er Corvo Attano, livvakten til føydalstatens dronning som blir myrdet rett foran øynene dine, kun kort tid etter at du returnerer fra en løsningsjakt på rottepesten som tar knekken på menneskene lenger ned på den sosiale rangstigen. De mystiske gjerningsmennene forsvinner sporløst fra åstedet med tronarvingen i armene, og igjen står altså du, som øyeblikkelig får skylden for drapet og sendes i en tilværelse med vann, brød og en snar død.
Alene i mørket er du likevel ikke, og et lys i tunnelen åpenbarer seg når en gruppe allierte nøye planlagt får deg ut av fengselcellen og til sitt skjulested. Målet er klart: Få tronarvingen tilbake fra kidnappernes hender, og gi ledelsen tilbake til den rettmessige eieren.
Herfra er det meste opp til deg selv. Med Dishonored gjør Arkane Studios nemlig kunststykket å la spilleren avgjøre selv hvordan man skal komme seg gjennom spillet. Man kan spille det som et rendyrket actionspill ved å bruke Corvos skytevåpen, miner eller sverd for å komme seg fra a til b, men man kan også luske i skyggene, unngå alle alarmer og slå vaktene bevisstløse slik at ingen liv går tapt. 
Uansett hvordan du spiller er de overnaturlige kreftene du får av en mystisk karakter ved navnet The Outsider en viktig brikke i spillet. Mens valget mellom å være voldelig, snikende eller en god blanding skaper selve grobunnen, gir disse kreftene drøssevis med alternativer, muligheter for eksperimentering og mye mer moro utover selve prinsippet. «Blink» åpner for teleportering over korte avstander og er den mest grunnleggende og eneste obligatoriske ferdigheten man har, men gjennom spillet kommer man også til å kunne se fiendenes siluetter gjennom veggene, manipulere tiden, og ta kontroll over sinnene til både mennesker og dyr. Sliter du med komme deg over en svær plass med fiender uten å bli oppdaget? Stopp tiden, løp over, og skyt noen intetanende vakter om du vil. Lyst til å komme deg gjennom et rør under vann for å nå et samleobjekt? Ta bolig i en fisks sinn og svøm gjennom uten problemer.
Arkane Studios har ikke lagt skjul på at Dishonored er et spill som først og fremst bør spilles gjennom med et fokus på detaljer. Man kan som sagt spille gjennom kompromisstløst og hurtig i ekte Rambo-stil, men en oppfordring til å saumfare hver krik og krok så diskret som mulig ligger definitivt i kulissene. Hvert oppdrag byr på store og åpne omgivelser, og setter ikke bare rammer for omfattende utforskning og interaksjon med detaljerte brett og oppsamling av samleobjekter. Det sterkeste kortet ligger nemlig i mulighetene man har for å lage egne fluktruter, planlegge ulike utførelser nøye, og orientere seg om de forskjellige alternativene.
Tar man seg god tid og boltrer seg i omgivelsene oppdager man nemlig en levende og gjennomtenkt verden. Ved å høre på bortgjemte båndopptak, lese brev og notater og sniklytte til samtaler kan man avduke flere kreative måter å ta ut målet på. Samler man riktig informasjon og snakker med de rette menneskene kan man både finne ekstremt indirekte måter og måter som ikke krever noen drap i det hele tatt. Som et eksempel fikk jeg sendt et av hovedmålene til å jobbe i sin egen, jævlige gruve i lag med den undertrykte arbeiderklassen selv, og ting som dette er noe Arkane Studios har lagt opp veldig bra; istedenfor at utforskningen kun gir deg informasjon som egentlig ikke er særlig viktig med mindre du er spesielt interessert, belønner den deg med disse mulighetene. Jeg føler meg rett og slett klokere når jeg avslutter et oppdrag ved å ta ut en erkefiende på en helt utrolig måte, som et resultat av at jeg har lest mellom linjene de siste par timene.
Likevel er det noe som skurrer. Selv om Dishonored på mange måter fanger meg med sine utrolige og dynamiske spillmekaniske muligheter er det noe som gjør at verdenen i seg selv ikke klarer å engasjere meg nok. Det er mye som er gjort riktig: Settingen er helt unik der steampunk-elementer og et retrofuturistisk preg settes i et skittent, maritimt miljø, det grusomt korrupte og sosialdarwinistiske maktapparatet sender øyeblikkelige assossiasjoner til George Orwells 1984, mens den nærmest kvalmende følelsen man får når man skuer over marerittet Dunwall gjør at de mest depressive verkene til Godspeed You! Black Emperor endelig blir passende bakgrunnsmusikk. Det hele toppes med en unik og svært passende grafisk stil, der bleke farger maler landskapet og et tydelig viktoriansk preg får en liten tvist i det det  blandes med settingens overnaturlige side.
Så bra er det at jeg godt kunne tenkt meg å ha noen dypere lag å gå på, og jeg er ganske sikker på at jeg kunne fått en verre magefølelse om jeg kunne fått føle Dunwalls grusomheter litt mer på kroppen. Historien går aldri ned på et særlig dypt eller uforutsigbart nivå, og selv om jeg ofte er på helt forferdelige steder fullt av pestofre klarer jeg aldri å bry meg like mye om verdenen rundt meg som jeg har gjort i spill som Fallout 3 og Bioshock. Jeg føler aldri at jeg er i Dunwall av en annen grunn enn å gjøre oppdragene mine; jeg føler at jeg kun får skrapt på overflaten, og at valgene jeg tar aldri påvirker selve verdenen i en nevneverdig grad. Et sterkt bånd mellom meg og Dunwall mangler, og av den grunn er det aldri noe som står særlig på spill tematisk sett ? noe som definitivt hindrer at opplevelsen av byen fester seg bak pannebeinet så lenge som det burde.
Dishonored kunne med andre ord vært bedre, og det er ergelig. Med en dyp historie og tematikk kunne nemlig dette spillet endt opp som noe svært nærme perfeksjon. På tross av litt uutnyttet potensiale er likevel Dishonored rett og slett en utrolig underholdende spillopplevelse, som spillmekanisk sett tøyer grensene mye for hva spilleren selv velger å gjøre. Det føles uregissert, hver gjennomgang føles annerledes enn den forrige, og jeg elsker hvordan jeg kan få en skikkelig tilfredsstillende belønning for tidkrevende research på områdene jeg besøker. Hele opplevelsen gir en følelse bare spill kan gi, og jeg skal ikke legge skjul på at jeg virkelig skulle ønske at bransjen bestod mer av slike spill. 

