Lyser opp på en dårlig dag. Karakter: 6

Rayman Legends

Lyser opp på en dårlig dag.

Av andenors 31.01.2014 14:48
Alle figurene, gnistrende godt nivådesign, nydelig utseende, stålkontroller, masser av humor og sjarm, alle vanskelighetsgrader er representert.
Utilgivelig vanskelig etter hvert.

Rayman er en over gjennomsnittet merkelig type. Han har et hode, men ingen hals. Han har hender, men ingen armer. Og føtter, men ingen bein. Ingen vet nøyaktig hva han er, så han blir ofte omtalt med det fleksible engelske uttrykket "en thingamajig". Rayman debuterte på Playstation1, Sega Saturn og Atari Jaguar i 1995, og har siden vært en av de større suksessene fra den franske utvikleren Ubisoft. Til tross for dette var det en lang periode vi ikke hørte noe særlig fra han, bortsett fra noen sinnsyke spill med en gjeng hyperaktive kaniner i hovedrollene. Men så, i 2011, presterte de franske villmennene å ta en spillfigur som en gang hadde vært kul, og gjøre han kul igjen. Rayman Origins er et veldig bra spill, men oppfølgeren, Rayman Legends, tar alt sammen tjue steg videre.


Opplegget.

Ingen kan nekte for at videospill kan fortelle fantastiske historier. Blant de mest kjente har vi spill som Halo, Mass Effect, Kingdom Hearts, Xenoblade Chronicles og Heavy Rain. Men selv om veldiktede og velfortalte historier beriker spillopplevelsene, er de overhode ikke nødvendige for at det ferdige spillet skal bli dødsbra. Historien i Rayman Legends er nærmest bare en unnskyldning for at Ubisoft skulle kunne lage spillet. Rayman og vennene hans har sett sitt snitt til å ta seg en høneblund på intet mindre enn 100 år. I mellomtiden har marerittene i the Glade of Dreams vokst i styrke og formert seg. De våkner opp til en meget klar beskjed om at de må ut på eventyr og redde Glade of Dreams, teensie-ene og de ti barbarprinsessene fra ondskapens krefter. Enkelt og greit.


Mange figurer vi har sett før vender tilbake i Legends. Rayman, tjukkasen Globox, surrehuet Murfy, de sorgløse teensie-ene, og selvfølgelig den mystiske Polokus the Bubble Dreamer. Noen av nykommerne er den lille barbarprinsessen Barbara og de ni søstrene hennes, de første menneskelige figurene som dukker opp i serien. Vennegjengen kan gå, løpe, svømme, hoppe, glidefly, slå, sparke og dukke. Alle disse kontrollene utføres med en analogspak/pilspak og tre knapper. Murfy er litt spesiell. Han styres ved hjelp av berøringsskjermen på Gamepaden, og også bevegelseskontroller når han skal styre plattformer. Flere kontroller enn dette trengs ikke. Ved å kombinere disse evnene har spillerne alt de trenger for å komme seg helskinnet gjennom drømmeland. Kontrollene er både å både lære og å mestre, og de sitter nesten naturlig med en gang, i hvert fall for de som er vandt til plattformspill i 2D. De er rett og slett stålkontroller, akkurat slik det skal være.


Se på alle de fine, små detaljene!

Det første som slår meg når jeg spiller Rayman Legends er at the Glade of Dreams er en uvanlig vakker og detaljert verden. Den består av en perfekt balanse mellom håndtegnet og data-animert kunst. WiiU-ens HD-grafikk gjør at kunstnerne har kunnet putte inn små detaljer absolutt overalt. Bakgrunnene har flere lag som går langt bakover og gir bildet en følelse av dybde. Sola skinner på himmelen. Gamle trær sprer greinene sine. Fisken vaker i vannet. Det damper fra sumper, bobler i lavapøler og blåser i skyer. Også i forgrunnen er det små detaljer hvis man ser etter. En mus kan stikke hodet frem et øyeblikk, eller en edderkopp kan fire seg ned fra taket. Noen ganger, når anledningen byr seg, stopper jeg helt opp og bare beundrer landskapet i et minutts tid. Det er så mye å se, og man har ingen tidsfrist man må trekke, i motsetning til Super Mario-spillene. Det hele føles befriende og kunsterisk, man kan nesten bli litt melankolsk.


Forfriskende humor.

Legends er også fylt til randen av sunn og jordnær humor. Ikke sånn vitsehumor, som de fleste av oss er vandt til. Alt sammen formidles på en spesiell måte, nesten helt ordløst. Rayman roper "YEAH!" og "YEAY!" hele tida mens han serverer verden store smil og fredstegn på løpende bånd. Barbara smiler sleskt med de få tennene hun har igjen mens hun sikter seg ut et mål med øksa si. Globox vagger ubekymret av gårde med tunga hengende ute. Og de forskjellige teensie-ene roper på hjelp, sender slengkyss, lovpriser den gjenvunnede friheten sin, eller i skurkenes tilfelle, banner på uforståelig (men likelvel fullt forståelig) lydspråk. Murfy kan ikke angripe fiender, men han kan kile dem til de bryter ut i gispende latter. Det er masser av slike små greier spredt over hele spillet som gir en lett og fin stemning i selv de mest stressende situasjoner. Og på en eller annen helskrudd måte passer det perfekt inn i Rayman-universet.


