Action og humor i en salig blanding. Karakter: 5

Tales of Xillia

Action og humor i en salig blanding.

Av Fingolfin 07.12.2013 13:15
Vanvittig underholdende kampsystem, fengende musikk, sjarmerende persongalleri og en historie med mye god humor.
Til tider litt lite variasjon og noe begrenset grafikk.


2013 har ikke bydd på alt for mange RPG opplevelser for min del. Sjansen er nok stor for at jeg har klart å gå glipp av noen titler, for Xenoblade Chronicles er det siste virkelig gode RPG spillet jeg gjennomførte (men det skal sies at jeg først spilte det i sommer) Derfor var gleden stor når Tales-serien skulle komme til unnsetning med et nytt tilskydd til serien. I Japan har spillet faktisk vært ute siden 2011 og det er utviklet av Bandai Namco. Tales of Xillia er det trettende spillet i serien, noe som i første omgang ga meg litt Final Fantasy vibber. Allikevel valgte jeg et lite gjensyn med både Namco og RPG sjangeren, og videre vil dere få svar på om det ble et godt gjensyn.
Verdenen kalt Rieze Maxia er i fare og må reddes fra misbruk av et hemmelig våpen kalt Kresniks lanse. Denne lansen har egenskapen å drepe ånder som lever sammen med mennesker i denne verdenen. Det litt spesielle er at du helt i starten av spillet kan velge mellom to hovedpersoner: Milla, som er en jente reinkarnert av åndenes herre Maxwell og Jude Mathis som er en ambisiøs legestudent. Hvem du velger har ikke voldsomt av betydning for spillet, begge karakterene følger hovedhistorien og du har muligheten til å styre begge gjennom spillet uansett. Forskjellen er at det noen steder i spillet dukker opp sidehistorie du bare får ved personen du velger, i tillegg til at karakterene har hver sin unike kampmusikk. Etter åpningssekvensen og valg av karakter møtes disse to hovedpersonene og de slår seg sammen på en reise for å ødelegge det farlige våpenet.
Historien er rimelig A4 når det kommer til rollespill og kanskje spesielt japanske. Verden skal reddes, du starter som en rimelig usikker person som stadig utvikler seg i løpet av spillet og med på reisen får du selskap av nye karakterer på veien. Likevel finnes det noen u-svinger også i dette spillet og historien er fremdeles svært spennende, samt at det er ganske vanskelig å mislike pesongalleriet. Dette er nok mye takket være de såkalte «Skit» sekvensene i spillet. Dette er valgfrie øyeblikk i spillet der karakterene har en dialog om hverandre, bakgrunnshistorie eller om helt tilfeldige samtaleemner. Disse er gjerne fylt med mye humor og festlige sitater som gjør at du blir enda mer glad i karakterene og det gir historien et litt lystig løft. Faktisk er de fleste personene du møter i spillet veldig interessante (bortsett fra et par stykker som driver deg til vanvidd). Det som dog er litt varierende er stemmeskuespillet. Dette spillet har nemlig en merkelig tendens at noen av stemmene sitter nærmest perfekt, mens andre ikke passer helt inn. Dette var ikke med på å trekke helhetsinntrykket av karakterene noe spesielt ned, men til tider kunne det oppleves som noe snodig.
Gameplayet inneholder også kjente RPG-elementer. Du går rundt i en verden fra by til by, der du møter monstre, du kan samle penger og utstyr og du kan gjøre noen sideoppdrag om du vil. Områdene du vandrer i er ikke overdrevent store og det er ikke veldig antydning til noe «open world» her. Mange av stedene er veldig like utseendemessig, i tillegg til at mye av den samme musikken spilles på hvert sted. Men selv om verdenene kanskje er litt ensformig, er naturen, byen og fjellene veldig pent designet. Spillet har også et utmerket lydspor som virkelig er med på å sette preg på opplevelsen, på en god måte. Litt av forskjellen mellom hovedpersonene ligger i at de har forskjellig kampmusikk. Milla sine låter bærer preg av old-school RPG, mens hos Jude er elgitaren tatt frem. Generelt er musikken i spillet svært fengende og for personer som setter musikk i spill svært høyt, kan nok dette ha en stor betydning.I tillegg kan du velge å reise fra et sted til et annet ved hjelp av «fast travel». Monstrene er også valgfrie å slåss mot, du kan velge å løpe forbi dem, men går du for nærme vil de reagere og løpe etter deg. Du finner også materialer i disse områdene som du kan bruk til å f.eks. oppgradere butikkene med, slik at du kan kjøpe kraftigere utstyr, mat og helbredelsesdrikker.
