God smerte. Karakter: 5

New Super Luigi U

God smerte.

Av andenors 05.03.2014 12:34
Ren todimensjonal nytelse, mesterlig HD-grafikk, klassiske kontroller, megahøy vanskelighetsgrad, skryteverdig nivådesign, kraftig forbedret flerspiller + asymmetrisk flerspiller.
Kontrollene kan være vanskelige å vende seg til, man kan ikke lagre hvor man vil før man har rundet historien.

Når sant skal sies hadde jeg ikke de helt store forventningene til New Super Luigi U til Nintendo Wii U (selvsagt), en del av feiringen av Luigis 30. år som videospillfigur. Men dette spillet endte opp med å bli på mange måter et rekordspill for meg. Blant annet holder jeg og Luigi U rekorden for antall ganger jeg har tapt på første bane, antallet ganger jeg har tapt i løpet av noe som helst spill, og (tro det eller ei) antallet ganger jeg har likt å tape. Jeg kan ikke annet enn å flire hver gang Luigi bommer på en plattform, får en hammer i hodet, blir truffet av en Bullet Bill eller blir meid ned av en Goomba. Spillet liksom bare suger deg inn! Det er galskap, men det er sunn galskap!


Endelig i rampelyset.

Stakkars Luigi har gjennom nesten hele karrieren sin levd i skyggen den kortere og tykkere storebroren sin, Mario. Og selv om han åpenbart er glad for at Mario gjør det så bra, er det sannelig på tide at han selv også for litt velfortjent tid alene i rampelyset.

Spillet begynner med at prinsesse Peach har invitert Luigi, Blue (toad) og Yellow (toad) på et hyggelig teselskap. De sitter og koser seg, aner fred og ingen fare, hvilket selvfølgelig ikke varer lenge. Bowser jr., Kamek og de andre koopalingene er ute på revestreker igjen. De kaster ut heltene våre og fanger prinsessen inni sitt eget slott. Dermed er vi igang igjen i udødelig Nintendo-stil.


Smertelig gøy.

Er du en av de som er sulten på en skikkelig utfordring i den virtuelle verden, vil Luigi U bli som en godtepose for deg. Dette må kunne kalles et av de vanskeligste spillene Nintendo har laget noen gang, i hvert fall i Mario-franchisen. Alle de over 80 banene fra New Super Mario Bros U har fått en total ansiktsløftning, tilpasset en tidsfrist på bare 100 sekunder og Luigis unike fysikk. Luigi er nemlig mye vanskeligere å kontrollere enn mario. Han både løper fortere, hopper høyere og sklir lenger. Og selv om kontrollene sitter bedre støpt enn det meste, tar det ganske lang tid å vende seg til hvordan den grønne pizzafyren beveger seg. Etter at man har reddet prinsessa får man muligheten til å stille om til kontrollene fra Mario Bros U når som helst, men dette blir egentlig litt unødvendig, ettersom man har brukt de siste ukene på å finpusse ferdighetene sine sammen med den nye, litt klossete Luigi.


Femdobbelt så mye kaos.

Et av Luigi Us sterkeste kort er uten tvil flerspillerfunksjonen. Å spille alene som bare Luigi er morsomt nok i seg selv, men når flere spiller sammen stiger spillet til det glade vanvidd. To andre spillere kan innta rollene som Blue og Yellow, mens en fjerde kan spille som en splitter ny Nintendo-figur, den lille tyvaktige kaninen Nabbit. Nabbit passer fint for de yngste og mest uerfarne spillerne ettersom han (eller hun, er ikke helt sikker) ikke tar skade av fiender. Nabbit kan dessverre ikke benytte seg av power-ups, men han/hun kan samle opp ting i sekken sin og spare dem til gjengen kommer i mål, og på den måten samle ekstrapoeng. Og i motsetning til New Super Mario Bros Wii, hvor flerspillerne ofte kunne bli en pest og en plage, kan de i Luigi U overlappe og passere hverandre med letthet, ikke bare støtes fra hverandre. Hvilket beviser at Nintendo lærer av tilbakemeldingene de får, en nyttig egenskap.


Men den kuleste nye funksjonen er noe jeg har valgt å kalle asymmetrisk flerspiller. Wii U har jo som kjent en egen Wii U Gamepad med berøringsskjerm og tilhørende pekepenn. Hvis man vil kan en spiller styre Luigi på TV-skjermen med vanlig Wii remote og nunchuck, mens en annen kan spille på gamepaden og styre fire klosser som fungerer som ekstra plattformer for spilleren på TVen. Ikke bare det, gamepadspilleren kan også til en viss grad manipulere omgivelsene ved å trykke med pennen på gjenstander i bevegelse for å stanse dem eller få dem til å skifte retning, og holde fiender nede mens de andre kommer seg nært nok til å få has på dem. Om man mestrer denne funksjonen kan absolutt ingenting stoppe de opp til fem spillerne på eventyr gjennom Mushroom Kingdom. Hvis ikke det er kult, så vet ikke jeg.


