En forsmak på fortiden. Karakter: 6

Professor Layton and the Lost Future

En forsmak på fortiden.

Av andenors 24.10.2013 22:25
Intenst spennende historie med mange avsløringer, nye fargerike figurer, gode og varierte gåter med en større vennegjeng, gøyale minispill, tårefrempressende musikk, den herlige stemningen.
Mildt irriterende hvis man står fast, samt at det begynner å gå tomt for klassiske gåter.

Visste dere at det faktisk er mulig å reise gjennom tiden, rent teoretisk, selvsagt? Det er bare å bevege seg raskere enn lyset i motsatt retning som universet utvider seg, så reiser man tilbake i tid. Vil man reise fremover i tid, er det bare å følge med utvidelsen av universet. Men, evnen til å reise gjennom tiden er en mektig kraft, og med store krefter kommer stort ansvar (Spiderman-sitat). Det finnes sikkert et firesifret antall bøker, filmer, tegneserier og spill som skildrer de forferdelige konsekvensene tidsreiser kan få. Det er nettopp dette Layton-spill nr. 3, "Professor Layton and the Lost Future" prøver å fortelle oss, spillerne. Og etter min mening klarer det dette bedre enn det meste annet.

Et ord, tøffing.

Intens spenning (slapp av, helt spoiler-fri).

Professor Layton og lærligen Luke mottar nok et mystisk brev og legger i vei uten å tenke seg om flere ganger enn høyst nødvendig. Men det den modige arkeologen ikke vet er at denne gangen spill han selv en nøkkelrolle i dramaet som snart skal utspille seg. Denne saken har nemlig røtter helt tilbake til den tiden han søkte om professoratet sitt, og før han vet ordet av det står han flosshatt mot flosshatt med sin egen traumatiske fortid.

Mer tør jeg ikke skrive, av frykt for å ødelegge et av de viktigste elementene i "Professor Layton and the Lost Future", nemlig den sitrende spenningen. "Curious Village" (1ern) og "Pandora's Box" (2ern) var begge spennende nok, men DETTE! Når jeg sitter og tenker tilbake på spillet slår det meg at alt dette har noen settet seg ned og diktet fra sin egen fantasi. Jeg hadde aldri klart å finne på noe sånt, eller, det hadde jeg sikkert klart, men det hadde tatt sin tid. Det er bare å ta av seg (floss)hatten og bukke dypt i respekt for utvikleren LEVEL-5s historiediktere.

Oi, oi, oi! Follow with!

Trilogi-trylleri.

"Lost Future" markerer slutten på det som godt kan kalles en trilogi. Alle som jobber med å lage filmer, spill, og andre former for underholdning hvor trilogier forekommer, vet at det ikke er noen enkel oppgave å lage to oppfølgere som skal kunne måle seg med noe publikum allerede har blitt introdusert for og blitt kjent med. Det noen slags psykologiske greier, og den estetiske kjemien må være på plass, ellers vil alle bare konkludere med at "1ern var best". Denne oppgaven har LEVEL-5 påtatt seg og bestått med glans, bonuspoeng, og ikke minst penger i kassa. Serien ble åpenbart en større suksess enn de hadde trodd, for det er ikke spart på noe i "Lost Future". Det er blitt investert mye mer tid og penger i å lage smakfulle mellomsekvenser og utsøkt britisk dialog. Manuset er meget velskrevet med enda flere merkverdige engelske ord. Antallet gåter og den helhetlige størrelsen på spillet har også vokst siden sist. Det virker rett og slett som om spillet utnytter DSens fulle potensial, og det kan jeg like.

Jepp, her har vi den, farger på hvitt.

Å bli bedre kjent.

Som jeg vagt nevnte tidligere er "Lost Future" det første spillet i serien der Layton selv har en hovedrolle (tidligere har mysteriene han har løst handlet om andre figurer, mens han selv står på sidelinjen). Dette innebærer at vi blir bedre kjent med professoren i sitt naturlige miljø. Blant annet får vi avlegge arbeidsplassen hans, det fiktive Gressenheller University i London, en skikkelig visit. De korte glimtene vi fikk i 2ern var ikke rare greiene.

Den nydelige, håndtegnede stilen er selvsagt bevart.