Velkommen til Dunwall; et sted strippet for empati og godhet, der upålitelige og grådige mennesker splitter og raserer det allerede havarerte samfunnet mens hvalolje driver det som er igjen av det. Du er Corvo Attano, livvakten til føydalstatens keiserinne som blir myrdet rett foran øynene dine, kun kort tid etter at du returnerer fra en løsningsjakt på rottepesten som tar knekken på menneskene lenger ned på den sosiale rangstigen. De mystiske gjerningsmennene forsvinner sporløst fra åstedet med tronarvingen i armene, og igjen står altså du, som øyeblikkelig får skylden for drapet og sendes i en tilværelse med vann, brød og en snar død.

Alene i mørket er du likevel ikke, og et lys i tunnelen åpenbarer seg når en gruppe allierte nøye planlagt får deg ut av fengselcellen og til sitt skjulested. Målet er klart: Få tronarvingen tilbake fra kidnappernes hender, og gi ledelsen tilbake til den rettmessige eieren.

Herfra er det meste opp til deg selv. Med Dishonored gjør Arkane Studios nemlig kunststykket å la spilleren avgjøre selv hvordan man skal komme seg gjennom spillet. Man kan spille det som et rendyrket actionspill ved å bruke Corvos skytevåpen, miner eller sverd for å komme seg fra a til b, men man kan også luske i skyggene, unngå alle alarmer og slå vaktene bevisstløse slik at ingen liv går tapt. 

Uansett hvordan du spiller er de overnaturlige kreftene du får av en mystisk karakter ved navnet The Outsider en viktig brikke i spillet. Mens valget mellom å være voldelig, snikende eller en god blanding skaper selve grobunnen, gir disse kreftene drøssevis med alternativer, muligheter for eksperimentering og mye mer moro utover selve prinsippet. «Blink» åpner for teleportering over korte avstander og er den mest grunnleggende og eneste obligatoriske ferdigheten man har, men gjennom spillet kommer man også til å kunne se fiendenes siluetter gjennom veggene, manipulere tiden, og ta kontroll over sinnene til både mennesker og dyr. Sliter du med komme deg over en svær plass med fiender uten å bli oppdaget? Stopp tiden, løp over, og skyt noen intetanende vakter om du vil. Lyst til å komme deg gjennom et rør under vann for å nå et samleobjekt? Ta bolig i en fisks sinn og svøm gjennom uten problemer.

