En ny standard for tredjepersons-spill! Karakter: 6

The Last of Us

En ny standard for tredjepersons-spill!

Av Myggdreper 28.08.2013 20:07
Nydelig intim historie, naturtro lyd og grafikk, et kampsystem som lar deg prøve ut nye ting
Noe svak AI, et par logiske brister, en smule kort.

Naughty Dog er kjent for sine bestselgere, som stadig vekk får toppkarakterer fra de fleste medier. Men de har fått en del kritikk; Er spillene deres for mye inspirert av Hollywood-filmer? Blir grensene mellom film og spill borte innen kort tid? Er spill allerede filmer, som bare gir deg muligheten til å trykke på noen knapper og la deg delta i handlingen sånn innimellom?

Kanskje det. Men i tilfellet The Last of Us (som jeg vil referere til som «TLOU» fra nå av) blir jeg ikke noe plaget av det. Istedenfor liker jeg de små pausene man får i form av cutscenes, av grunner jeg skal forklare nærmere i denne anmeldelsen. 

For TLOU's desidert sterkeste side, er historiefortellingen, og hvordan forholdet mellom spillets hovedkarakterer utvikler seg gjennom spillets gang. Etter en overraskende dramatisk og gjennomført intro, møter vi vår hovedperson Joel og hans kompanjong Tess. De lever i en verden herjet av et soppvirus, hvor alle som blir infisert blir til zombie-lignende monstre. Tess og Joel har en uoppklart sak med en våpenforhandler, som har gitt fra seg våpnene til Joel og Tess til «The Fireflies», en gruppe opprørere. De kommer i kontakt med lederen av Fireflies, Marlene, som lover å gi Joel og Tess våpnene tilbake dersom de smugler en jente kalt Ellie til hovedkvarteret til Fireflies, som befinner seg utenfor karantenesonen. De finner fort ut at Ellie er immun mot viruset, og at Fireflies planlegger å bruke henne til å finne en kur. 

Og herfra begynner spillet virkelig å skinne. Samarbeidet og forholdet mellom Joel og Ellie er skildret på en intim, vakker og unik måte. Joel er en erfaren og barsk smugler, som har overlevd ved å være nådeløs og stole på instinktene sine. Ellie er en fjorten årig jente, som ble født etter at epidimien brøt ut. Hun er en tøff, egenrådig og guttete jente som hadde klart seg på egenhånd uten store problemer. Det sier seg selv at dette blir en meget interessant og underholdene reise, og å følge med på hvordan vennskapet deres utvikler seg og styrkes for hver situasjon de kommer opp i er en sann fryd. Jeg nyter hver cutscene som fokuserer på Joel og Ellie's tilstedeværelse hos hverandre, Ellie's gutteaktige påfunn og kommentarer, og Joel's småirriterte svar. Med en så sterk historie, er det store krav om stemmeskuespill. Naughty Dog har innfridd på det punktet så til de grader. Jeg begynte faktisk nesten å gråte på et punkt i spillet, av medfølelse til en av bipersonene man møter på i spillet, rett og slett på grunn av måten skuespilleren fikk fram betydningen av tapet hans.

Men et spill fungerer ikke med kun en god historie. Det er nødvendig med et solid og godt gameplay også. Noe TLOU ikke trenger å bekymre seg om. For dette gikk over alle mine forventninger. 

Dette sier jeg forresten med en gang: Jeg har nesten ikke spilt spill hvor stealth er «hovedstrategien». Men dersom de er like underholdene som TLOU, er det definitivt noe jeg skal spille mer av. For stealth er viktig i TLOU. Du får sjelden ressurser, ammo og helse, så det gjelder å bruke dem klokt. Svipp innom alle hus du ser, finn all loot, lokaliser fiendene ved hjelp av Joels skarpe hørsel, ta ned fiender med stealth istedenfor å skyte vilt rundt deg, og prøv ut nye taktikker ved å for eksempel kaste mursteiner og tomflasker for å få oppmerksomheten bort fra der du befinner deg. For noen spesielle infiserte, ofte klat «clikcers», navigerer seg nemlig ved å lage en klikkelyd,  for så å navigere seg med signalene klikkingen støter fra seg. Å støte på et område som svermer av clikcers er noe jeg både elsker og hater, hater fordi det er ofte du blir bitt, og elsker på grunn av spenningen underveis, tilfredsheten du får når du kommer deg helskinnet igjennom området, og intensiteten når du blir avslørt og clikers'ene stormer mot deg. 

