Veletablert og mørkt. Karakter: 6

Professor Layton and Pandora's box

Veletablert og mørkt.

Av andenors 18.10.2013 17:51
Layton-universet slik det har forblitt er etablert, knakende god historie, større og penere verden å utforske, kjempefin musikk, meget gode gåter, forbedrede minispill, mer av alt som var å like ved forgjengeren, alle de mørke undertonene.
Fortsatt litt igjen å gå før det når toppen (svak 6er, sue me).

Knapt et år etter at Professor Layton og vennene hans tok verden med storm i "Professor Layton and the Curious Village" til Nintendo DS, kom den første oppfølgeren, "Professor Layton and Pandora's Box". Det var med dette spillet jeg selv ble kjent med serien, og jeg har vært hekta helt siden den gang. Det kan selvfølgelig skyldes min litt sære smak for spill. For det er, hevet over både tvil og diskusjon, garantert noen spillere der ute som vil rynke på nesa over denne serien. Hvilket jeg selvsagt respekterer, som det edle medmennesket jeg streber etter å være. Uansett, nå akter jeg å gå i sømmene på spill nr. 2 i Layton-serien.

Say no more.

Historien om Pandoras Boks (helt uten såkalte spoilers).

Litt etter hendelsene i "Curious Village" mottar professoren et brev fra den gamle læreren sin. Han skriver at han har fått tak i det han tror er den virkelige Pandoras Boks.

Pandoras Boks er en historie fra gresk mytologi. Helteskikkelsen Prometheus fikk i oppgave å gi alle jordiske skapninger navn og egenskaper, men da han kom til mennesket, hadde han ingenting igjen å gi oss. Derfor stjal han ilden fra Zevs med stilken av en fennikel, og ga oss den. Zevs ble rasende, og for å ta hevn fikk han skapt den vakreste kvinnen noen noensinne hadde sett, Pandora, og sendte henne til Jorden. Med seg hadde hun en gullbelagt boks med alle slags elendigheter i. Stakkaren som åpnet den ville slippe ondskapens krefter løs og dø.

Den gamle læreren akter å åpne boksen og ber Layton fullføre arbeidet for ham hvis noe uforutsett skulle skje. Layton og lærlingen, Luke, stormer avsted, og håper at det ikke er for sent.

Se godt etter, for dette kan bli den siste gangen vi ser han.

Professorens mørkeste mysterium?

"Pandora's Box" er for Layton-serien det samme som "Legend of Zelda: Majora's Mask" er for Zelda-serien. Begge er de mørkeste kapitlene i sine respektive serier. Gode historier pleier som regel å ha en lykkelig slutt, men man kan aldri vite helt sikkert når det gjelder Layton-serien. Overalt i spillet møter spillerne gnagende frykt, uvitenhet og boblende raseri. Mørke undertoner popper opp overalt jo dypere i spillet vi reiser, og det tar tilsynelatende aldri slutt. Denne følelsen av dysterhet og hjelpesløshet er nesten unik i serien, og litt herlig samme hvor mørkt det ser ut. Noen ville kanskje si at 3ern, "Professor Layton and the Lost Future", er enda mørkere, men etter min mening er den mer trist enn mørk. Og som enhver anstendig spillanmelder vet, er en spillanmeldelse i større grad subjektiv enn andre typer anmeldelser. Det hadde nærmest ikke vært noe poeng i å skrive spillanmeldelser hvis det ikke hadde vært slik.

Kjempesprang på Kjempesprang.

Hvis man ser bort fra overgangen fra DS til 3DS, er det "Pandora's Box" som har stått for de største forandringene i serien. Et eksempel er området vi, spillerne, kan utforske. I det første spillet befant vi oss på ett sted hvor hele handlingen utspilte seg. Men nå reiser heltene våre inn i det ukjente, til mange forskjellige steder og møter et mye større figurgalleri. Dette skaper en form for variasjon som ikke var til stede i 1ern, og som føles forfriskende og mystisk tiltrekkende. Den nydelige, håndtegnede stilen er selvsagt ivaretatt, om ikke forbedret.

Denne gangen skal heltene våre ut å reise.

