Krillbites store debut både imponerer og tilfredsstiller Karakter: 5

Among the Sleep

Krillbites store debut både imponerer og tilfredsstiller

Av And2502 04.06.2014 15:09
Interessante spillmekanikker, historien fortelles på en måte du ikke ser så ofte, omgivelsene er vakre og veldesignede, formidabelt lyddesign
Skuffende slutt, veldig kort

Så er det endelig her: spillet som skulle bli det store gjennombruddet ? ikke bare for det ferske spillstudiet Krillbite ? men også for hele den norske Indie-spillindustrien. Spillet har allerede før lansering blitt roset av flere internasjonale og lokale aktører, og også mottatt stor støtte fra gavmilde mennesker på Kickstarter.

En ganske uortodoks åpningssekvens

Among the Sleep er et spill jeg har gruet meg enormt til. Det er ikke ofte jeg gruer meg til spill, men Among the Sleep gjør et unntak. Joda, jeg gledet meg jo. Men det er vanskelig å glede seg til et skrekkspill.

Jeg hater alle former for skrekk, og jeg er ei skikkelig pyse. Jeg har hatt anledning til å prøve spillet en rekke ganger gjennom utviklingsperioden, og det har bare fortsatt å skremme meg mer og mer for hver gang jeg har testet det. Nå er det fullstendige produktet ute, og jeg kan med hånden på hjertet si at det skremmer meg enda mer enn det har gjort i noen av demoene jeg har prøvd. Her sitter jeg, ei ordentlig pingle, og skal anmelde skrekkspillet en gang for alle. Jeg har både skreket og frydet meg i løpet av spilletiden, og her er min endelige mening.

Overraskende start
I det jeg med en skjelvende hånd trykker ?Ny historie?, blir jeg umiddelbart overrasket over hvor lyst og lystig det hele starter. Iført blå pyjamas feirer du toårsdagen din sammen med mamma, som for øyeblikket skyver kakebiter inn i den vesle munnen din. Åpningssekvensen er både pent designet, godt regissert og godt spilt.

Til tross for at moren kjører på med barnslig babystemme, er stemmeskuespillet overraskende solid. I det hun bærer deg vekk fra spisebordet og opp på soverommet ditt for å gi deg gaven din, demonstrerer også spillet god regi og perfekt timing, via en relativt uortodoks åpningssekvens som nesten fikk meg til å måpe.

Måten du blir introdusert til selve spilmekanikkene på er også ganske utspekulert. Du blir plassert i lekegrinda med et simpelt mål ? å nå pakken din, som for øyeblikket hviler på toppen av en kommode. Pakkens innhold viser seg å være en teddybjørn; men ikke hvilken som helst teddybjørn.

?Hallo, mitt navn er Teddy?
Teddy kan etter sigende både snakke og tenke selv, gå hvor han vil og gjøre som han vil. Han er på mange måter en egen karakter, og han er din følgesvenn gjennom hele resten av spillet. Teddy har flere formål, hvorav det første er å lære deg å spille. Etter en kort runde med gjemsel introduserer han deg også til selve hoveddelen av spillet, som vil si at det er grunn til å bli litt nervøs. Hovedfokus ligger tross alt på å skremme. Heldigvis er Teddy alltid til stede, både med beroligende småsnakk og som en form for lommelykt.

Lekestunden med Teddy ender i en nattaklem fra mamma, før du sendes til sengs. Men når du våkner, er ikke spillet like lystig lenger?

? Grøss og gru!








Du våkner til et voldsomt bråk da det viser seg at noen (eller noe) er i full gang med å flytte på barnesenga, som til slutt veltes over ende. Du er tilsynelatende alene i et bekmørkt hus, midt på natta, mens torden og vind raser på utsiden av vinduet. Skumle lyder fyller ørene dine, og det hele skaper en heller dyster stemning. Hva ville en toåring gjort i en slik situasjon? Gå og finne mamma, naturligvis!
Problemet er derimot at mamma ikke er der.

Og slik innledes den grufulle reisen du er i ferd med å begi deg ut på. På jakt etter mamma må du utforske en rekke skremmende omgivelser, og finne ut hva som egentlig skjer. Spillet er veldig forvirrende på den måten at du egentlig aldri helt klarer å skille mellom det som er virkelig, og det smågutten fantaserer om. Selv om dette oppklares ganske fint mot slutten, er dette faktisk noe som tilfører mye bra til det fortellertekniske gjennom den første halvdelen av spillet. Det gjør deg veldig usikker på om du egentlig har noe å frykte, og det får deg til å være redd for ting du ellers ikke ville vært redd for. Hvis du forstår tegninga.

I pysjen til en toåring
Når du spiller Among the Sleep, er det ikke bare toåringens fantasi som setter opp hindringer på ferden din. Toåringens heller begrensede akrobatiske evner gjør at du virkelig må sette deg inn i barnets tankesett for å kunne løse de varierte puslespillene du finner underveis. Joda, her finnes det sant nok et skikkelig puslespill også, men i hovedsak tenker jeg på gåter som det å åpne dører, nå opp til hyller eller utføre andre hverdagslige greier. Ting som for oss krever relativt lite innsats og tankekraft, blir for en toåring en real utfordring. 