Arkane Studios har ikke lagt skjul på at Dishonored er et spill som først og fremst bør spilles gjennom med et fokus på detaljer. Man kan som sagt spille gjennom kompromisstløst og hurtig i ekte Rambo-stil, men en oppfordring til å saumfare hver krik og krok så diskret som mulig ligger definitivt i kulissene. Hvert oppdrag byr på store og åpne omgivelser, og setter ikke bare rammer for omfattende utforskning og interaksjon med detaljerte brett og oppsamling av samleobjekter. Det sterkeste kortet ligger nemlig i mulighetene man har for å lage egne fluktruter, planlegge ulike utførelser nøye, og orientere seg om de forskjellige alternativene.

Tar man seg god tid og boltrer seg i omgivelsene oppdager man nemlig en levende og gjennomtenkt verden. Ved å høre på bortgjemte båndopptak, lese brev og notater og sniklytte til samtaler kan man avduke flere kreative måter å ta ut målet på. Samler man riktig informasjon og snakker med de rette menneskene kan man både finne ekstremt indirekte måter og måter som ikke krever noen drap i det hele tatt. Som et eksempel fikk jeg sendt et av hovedmålene til å jobbe i sin egen, jævlige gruve i lag med den undertrykte arbeiderklassen selv, og ting som dette er noe Arkane Studios har lagt opp veldig bra; istedenfor at utforskningen kun gir deg informasjon som egentlig ikke er særlig viktig med mindre du er spesielt interessert, belønner den deg med disse mulighetene. Jeg føler meg rett og slett klokere når jeg avslutter et oppdrag ved å ta ut en erkefiende på en helt utrolig måte, som et resultat av at jeg har lest mellom linjene de siste par timene.

Likevel er det noe som skurrer. Selv om Dishonored på mange måter fanger meg med sine utrolige og dynamiske spillmekaniske muligheter er det noe som gjør at verdenen i seg selv ikke klarer å engasjere meg nok. Det er mye som er gjort riktig: Settingen er helt unik der steampunk-elementer og et retrofuturistisk preg settes i et skittent, maritimt miljø, det grusomt korrupte og sosialdarwinistiske maktapparatet sender øyeblikkelige assossiasjoner til George Orwells 1984, mens den nærmest kvalmende følelsen man får når man skuer over marerittet Dunwall gjør at de mest depressive verkene til Godspeed You! Black Emperor endelig blir passende bakgrunnsmusikk. Det hele toppes med en unik og svært passende grafisk stil, der bleke farger maler landskapet og et tydelig viktoriansk preg får en liten tvist i det det blandes med settingens overnaturlige side.

Så bra er det at jeg godt kunne tenkt meg å ha noen dypere lag å gå på, og jeg er ganske sikker på at jeg kunne fått en verre magefølelse om jeg kunne fått føle Dunwalls grusomheter litt mer på kroppen. Historien går aldri ned på et særlig dypt eller uforutsigbart nivå, og selv om jeg ofte er på helt forferdelige steder fullt av pestofre klarer jeg aldri å bry meg like mye om verdenen rundt meg som jeg har gjort i spill som Fallout 3 og Bioshock. Jeg føler aldri at jeg er i Dunwall av en annen grunn enn å gjøre oppdragene mine; jeg føler at jeg kun får skrapt på overflaten, og at valgene jeg tar aldri påvirker selve verdenen i en nevneverdig grad. Et sterkt bånd mellom meg og Dunwall mangler, og av den grunn er det aldri noe som står særlig på spill tematisk sett - noe som definitivt hindrer at opplevelsen av byen fester seg bak pannebeinet så lenge som det burde.

Dishonored kunne med andre ord vært bedre, og det er ergelig. Med en dyp historie og tematikk kunne nemlig dette spillet endt opp som noe svært nærme perfeksjon. På tross av litt uutnyttet potensiale er likevel Dishonored rett og slett en utrolig underholdende spillopplevelse, som spillmekanisk sett tøyer grensene mye for hva spilleren selv velger å gjøre. Det føles uregissert, hver gjennomgang føles annerledes enn den forrige, og jeg elsker hvordan jeg kan få en skikkelig tilfredsstillende belønning for tidkrevende research på områdene jeg besøker. Hele opplevelsen gir en følelse bare spill kan gi, og jeg skal ikke legge skjul på at jeg virkelig skulle ønske at bransjen bestod mer av slike spill. 

10 kommentarer

Klikk her for å hente kommentarene

Dishonored

Dishonored
Testet format: Playstation
Format: Playstation, Xbox, PC
Omtalt: 19.06.2013
Karakter: 5


Spill-informasjon


Utvikler: Arkane Studios
Utgiver: Bethesda Game Studios
Utgivelsesdato: 12. oktober 2012
Aldersgrense: 18+
Violence

Les mer om Dishonored

Relaterte tags

Siste redaksjonelle anmeldelser