Forståelig at dette slo an. Karakter: 4

DuckTales: Remastered

Forståelig at dette slo an.

Av andenors 26.02.2014 15:35
Velfungerende kontroller, flott utseende, mesterlig stemmeskuespill, de gamle musikk stykkene er storslagne, mange figurer man enten hadde glemt eller ikke ante eksisterte, passe med humor.
De fleste av de nye musikkstykkene er bare bråk, bonusmaterialet er veldig dyrt, selve spillet er litt dyrt, man kan bli litt sliten i øynene etter hvert.

De som er litt eldre enn meg (20) husker sikkert tegnefilmserien Ducktales, en av sin tids mest populære. For nykommere har undertegnede fisket frem en liten innføring. Tidligere, i tegneseriene og i kortfilmene, har som regel Donald Duck hovedrollen. Men i Ducktales har stakkars Donald blitt værvet i marinen, og overlatt omsorgen for sine tre nevøer, Ole, Dole og Doffen (Huey, Dewey, Louie), til sin onkel Skrue McDuck (Scrooge McDuck). Til å hjelpe seg ansetter Skrue en ny assistent, fru Vagle (mrs. Bentina Beakley), og barnebarnet hennes, Nebby (Webbigail Vanderquack). Skrue finner fort ut at alle fire barna kommer godt med når han skal ut på skattejakt, og sammen drar de ut på eventyr til både kjente og ukjente verdener.


En så velselgende serie, amerikansk sådan, måtte selvfølgelig få sitt eget lisensspill. Ducktales til den gamle NES-en regnes som en av de større klassikerne fra 8-bit-æraen og som et av tidenes beste lisensspill. Og i fjor sommer lagde førsteutvikler CAPCOM og andreutvikler WayForward en moderne tolkning av den gamle mammuten til Wii U, Ducktales Remastered.


Et barnlig gjensyn.

Barnlig, ikke barnslig. Svær forskjell, ok? Bra, da fortsetter vi.

Det første som slår meg ved Ducktales Remastered er hvor godt det er å se igjen alle disse herlige figurene i videospilldrakt. Undertegnede har egentlig verken sett eller lest Donald på mange år (bortsett fra på julaften, selvsagt). Og med HD-grafikken Wii U kan prestere har de aldri tatt seg bedre ut. Figurene og bakgrunnene har en fin håndtegnet stil som passer perfekt inn i Carl Barks' skaperverk. Det eneste negative utseendemessig er at lyset er helt feil. Det er litt vanskelig å beskrive, men selv om man har muligheten til å justere lysstyrken fra hovedmenyen kan man bli uvanlig fort sliten i øynene av å spille. Heldigvis er spillet inndelt i baner, og hver bane er akkurat passe lang til å utgjøre en fint balansert spilleøkt.


En dag da B-gjengen forsøker å rane pengebingen på høylys dag, finner Skrue og nevøebne et skattekart i et nesten stjålet maleri. Fem skatter av siklende verdi ligger spredt over hele verden, og der blir de liggende helt til Skrue&co. kommer og finner dem. Turen går til en ruinby i Amazonas, opp i en transylvansk høyborg, gjennom afrikanske gruvesjakter, over det snødekte Himalaya og til slutt tur-retur månen.


På veien møter vi mange venner og fiender, både gamle og nye. Alle har hørt om Petter Smart (Gyro Gearloose) og Magica fra Tryll (Magica de Spell) og Gullbrand Gråstein (Flintheart Glomgold), men det er sikkert færre som har hørt om Rotor McKvakk (Launchpad McQuack), Fenton Crackshell a.k.a Gizmoduck, Bubba the Caveduck og Drake von Vladstone a.k.a Dracula Duck. Flere medlemmer av B-gjengen er også representert, Bigtime, Burger, Bouncer og Baggy (er det flere som ser et mønster her?). Alle sammen er meget velportretterte, mye takket være det utsøkte stemmeskuespillet. Særlig den over 90 år gamle stemmen til Skrue med sin skotske aksent (ja, onkel Skrue er opprinnelig skotsk), og stemmene til Rotor og Fenton med alle de morsomme kraftuttrykkene sine.