Kampsystemet er derimot selve toppen av kransekaka i dette spillet. Som vanlig er det nemlig HELT fantastisk. Det er sjeldent jeg er borti kampsystemer som er så morsomme at du faktisk får lyst til å slåss mot samtlige monstre du støter på. Heseblesende kampsystem er kanskje også det Tales-serien er mest kjent for. Du tar kontroll over en av karakterene i gruppa, der du kan bevege deg fritt innenfor et begrenset område, der 4 stykker fra gruppa deltar. Hver karakter har forskjellige evner kalt «artes» som du definerer på håndkontrolleren. Deretter kan du styre alle bevegelser og evner du vil bruke selv og alt foregår i et høyt tempo i sanntid. Etter hver kamp får du erfaringspoeng som du kan bruke til å øke egenskaper og lære nye evner i et oppgraderingssystem som til dels minner litt om Final Fantasy X sin "Sphere Grid".
Kampsystemet  legger også mye vekt på såkalt «linking». Dette går ut på at to og to karakterer kobles til hverandre og kan bruke evnene sine til å utføre kraftige spesialangrep sammen. I tillegg til at disse angrepene kan være avgjørende for utfallet av kampen, ser det også helt latterlig heftig ut og i det du utfører disse angrepene sitter du igjen med en tilnærmet lik følelse du får etter å ha f.eks. dundret ballen i mål i en fotballkamp. Mot slutten av spillet lærer du også enda mer avanserte evner kalt «mystical artes» som er hver enkelt persons hovedangrep og som kun kan brukes når en «overdrive» måler du øker ved å utføre evner, har nådd maks. Kampsystemet er ren og skjær glede på mange måter, men det skal dog sies at det finnes minuspunkter her også. Det kan gå rimelig fort i svingene til tider og spesielt de gangene du er nødt til å slåss alene, kan det være fort gjort å miste litt kontrollen over karakteren og plutselig står du og slår i løse luften eller hopper rundt som en annen tulling. Å «targete» en fiende kan også være noe vanskelig til tider, men det er noe du venner deg til jo mer du spiller.
Grafikken i spillet er for min del mer enn tilfredsstillende nok. Spillet bruker animasjoner du kjenner fra anime-serier og denne stilen minnet meg også veldig om den gamle klassikeren Dark Chronicle. Det eneste «problemet» her er at Dark Chronicle er et PS2 spill fra 2002, mens dette er et PS3 spill fra (hovedsakelig) 2011. Det hender til tider at animasjonene og da spesielt ansiktsuttrykkene på personene kan bli litt stokkete og lite følsomme, men generelt var jeg godt fornøyd med grafikken og det visuelle designet i spillet som også inneholder ordentlige anime-filmklipp med jevne mellomrom. Musikken nevnte jeg litt tidligere og den passer perfekt inn i spillet og spesielt kampmusikken er verdt å trekke frem. Noen flere lydspor hadde kanskje vært ønskelig, men kvaliteten på de som allerede er der, er det ingenting å si på. Lystige toner i byer og naturområder og intens, adrenalinøkende låter i kamper.
Tales of Xillia er et spill alle sjangerentusiaster helt klart vil like og spillet kan i grunn anbefales for alle eventyrlystne personer som er ute etter en actionfylt opplevelse. Historien er interessant og gjør spillet fyldig og langt, du møter minnerike karakterer med mye sjarm og humor i morsomme mellomsekvenser og du får et kampsystem som er ren spillglede på boks. Skulle lysten være til stedet for å gjennomføre spillet en gang til, kan du starte en «new gamle plus» som gir deg nye utfordringer og lar deg levle videre fra forrige save. I tillegg kan du laste ned nye kostymer fra Playstation Store i bytte mot en liten sum. Tar du med alt dette og det faktum at du kan spille en annen hovedperson med litt forskjellige historie enkelte steder i spillet, med helt ny kampmusikk og et kampsystem det nesten er umulig å gå lei, har spillet også en svært god gjenspillingsverdi. Noe varierende stemmeskuespill, litt ensformig design og noen innpåslitne personer trekker kanskje litt ned, men alt i alt er dette et spill jeg nøt svært godt fra start til slutt og det er helt klart et av årets beste spill for min del.