Et annet eksempel er bruken av filmer/mellomsekvenser (cutscenes) og stemmeskuespill. Begge deler var det nesten smertelig lite av i 1ern, mest sannsynlig for at de skulle fungere som sterke virkemidler i et spill som baserer seg på tekst og stillbilder. Nå er det blitt investert mye mer tid og penger i å lage smakfulle filmsnutter og dialog med ekte britiske skuespillere, og likevel har de klart å beholde rollene som spenningsopprettholdere. Det hele er nydelig utført.

Dette må sies å være professorens signaturpositur.

Minispillene.

Men den klart største forbedringen er uten tvil minispillene. I hvert Layton-spill følger det nemlig med tre minispill. Disse skal fungere som passende avbrekk og pauser fra hovedspillet. I 1ern var ikke minispillene stort å skryte av. Det var på en måte mindre å gjøre enn man skulle tro. Skjønt, selv om det er gjort store framskritt i 2ern er det likevel litt igjen å lære før det når toppen i 3ern.

I et av minispillene kan man leke seg med et kamera.

Musikkens inntog.

Det er også i 2ern at spillerne for første gang støter på den virkelig vakre musikken serien har blitt så kjent for. Eneste ulempen er at Level-5 har brukt det samme orkesteret som sist, og de har åpenbart god sans for det jeg tror er trekkspill. Trekkspillmusikk er bare ikke min greie, men resten er råbra. Her får man høre både lystig og dyster instrumental-musikk, lett og tung, rolig og rask. Musikken er av den typen som får fram virkelige følelser inni oss (melankoli som fattern ville sagt), og da tenker jeg spesielt på det stykket som spilles under rulleteksten, "Iris". Dette stykket er det andre i en rekke av vakre rulletekstmusikkstykker (prøv å si det ordet fort mange ganger etter hverandre), som jeg mener best kan beskrives med et engelsk ord jeg fant i en kommentar på Youtube, "eargasms"-øregasmer.

Gåtene.

Til slutt har vi gåtene (puzzles). Her er det også gjort små og store forbedringer siden sist. For det første er det blitt lettere å skrive inn tall og bokstaver der disse skal benyttes. I 1ern måtte man være rask til å skrive det tallet eller den bokstaven man tror er svaret på gåten før spillet sendte det inn i DSen til analyse. Dette kunne bli ganske stressende, men nå har vært av sifrene som skal være med i svaret fått sitt eget felt der skriften blir der hele tida. På den måten kan man ta seg bedre tid og skrive rettere. Dessuten er spillet blitt bedre til å analysere og fortså hva spilleren skriver. Men den største forbedringen er alle illustrasjonene, måten gåtene er presentert på. En vennegjeng av flotte håndtegnede figurer har påtatt seg å gi gåtene mer sjel. I 1ern virket illustrasjonene helt tilfeldige, men nå er det altså disse små figurene i forskjellige kostymer som fyller en majoritet av gåtene med humor og varme. Resultatet er strålende.

Det er denne gjengen som skal lose oss gjennom gåtene i spillet.

Konklusjon.

"Professor Layton and Pandora's Box" er enda en Ds-perle jeg anbefaler for både nye og erfarne spillere med standardkunnskaper innen engelsk, som liker en god historie, og som har sansen for krim og hjernetrim.

2 kommentarer

Klikk her for å hente kommentarene

Professor Layton and Pandora's box

Professor Layton and Pandora's box
Testet format: DS
Format: DS
Omtalt: 18.10.2013
Karakter: 6


Spill-informasjon


Utvikler: Level-5
Utgiver: Nintendo
Utgivelsesdato: 25. september 2009
Aldersgrense: 7+

Les mer om Professor Layton and Pandora's box

Relaterte tags

Siste redaksjonelle anmeldelser

  • Halo Wars 2 Nei, jeg snakker ikke om Noahs ark.
  • Yakuza 0 Japanske gangstere i selvsikkert dissonant krimdrama
  • Nioh Nioh er ikke enda et bomskudd fra Sony
  • Hitman (2016) Agent 47 mer presis enn aldri før - det samme kan sies om brettdesignet