Kontroller, mekanikker og gameplay.

Spillerne styrer onkel Skrue gjennom hele spillet, og det eneste den gamle anda har til å forsvare seg med er den trofaste stokken sin. Den kan han bruke som en hoppestokk for å nå høyere enn med et vanlig hopp og angripe fiender. Toknapp-kontrollene sitter som de skal, men det tar litt tid å vende seg til dem.


Mekanikkene bærer tydelig preg av spillets røtter i den gamle skolen. Hvis man slår ut en fiende, og beveger seg bort slik at stedet fienden stod forsvinner fra skjermen, for så å gå tilbake igjen, dukker fienden opp på ny. Dette er helt greit selv om det egentlig ikke tjener noen hensikt, for det er minimalt med fiender man faktisk blir belønnet for å beseire. Underveis kan man samle opp edelstener av varierende verdi. Noen av dem finnes i kister gjemt rundt omkring, men mesteparten av monatosene bare popper frem fra ingenting og faller ned på bakken hvis man passerer over dem. Og det er faktisk litt irriterende. Det er liksom ingenting som sier i fra om at her er det noe. Når man er ferdig med en bane kan man bruke edelstene til å kjøpe bonusgreier i galleriet. Grovskisser, idétegninger, bilder fra TV-serien og slikt. Problemet er bare at alt er svært dyrt, så hvis man vil se alt sammen, blir man fort nødt til å spille gjennom alle banene et tosifret antall ganger. Et slikt opplegg hørte nok bedre hjemme i 8-bit-æraen, da den begrensede dataplassen spillkortene kunne bære førte til at spillene forble korte og vanskelige og fokuserte på mestring, istedet for å være lange og konse på varierte opplevelser, som i dag.


8-bit vs. techno-beat.

I Ducktales Remastered følger det med alle musikkstykkene fra det originalet Ducktales, i tillegg til sine respektive moderne tolkninger. For å være ærlig syns undertegnede at 8-bit-musikk ofte bare blir maskinaktige pipelyder og bråking, men ikke i Remastered. De gamle musikkstykkene er bare helt fenomenale, og enda viktigere, de passer perfekt til banene sine. Da særlig musikken fra månen, den fortsetter å danke ut annen musikk på topplistene den dag i dag. Derimot er det de moderne tolkningene som bare blir bråk. Man kan tydelig høre at det bare er en fyr som har skrudd sammen lyder på en datamaskin, og volumet på musikken er så høyt i forhold til de andre lydene i spillet. Med unntak av et par stykker var musikken en ren, skjær skuffelse. Heldigvis kan man stille inn hvilken musikk man vil ha fra hovedmenyen.


Finalen.

Ducktales Remastered er et spill som først og fremst appellerer til spillere av den gamle skolen, heter det. Men spillet anbefales til alle Andeby-interesserte. Dårlig moderne musikk og en del gammeldagse løsninger trekker dessverre ned, men inntrykket er mest positivt. Flott utseende. Barnlig, jordnært og sjarmerende. Gode kontroller. God gammel musikk. Skulle ønske Carl Barks hadde vært her og kunnet se det.


Stage Clear!

Kommentarer

Ingen kommentarer ennå..
Hva med å være den første?

DuckTales: Remastered

DuckTales: Remastered
Testet format: Nintendo Wii U
Format: Playstation, Xbox, PC, Nintendo Wii U
Omtalt: 26.02.2014
Karakter: 4


Spill-informasjon


Utvikler: WayForward Technologies
Utgiver: Capcom
Utgivelsesdato: 15. august 2013
Aldersgrense: 7+
Violence

Les mer om DuckTales: Remastered

Relaterte tags

Siste redaksjonelle anmeldelser

  • Halo Wars 2 Nei, jeg snakker ikke om Noahs ark.
  • Yakuza 0 Japanske gangstere i selvsikkert dissonant krimdrama
  • Nioh Nioh er ikke enda et bomskudd fra Sony
  • Hitman (2016) Agent 47 mer presis enn aldri før - det samme kan sies om brettdesignet