2013 har ikke bydd på alt for mange RPG opplevelser for min del. Sjansen er nok stor for at jeg har klart å gå glipp av noen titler, for Xenoblade Chronicles er det siste virkelig gode RPG spillet jeg gjennomførte (men det skal sies at jeg først spilte det i sommer) Derfor var gleden stor når Tales-serien skulle komme til unnsetning med et nytt tilskudd. I Japan har spillet faktisk vært ute siden 2011 og det er utviklet av Bandai Namco. Tales of Xillia er det trettende spillet i serien, noe som i første omgang ga meg litt Final Fantasy vibber. Allikevel valgte jeg et lite gjensyn med både Namco og RPG sjangeren, og videre vil dere få svar på om det ble et godt gjensyn.

Verdenen kalt Rieze Maxia er i fare og må reddes fra misbruk av et hemmelig våpen kalt Kresniks lanse. Denne lansen har egenskapen å drepe ånder som lever sammen med mennesker i denne verdenen. Det litt spesielle er at du helt i starten av spillet kan velge mellom to hovedpersoner: Milla, som er en jente reinkarnert av åndenes herre Maxwell og Jude Mathis som er en ambisiøs legestudent. Hvem du velger har ikke voldsomt av betydning for spillet, begge karakterene følger hovedhistorien og du har muligheten til å styre begge gjennom spillet uansett. Forskjellen er at det noen steder i spillet dukker opp sidehistorie du bare får ved personen du velger, i tillegg til at karakterene har hver sin unike kampmusikk. Etter åpningssekvensen og valg av karakter møtes disse to hovedpersonene og de slår seg sammen på en reise for å ødelegge det farlige våpenet.

Historien er rimelig A4 når det kommer til rollespill og kanskje spesielt japanske. Verden skal reddes, du starter som en rimelig usikker person som stadig utvikler seg i løpet av spillet og med på reisen får du selskap av nye karakterer på veien. Likevel finnes det noen u-svinger også i dette spillet og historien er fremdeles svært spennende, samt at det er ganske vanskelig å mislike pesongalleriet. Dette er nok mye takket være de såkalte «Skit» sekvensene i spillet. Dette er valgfrie øyeblikk i spillet der karakterene har en dialog om hverandre, bakgrunnshistorie eller om helt tilfeldige samtaleemner. Disse er gjerne fylt med mye humor og festlige sitater som gjør at du blir enda mer glad i karakterene og det gir historien et litt lystig løft. Faktisk er de fleste personene du møter i spillet veldig interessante (bortsett fra et par stykker som driver deg til vanvidd). Det som dog er litt varierende er stemmeskuespillet. Dette spillet har nemlig en merkelig tendens at noen av stemmene sitter nærmest perfekt, mens andre ikke passer helt inn. Dette var ikke med på å trekke helhetsinntrykket av karakterene noe spesielt ned, men til tider kunne det oppleves som noe snodig.

Gameplayet inneholder også kjente RPG-elementer. Du går rundt i en verden fra by til by, der du møter monstre, du kan samle penger og utstyr og du kan gjøre noen sideoppdrag om du vil. Områdene du vandrer i er ikke overdrevent store og det er ikke veldig antydning til noe «open world» her. Mange av stedene er veldig like utseendemessig, i tillegg til at mye av den samme musikken spilles på hvert sted. Men selv om verdenene kanskje er litt ensformig, er naturen, byen og fjellene veldig pent designet. Spillet har også et utmerket lydspor som virkelig er med på å sette preg på opplevelsen, på en god måte. Litt av forskjellen mellom hovedpersonene ligger i at de har forskjellig kampmusikk. Milla sine låter bærer preg av old-school RPG, mens hos Jude er elgitaren tatt frem. Generelt er musikken i spillet svært fengende og for personer som setter musikk i spill svært høyt, kan nok dette ha en stor betydning.I tillegg kan du velge å reise fra et sted til et annet ved hjelp av «fast travel». Monstrene er også valgfrie å slåss mot, du kan velge å løpe forbi dem, men går du for nærme vil de reagere og løpe etter deg. Du finner også materialer i disse områdene som du kan bruk til å f.eks. oppgradere butikkene med, slik at du kan kjøpe kraftigere utstyr, mat og helbredelsesdrikker.

Kampsystemet er derimot selve toppen av kransekaka i dette spillet. Som vanlig er det nemlig HELT fantastisk. Det er sjeldent jeg er borti kampsystemer som er så morsomme at du faktisk får lyst til å slåss mot samtlige monstre du støter på. Heseblesende kampsystem er kanskje også det Tales-serien er mest kjent for. Du tar kontroll over en av karakterene i gruppa, der du kan bevege deg fritt innenfor et begrenset område, der 4 stykker fra gruppa deltar. Hver karakter har forskjellige evner kalt «artes» som du definerer på håndkontrolleren. Deretter kan du styre alle bevegelser og evner du vil bruke selv og alt foregår i et høyt tempo i sanntid. Etter hver kamp får du erfaringspoeng som du kan bruke til å øke egenskaper og lære nye evner i et oppgraderingssystem som til dels minner litt om Final Fantasy X sin "Sphere Grid".

