En hyllest til fantasien. Karakter: 6

Xenoblade Chronicles

En hyllest til fantasien.

Av andenors 05.10.2013 18:14
En nesten utilgivelig god historie, gigantisk, nydelig verden, fantastiske figurer og stemmeskuespillere, perfekt grafikk, råkule mellomsekvenser, avansert gameplay, balansert vanskelighetsgrad, fengslende musikk, stemningen, alle følelsene, måten det hele er skrudd sammen på.
Tar slutt, før eller senere (og det er for så vidt likegreit).

Role-Playing Game, RPG. En spillsjanger som er både elsket, godt likt, mislikt, og hatet, ingen tvil om det. En gang i tida syntes jeg RPG-spillet Final Fantasy XII var helt konge, men i ettertid må jeg nok si at det havner midt på treet. Derimot kan jeg med sikkerhet si at spillet Xenoblade Chronicles fra Monolith Soft, en av Nintendos lillesøstre, er et av de beste spillene, ikke bare i denne sjangeren, men gjennom alle tider!

Historien og fortellermåten (slapp av, kan trygt leses for de som ikke vil ha spenningen ødelagt)

Historien i Xenoblade Chronicles er ikke bare en av de beste historiene jeg noen gang har hørt og sett, men også en av de mest velfortalte. For å bruke et fint, sofistikert uttrykk, kan jeg si at fortellermåten er, i aller høyeste grad, dynamisk. Hver eneste scene, hvert eneste klipp, og hvert eneste bilde i både gameplayet og mellomsekvensene (cutscenes) virker som om det er gjennomtenkt helt ned til minste detalj. Kamerabeveglesene er vanvittige, bildekomposisjonen er cinematisk helt praktfull. Noen spill har fått kjeft for at de konser på dette, og fint lite annet, men Xenoblade Chronicles gjør det på nesten uforklarlig vis helt riktig. Det er utrolig.

Xenoblade Chronicles er et spill av den typen hvor opplevelsen blir best hvis du vet minst mulig på forhånd. Den herlige følelsen av uvitenhet du får i begynnelsen av spillet er bare helt rå. Men en ting må jeg fortelle dere, og det er at tiden spiller en viktig rolle. Men dette er ikke noen vanlig "tids-historie". I et spill basert på tid der du over alt annet skulle ønske at du kunne forandre fortiden, er  du i stedet velsignet med evnen til å forandre fremtiden. Dette åpner for helt nye muligheter, og ikke minst nye dilemmaer.

Verdenen og figurene

Glem alt om jorden, en rundt planet av land og hav i verdnesrommet. Xenoblade Chronicles utspiller seg i et helt annet univers der to gudekjemper, Bionis og Mechonis, utgjør land i et endeløst hav. Denne verdenen er grådig godt laget, rett og slett vakker. Også så stor som den er. Å gå fra den ene enden til den andre i spillet tror jeg ville ta ca. en dag i virkeligheten. På veien reiser du gjennom åpne gressletter, frodig skog, snødekte fjell, gyldne strender og enorme mekaniske anlegg, ulikt noe du har sett tidligere.

Her bor det mange slags monstre som du må bekjempe, men også noen fantastiske spillfigurer. Heltegjengen som vi styrer gjennom spillet har ulike bakgrunnshistorier og psykologisk dybde som trer fram etter hvert. Det er spennende å bli kjent med dem og bli med gjennom alle strabasene de blir utsatt for. Plutselig blir du oppriktig glad i dem, og det er en av de tingene som gjør dette spillet så fantastisk, det får fram virkelige følelser i oss. Spør du meg, skal du være rimelig hjerteløs for ikke å felle en tåre eller to i løpet av spillet.

Stemmeskuespillet er et eget kapittel for seg. Originalspråket er selvsagt japansk, men det som virkelig tar kaka er den engelske dubbingen. De fleste av oss er vant til å høre amerikansk engelsk i slike tilfeller, men i Xenoblade Chronicles er alle skuespillerne britiske. Dette føles friskt og originalt. Ord-munnbevegelse-koordinasjonen er gjort etter beste evne, ettersom munnbevegelsene er ganske enkle. Men det viktigste av alt, er at alle stemmene føles helt naturlige. Jeg blir overbevist om hvis disse figurene hadde snakket til meg i virkeligheten ville disse vært stemmene deres. Det er det som er avgjørende for at jeg skal synes om en dubbing er bra eller dårlig.