Figurene fortjener også sitt eget avsnitt (de fleste sier "karakterer", men jeg foretrekker å bruke" figurer", mer spillete, liksom). De fleste figurene i Layton-serien møter vi i bare et av spillene, men i "Lost Future" møter vi noen figurer som er kommet for å bli, figurer som professoren omgås daglig, foruten mange flere. For eksempel har vi Dean Delmona, rektor på Gressenheller og professorens sjef. Stakkars gamle Dean har både en datter og en datterdatter som hele tiden forskyner han med gåter han simpelthen må ha Laytons hjelp med å løse. Slike små, men likevel trivelige figurprofiler finnes overalt i alle spillene. Og selv om møtene kan bli ganske korte føler jeg virkelig at de ikke bare er der for å servere heltene våre nye gåter, men også for å krydre spillopplevelsen med enkel humor og litt god, gammeldags medmenneskelighet. Det høres (leses) kanskje litt rart ut her, men det funker, tro meg.

Gjenspillingsverdi.

Det finnes et begrep som heter gjenspillingsverdi, og det kan faktisk være ganske avgjørende for om et spill skal oppfattes som bra eller dårlig. Så vidt meg bekjent finnes det to typer gjenspillingsverdi. Den første typen er den typen hvor man spiller et spill, slutter å spille det, og så spiller det igjen litt tid senere, kanskje flere år. Virkelig graver frem gode minner blant alle coverene. Det gir en utrolig følelse, at gammelt kan bli nytt på den måten, og kanskje ikke så dumt ettersom vi lever i en tid hvor man helst skal spare og gjenbruke ressursene. Slik var det med meg og mitt "Harry Potter og de Vises Stein" til PC. Det er den ene typen. Men så er det en helt motsatt type hvor man bare tenker "Jøss! Dette har jeg lyst til å spille på nytt med en gang!". For meg var "Lost Future" en spillopplevelse av den andre typen. Det skulle man kanskje ikke tro, ettersom man vet hvordan det ender og husker, eller i det minste erindrer, svaret på størsteparten av gåtene. Men spillet har noen sånne små detaljer, et bilde eller en dialog, som man kanskje ikke husker fra første gjennomspilling, og på toppen av det har spillet en tilnærmet perfekt lengde, hvilket gir en av de høyeste gjenspillingsverdiene i serien. Det relativt høye antallet skyve-blokk-gåter (min personlige favoritt) bidrar også.

Funfact-time. Visste dere at gjøkur på tysk er "Kuckucksuhr"?

A Journey Through Time/The Time Travel.

Ingen kan anmelde "Lost Future" uten å uttrykke sin begeistring for spillets rulletekstmusikkstykke (for et ord!), "A Journey Through Time" eller "The Time Travel", jeg er litt usikker på den nøyaktige tittelen. Dette stykket spilles under avslutningsscenen og rulleteksten, og helt ærlig, første gang jeg hørte og så dette fikk jeg en klump i halsen det tok en time å svelge ned igjen. Det må være en av de sterkeste sluttene og den mest emosjonelle musikken jeg noen gang har sett eller hørt. Jeg følte virkelig med professoren og alt han hadde vært igjennom. Jeg felte faktisk en tåre eller to. Jeg gråt, med vilje, av virkelige følelser, over et spill. Det sier en god del, altså. Dessuten tror jeg vi spillere bare har godt av å gråte litt over slike mesterverk, vi som gråter så lite ellers.

Det gjør for så vidt ikke noe om du ikke gråter på utsiden hvis du ser slutten av "Lost Future", men vit dette: hvis du ikke gråter litt på innsiden, SÅ HAR  DU INGEN SJEL! Det er jeg så sikker på at jeg våger å skrive det her, selv om man helst ikke skal skrive ting som kan virke støtende her på internett. Kall det en understrekning, en kraftig en.

Konklusjon.

Og jeg takker SniperDude9401 for inspirasjonen.

"Professor Layton and the Lost Future"er på alle måter en fullverdig finale på den første Layton-trilogien. Det er spillopplevelse som nesten blåser skjorta av deg, alt sammen på en liten DS. Nesten hele det menneskelige følelsesregisteret er med, og jeg anbefaler spillet til både gutter og jenter, unge og gamle.

3 kommentarer

Klikk her for å hente kommentarene

Professor Layton and the Lost Future

Professor Layton and the Lost Future
Testet format: DS
Format: DS
Omtalt: 24.10.2013
Karakter: 6


Spill-informasjon


Utvikler: Level-5
Utgiver: Nintendo
Utgivelsesdato: 22. oktober 2010
Aldersgrense: 7+

Les mer om Professor Layton and the Lost Future

Relaterte tags

Siste redaksjonelle anmeldelser