Høy-Definisjon.

HD-grafikk er umåtelig populært for tiden. Jeg har alltid vært fornøyd med den ganske fine grafikken konsoller som Wii og Playstation 2 kan prestere, men Wii U overgår absolutt alle forventninger. Man kan snakke om HD i all evighet, men det er først når man opplever det selv at man skjønner hva HD virkelig betyr. Grafikken i Luigi U er bare nydelig, med tydelige linjer, klart definerte konturer og ørsmå detaljer absolutt overalt. Og bakgrunnene! Bakgrunnene kan blåse skjorta av deg hvis du ikke er forskiktig. Ikke bare er de rikt detaljerte, men de er også fulle av liv. Trær som vaier i vinden, skyer som driver over himmelen, fantasifulle fjellformasjoner, og på noen baner danser nordlyset med en gnistrende fargeprakt. Og de går så langt bakover, inn i TVen. Jeg har tellt opp mot ti separate lag med bakgrunn på den samme banen. Bare synd at man ikke har nevneverdig med tid til å beundre de små kunstverkene, for man har som sagt bare ét minutt og 40 sekunder på å finne målflagget.


Røkla.

Power-ups.

Luigi U har flust med power-ups, for det meste gamle og kjente. Ildblomsten, isblomsten, propellhatten og pingvindrakten fra Mario Bros Wii gjør comeback. Den eneste nye power-upen i den forstand er flyveekorndrakten. Med den kan man glidefly overraskende langt og nå frem til nye steder man ellers ikke ville nådd. Yoshi slenger seg også på, og noe annet nytt er en gjeng med baby-yoshier Luigi kan bære med seg. En av dem kan blåse seg opp og fly som en varmluftballong. En annen kan blåse såpebobler til å fange fiender i. En tredje kan lyse opp mørke huler med nesen sin, og alle kan spise fiender og andre ting. Man må bare lære seg å passe godt på dem, for miste rman dem, tar det lang tid før man finner dme igjen.

Nivådesign.

Nivådesignet i Luigi U må anses som veldig bra. Selv om hvert enkelt nivå ikke er minneverdig på samme måte som i Donkey Kong Country Tropical Freeze, Rayman Legends og Super Mario 3D World, så byr hver bane på egne utfordringer og hindre. Spillet føles aldri repetativt, og små, men kreative idéer er spredt jevnt over hele fjøla, akkurat slik vi med god smak liker det.

Lagring.

Det eneste virkelig negative ved Luigi U er hvordan lagringsfunskjonen fungerer. Før man får reddet prinsessa kan man bare lagre etter at man har klart en bossbane, hvilket betyr at man er tvunget til å klare tre eller fire baner i et strekk for å komme seg videre. Dette kan bli et problem hvis man plutselig støter på en vanskelig bane, og vhis man mister alle forsøkene sine må man begynne fra forrige bossbane igjen. Men ellers er alt bra.


Avrunding.

New Super Luigi U kommer til å trykke deg ned i grusen, og du kommer til å nyte hvert sekund det. Spillet er ekstremt vanskelig, men sjeldent urettferdig vanskelig. Øyeblikk der du ikke vet hva du skal gjøre for å forbedre deg er så godt som ikke-eksisterende. Dette spillet er et kult, utfordrende og ikke minst billig tilskudd til envher Wii U-samling.

1 kommentar

Klikk her for å hente kommentarene

New Super Luigi U

New Super Luigi U
Testet format: Nintendo Wii U
Format: Nintendo Wii U
Omtalt: 05.03.2014
Karakter: 5


Spill-informasjon


Utvikler: Nintendo
Utgiver: Nintendo
Utgivelsesdato: 26. juni 2013
Aldersgrense: 7+

Les mer om New Super Luigi U

Relaterte tags

Siste redaksjonelle anmeldelser

  • Halo Wars 2 Nei, jeg snakker ikke om Noahs ark.
  • Yakuza 0 Japanske gangstere i selvsikkert dissonant krimdrama
  • Nioh Nioh er ikke enda et bomskudd fra Sony
  • Hitman (2016) Agent 47 mer presis enn aldri før - det samme kan sies om brettdesignet