Gameplay

Gameplay er selve delen av spillet hvor vi styrer figurene og kan gjøre hva vi vil. Noe av det jeg stusser over i Final Fantasy XII er at mange av løsningene er i større eller mindre grad tungvindte. Slik er det ikke i Xenoblade Chronicles. Tradisjonelle løsninger fra tidligere RPG-spill er blitt tatt fra hverandre, og skrudd sammen igjen til noe med 100 ganger mer flyt. For eksempel, hvis du plutselig vil dra til et sted som er langt unna, behøver du ikke lenger å gå dit hvis du ikke vil, eller betale dyre dommer for skyss. Bare velg "Skip Travel" på kartet. Jeg hadde opprinnelig som mål å bruke denne minst mulig, men det gikk opp for meg hvor nyttig og lettende det er å ha den. Enkelt, men genialt. Så vidt jeg kan se er det to elementer i teillegg til å slåss mot monstre og beseire fiender som dominerer. Den ene er utforskning. Den utrolig flotte verdenen er en sann fryd for øye, og det tar lang tid å finne frem til de mest bortgjemte avkrokene. Den andre er å knytte bånd mellom figurene, ikke bare de du selv styrer, men en majoritet av alle figurene du møter rundt om i verden. Sterke bånd er avgjørende for at figurene skal få tak i bedre utstyr og sammarbeide skikkelig når det braker løs ute på slagmarken. Jeg aldri sett noe slikt før, og det er utrolig moro.

Grafikken

Grafikken er, om jeg får si det selv, perfekt. Noen ville sikekrt kalle den dårlig, gammeldags eller til og med utdatert, men det er feil. Det er derfor jeg ikke har den helt store sansen for Playstation 3 med sin HD-grafikk. Det virker som om spillene prøver å etterligne virkeligheten så godt de kan, men de får det aldri helt til. Spill skal ikke se ut som virkeligheten. Det er det som gjør spill så spesielle. I Xenioblade er grafikken finstemt så du ikke skulle tro det var mulig. Ikke for kornete eller flakete som i noen gamle spill ,go heller i HD. I stedet for å ta et forventet skritt fram, har utviklerne i stedet tatt et bevist steg tilbake. Resultatet er et spill med perfekt utseende. Det ser rett og slett ut som et skikkelig spill.

Musikken

Så har vi musikken. Det er noe av den beste spill-musikken jeg noen gang har hørt. Her finnes det noe for enhver smak. Alt fra et enslig piano eller en fløyte, via harmonisk fioliner og rytmepinner, til det tyngste av elektriske trommer og gitarer. Hver situsjon og vhvert sted har sin egen "theme". Det meste av det er instrumentalt, men vakker korsang forekommer også. Og sluttsangen, der den unge sangerinnen Sarah Alainn synger "Beyond the Sky"... da ramla taket ned, for å si det på den måten. Søk på Youtube, så kan du høre selv.



Konklusjon

At Xenoblade Chronicles ikke har solgt like mange eksemplarer som det er Wii-konsoller i verden er en skandale. Har du en Wii, anbefaler jeg dette spillet på det sterkeste. Det er et mesterverk av de sjeldne, en revolusjon i sjangeren sin ,og en hyllest til den menneskelige fantasien.

For å understreke det tenkte jeg å sitere en kommentar jeg leste på youtube en gang. Der var det fyr som sa (grovt oversatt): "Historier som denne kan ikke fortelles i en film. Det er bare sjeldne spillperler som Xenoblade som kan føre oss til fantasiens grenser."










5 kommentarer

Klikk her for å hente kommentarene

Xenoblade Chronicles

Xenoblade Chronicles
Testet format: Nintendo
Format: Nintendo
Omtalt: 05.10.2013
Karakter: 6


Spill-informasjon


Utvikler: Monolith Software
Utgiver: Nintendo
Utgivelsesdato: 19. august 2011
Aldersgrense: 12+
Violence

Les mer om Xenoblade Chronicles

Relaterte tags

Siste redaksjonelle anmeldelser