Kampsystemet  legger også mye vekt på såkalt «linking». Dette går ut på at to og to karakterer kobles til hverandre og kan bruke evnene sine til å utføre kraftige spesialangrep sammen. I tillegg til at disse angrepene kan være avgjørende for utfallet av kampen, ser det også helt latterlig heftig ut og i det du utfører disse angrepene sitter du igjen med en tilnærmet lik følelse du får etter å ha f.eks. dundret ballen i mål i en fotballkamp. Mot slutten av spillet lærer du også enda mer avanserte evner kalt «mystical artes» som er hver enkelt persons hovedangrep og som kun kan brukes når en «overdrive» måler du øker ved å utføre evner, har nådd maks. Kampsystemet er ren og skjær glede på mange måter, men det skal dog sies at det finnes minuspunkter her også. Det kan gå rimelig fort i svingene til tider og spesielt de gangene du er nødt til å slåss alene, kan det være fort gjort å miste litt kontrollen over karakteren og plutselig står du og slår i løse luften eller hopper rundt som en annen tulling. Å «targete» en fiende kan også være noe vanskelig til tider, men det er noe du venner deg til jo mer du spiller.

 

Grafikken i spillet er for min del mer enn tilfredsstillende nok. Spillet bruker animasjoner du kjenner fra anime-serier og denne stilen minnet meg også veldig om den gamle klassikeren Dark Chronicle. Det eneste «problemet» her er at Dark Chronicle er et PS2 spill fra 2002, mens dette er et PS3 spill fra (hovedsakelig) 2011. Det hender til tider at animasjonene og da spesielt ansiktsuttrykkene på personene kan bli litt stokkete og lite følsomme, men generelt var jeg godt fornøyd med grafikken og det visuelle designet i spillet som også inneholder ordentlige anime-filmklipp med jevne mellomrom. Musikken nevnte jeg litt tidligere og den passer perfekt inn i spillet og spesielt kampmusikken er verdt å trekke frem. Noen flere lydspor hadde kanskje vært ønskelig, men kvaliteten på de som allerede er der, er det ingenting å si på. Lystige toner i byer og naturområder og intens, adrenalinøkende låter i kamper.

Tales of Xillia er et spill alle sjangerentusiaster helt klart vil like og spillet kan i grunn anbefales for alle eventyrlystne personer som er ute etter en actionfylt opplevelse. Historien er interessant og gjør spillet fyldig og langt, du møter minnerike karakterer med mye sjarm og humor i morsomme mellomsekvenser og du får et kampsystem som er ren spillglede på boks. Skulle lysten være til stedet for å gjennomføre spillet en gang til, kan du starte en «new gamle plus» som gir deg nye utfordringer og lar deg levle videre fra forrige save. I tillegg kan du laste ned nye kostymer fra Playstation Store i bytte mot en liten sum. Tar du med alt dette og det faktum at du kan spille en annen hovedperson med litt forskjellige historie enkelte steder i spillet, med helt ny kampmusikk og et kampsystem det nesten er umulig å gå lei, har spillet også en svært god gjenspillingsverdi. Noe varierende stemmeskuespill, litt ensformig design og noen innpåslitne personer trekker kanskje litt ned, men alt i alt er dette et spill jeg nøt svært godt fra start til slutt og det er helt klart et av årets beste spill for min del.


Kommentarer

Ingen kommentarer ennå..
Hva med å være den første?

Tales of Xillia

Tales of Xillia
Testet format: Playstation
Format: Playstation
Omtalt: 07.12.2013
Karakter: 5


Spill-informasjon


Utvikler: Namco Tales Studio Ltd.
Utgiver: Namco Bandai
Utgivelsesdato: 09. august 2013
Aldersgrense: 12+

Les mer om Tales of Xillia

Relaterte tags

Siste redaksjonelle anmeldelser

  • Halo Wars 2 Nei, jeg snakker ikke om Noahs ark.
  • Yakuza 0 Japanske gangstere i selvsikkert dissonant krimdrama
  • Nioh Nioh er ikke enda et bomskudd fra Sony
  • Hitman (2016) Agent 47 mer presis enn aldri før - det samme kan sies om brettdesignet