Du har også et crafting-system, som gir deg muligheten til å lage nyttige saker og ting, som førstehjelpspakker, molotov cocktails, kniver, osv., dersom du har nok deler til å lage det. Crafting foregår i real-time, så sørg for at ingen ser deg når du bruker det. I tillegg finner du arbeids-benker spredt rundt om i verdenen du befinner deg i, som du kan bruke til å oppgradere våpen; gi dem bedre sikte, få mindre rekyl, og kortere reload-tid. Du kan også oppgradere Joel ved hjelp av piller du finner, som du kan bruke til å få mer helse-kapasitet, få han til å holde våpenet mer i ro og øke «lytte-avstanden». 

Den post-apokalyptiske skildringen av USA er i TLOU, som ofte sett i andre lignende skildringer, en overgrodd verden med tydelige spor fra fortiden. Folk har latt trær, gress, vinraker og annet få gro i vei, og det er bokstavelig talt en urban jungel du trasker rundt i. Du blir konstant påminnet om at det er en ødelagt verden du er i, at du er et null mot naturens krefter, og infeksjonen som lurer i bakgrunn. Ikke dårligere blir omgivelsene av den fabelaktige grafikken og den naturtro lyden. Du hører sildring i bekker, du ser ekorn og hjort i skogene, du ser snøkrystaller skinne i snøen, du hører fugler kvitre i det fjerne, og ikke minst; du både ser og hører hvor ødelagte de infiserte blir. 

Finnes det noen negative sider ved dette spillet? Så langt har jeg skrytt det opp i skyene, noe det fortjener. Og de få negative sidene ved spillet er for det meste bare pirkefeil. Men de er likevel verdt å nevne, siden du sikkert kommer til å møte på dem du og.

Først av alt, så kan fiendene, da spesielt de vanlige menneskene, være ekstremt dumme til tider. En vakt går nedover en gang på patrulje. Du løper tvers over gangen, rett foran nesen på vakten, fra ett gjemmested til ett annet, og ett par sekunder senere  konkluderer vakten med at det bare var vinden. En svær 50-åring med en jente på slep bare vind. Dette skjer en del ganger og. Akkurat disse tilfellene er vel tilgivelige, tenker du kanskje. Men se så på dette: Ellie kan hoppe og sprette og lage alt bråket hun bare vil rett foran clickers, uten at de gir fem flate øre. Hun kan velte søppelkasser og løpe inn i de infiserte, og det er faktisk ikke utenkelig at hun kunne gi dem alle sammen en klem og bare fått ignoranse til svar. Men med en gang Joel tråkker oppi en pytt er alle fiendene i mils omkrets etter han. Dette kunne ha blitt gjort på en helt annen måte.

Utenom det er TLOU i en klasse for seg. En strålende historie som blir støttet opp av nydelig karakterutvikling og spennende, ofte improvisasjonsbasert gameplay, og grafikk, lyd og musikk som forsterker opplevelsen. Det er fantastisk reise Joel, Ellie og Naughty Dog tar oss med på tvers over USA, med ett vennskap og samarbeid som styrkes for hver clicker som blir knivet ned, for hver bortkastede kule og for hver stige som blir hentet. Til tross for sin nære relasjon til film, er du alltid nok innblandet i handlingen til at du nyter hvert sekund. TLOU vil jeg definitivt huske i lang tid. TLOU er blant de beste spillene jeg har spilt. TLOU er et mesterverk.


The Last of Us har også en online mulitplayer, som jeg ikke har testet.

22 kommentarer

Klikk her for å hente kommentarene

The Last of Us

The Last of Us
Testet format: Playstation
Format: Playstation
Omtalt: 28.08.2013
Karakter: 6


Spill-informasjon


Utvikler: Naughty Dog
Utgiver: Sony Computer Entertainment
Utgivelsesdato: 14. juni 2013
Aldersgrense: 18+
Violence

Les mer om The Last of Us

Relaterte tags

Siste redaksjonelle anmeldelser

  • For Honor Går «For Honor» ut av slagmarka med æren i behold?
  • Halo Wars 2 Nei, jeg snakker ikke om Noahs ark.
  • Yakuza 0 Japanske gangstere i selvsikkert dissonant krimdrama
  • Nioh Nioh er ikke enda et bomskudd fra Sony