Noe for alle.

Legends kan nytes alene eller med opptil fem spillere samtidig, og Ubisoft har sørget for at det er nok å gjøre ved begge anledninger. En attraksjon, som tilsynelatende ikke har noe med resten av spillet å gjøre, er Kun Foot, et todimensjonalt fotball/håndball/rugby/volleyball/brentball-spill. Spillerne går sammen i to lag prøver å få den etterhvert brennende ballen i motstanderlagets mål. Og hver gang et lag tar poeng brøler kommentatoren "GOOAAAAAALLLL!!!!!!!", og tribunene eksploderer i applaus. Så fortsetter kampen, i stillhet og anspenthet, helt til "GOOAAAAALLLL!!!!!!!". Det er umulig å ikke flire av Kun Foot.


Så har vi musikkbanene. I disse banene handler alt om å følge musikken mens man er i fullt firsprang. Det tar litt tid å vende seg til, men når man kommer inn i det er det så sinnsykt moro. Jeg har sett mye lignende før, men Legends er det første spillet som har fått musikkbaner til å føles enkelt og naturlig (dette er også noe som liksom passer perfekt inn i Rayman-universet). Jeg personlig ville ha vært interessert i et eget spill med bare slike musikkbaner. Men det blir det nok ikke noe av med tanke på alle opphavsrettighetene og kontraktene Ubisoft sikkert måtte gjennom for å kunne bruke musikken. Men det er bare så mesterlig godt gjort og funnet på. For eksempel har 80-talls-hiten "Eye of the Tiger" blitt til en salig røre av spanske gitarer og trompeter.


Når det gjelder selve banene, nivåene, er de gnistrende godt designet og varierte. Akkurat som i Super Mario 3D World føles hvert brett unikt med en egen sjel og bakgrunnshistorie. Med i Legends følger det også med noen brett fra Rayman Origins, og blant disse er ikke variasjonen og identiteten på plass, i hvert fall ikke på den samme måten. Her kommer det tydelig frem at Ubisoft lærer av tilbakemeldingene de får (en nyttig egenskap for enhver god spillutvikler), eller at de bare har gått litt dypere i seg selv.


Til slutt har vi vanskelighetsgraden. Vanskelighetskurven, graden vanskeligheten stiger etterhvert som man kommer lenger i spillet, er tilnærmet perfekt. Spillerne får god tid til å sette seg inn i hvordan ting fungerer i løpet av de første banene, og derfra stiger det jevnt helt frem til sjarmøretappen inn mot rulleteksten. I tillegg følger det med en drøss med sprintbaner, stappfulle av hindre og fiender, og man har selvfølgelig minimalt med tid på seg. De virker ved de første fem-ti forsøkene umulige, helt til man finner den perfekte måten å smette unna ildkuler, bane seg vei gjennom fiendens rekker, motstå en naturlig trang til å glidefly, for så bare å seile av gårde på vindstrømmer og hoppesopper, og brase inn i mål med opptil flere sekunder til gode. Det, DET, gir en så utrolig tilfredstillende mestringsfølelse at det grenser til doping. I det store og hele er denne følelsen grunnen til at mange av oss spiller videospill.


Konklusjon.

Rayman Legends er bra på en annen måte også, nemlig fordi spillet holder ting enkelt: ren todimensjonal nytelse. Ingen historie, nesten ikke noe stemmeskuespill, ingen power-ups, ingen level-ups, bare leking, mestring og ren, skjær moro. Hvis du har en dårlig dag, skru på Rayman Legends (helst på WiiU). Et høykvalitets videospill er en mirakelmedisin av de sjeldne.

1 kommentar

Klikk her for å hente kommentarene

Rayman Legends

Rayman Legends
Testet format: Nintendo Wii U
Format: Playstation, Xbox, PC, Nintendo Wii U, Playstation Vita
Omtalt: 31.01.2014
Karakter: 6


Spill-informasjon


Utvikler: Ubisoft Montpellier Studios
Utgiver: Ubisoft
Utgivelsesdato: 30. august 2013
Aldersgrense: 7+

Les mer om Rayman Legends

Relaterte tags

Siste redaksjonelle anmeldelser

  • Halo Wars 2 Nei, jeg snakker ikke om Noahs ark.
  • Yakuza 0 Japanske gangstere i selvsikkert dissonant krimdrama
  • Nioh Nioh er ikke enda et bomskudd fra Sony
  • Hitman (2016) Agent 47 mer presis enn aldri før - det samme kan sies om brettdesignet