For det meste handler det om å manipulere miljøet: flytte stoler, dra ut skuffer og lignende. Gåtene du møter på er egentlig aldri spesielt vanskelige (selv om de blir hundre ganger mer dramatiske når et grufullt monster lusker rundt i bakgrunnen), og dette skuffer litt. Når sant skal sier, står ingen deler av spiller frem som særlige utfordringer. Faktisk spilte jeg gjennom hele spillet uten å dø en eneste gang.
Selv om dette ikke er noe problem i seg selv, bidrar det bare til å forsterke det som må være Among the Sleeps aller største svakhet: lengden.

Spillet kan spilles gjennom på en kveld. Det tok meg personlig litt over to timer å fullføre hele greia, men jeg har hørt om folk som har brukt opp til 4 timer på å bli ferdig. Det finnes til og med de som har brukt en snau time.

Skumle omgivelser.

Selv for et spill til 150 kroner er dette litt i underkant av hva man skulle ønske.
Joda, et av mine personlige favorittspill fra fjoråret, Gone Home, tok heller ikke mer enn 2 og en halv time av tiden min. Men jeg føler at det spillet har noe Among the Sleep mangler; nemlig en eksepsjonelt velutviklet historie.

Among the Sleep slår meg ikke som et spill med nevneverdig svak historiefortelling, men jeg satt igjen en smule undrende på slutten. ?Var det alt??, tenkte jeg. Etterhvert som historien bygde seg sterkere og sterkere, satt jeg og ventet på det store klimakset ? en slutt som skulle imponere like mye som den fortryllende åpningen. Klimakset dukket egentlig aldri opp.
Slutten føles upolert og underutviklet, og jeg satt egentlig bare å ventet på noe mer da rulleteksten snek seg ned fra toppen av skjermen. Slutten forklarer dessuten opphavet for alle marerittene babyen opplever, men dette er ikke helt den oppklaringen jeg hadde håpet på. Det virker nesten som om Krillbite feiget ut litt: de kunne virkelig fått klumpen i halsen til å løsne, men jeg jeg endte bare opp en smule skuffet.

Design og presentasjon
Selv om historien og konklusjonen i seg selv gir en litt bitter ettersmak i munnen min, har spillet mye bra rent fortellerteknisk. Jeg peker spesielt mot bruken av metaforer og hinting. Jeg er litt lei meg for at jeg ikke kan dra frem noen særlige eksempler her, men jeg kan si såpass som at det er en uvanlig måte å fortelle historie på, og at det funker utrolig bra. ?Definitivt ikke noe man ser hver dag,? tenkte jeg da det endelig gikk opp for meg hvordan banedesignet ble flettet inn i historien. Jeg er oppriktig imponert!

Som nevnt i starten av anmeldelsen, er stemmeskuespillet noenlunde ålreit. Teddy er også en viktig del av historien, og han kan faktisk snakke til toåringen. Bamsen har fått tildelt en flink stemmeskuespiller, det skal være sikkert. For noen kan bablingen til bamsen bli et irritasjonsmoment, men jeg likte det veldig godt. Til tross for at det kan være litt antiklimatisk å høre teddybjørnen snakke etter at du akkurat har sneket deg gjennom en dritskummel sump, synes jeg det fungerer bra. Det er godt å ha en teddybjørn å støtte seg på når ting blir for skummelt, og Teddy kommer aldri i veien for selve skrekken. Han snakker akkurat der han trenger å snakke, og ikke et pip siver ut av bjørnmunnen da det ikke trengs.

Når du kommer deg forbi den uskyldige åpningssekvensen, viser spillet en ganske annen side av seg selv. Dette er siden av spillet vi ble kjent med fra starten av. Omgivelsene er både vakre og fryktelig skumle, og alle nivåene oser av atmosfære. Nivådesignet er ganske ulikt noe annet jeg har sett, og det står det respekt av. Designet av nivåene kler spillet godt, og det gjør det hele tusen ganger skumlere.
Men det absolutt beste aspektet med spillet må være det formidable lyd-designet. Den som står bak lyden fortjener en ekstra klapp, for lydene i spillet gjør sannelig mye for å heve opplevelsen! Ikke noe å klage på her.

Konklusjon
Among the Sleep er det desidert beste norske spillet noensinne laget, det finnes ingen tvil. Spillet scorer bra på de aller fleste områder, til tross for at historien taper seg litt mot slutten, og det tekniske kanskje ikke er helt på topp. Spillet er vakkert og atmosfærisk, og Krillbite slår spikeren på hodet når det kommer til nivådesign. Lyd-designet er noe av det beste jeg har hørt i et skrekkspill, her har Krillbite virkelig gjort en strålende innsats. Spillet er skummelt hele veien gjennom, selv om det aldri er spesielt vanskelig.

Spillet er en smule kort, men kvalitet måles ikke i minutter. Among the Sleep innfrir, og jeg tar av meg hatten for denne fantastiske opplevelsen Krillbite har avlet frem. Jeg synes du burde gjøre alt i din makt for å støtte dette fantastiske spillet, enten du er glad i skrekkspill eller ikke. Jeg tviler ikke på at Krillbite har flere gode ideer på lager; det eneste de trenger nå er velfortjent lønning for det harde arbeidet de nettopp har utført. 



Denne anmeldelsen ble originalt skrevet for SpillPrat.net.

2 kommentarer

Klikk her for å hente kommentarene

Among the Sleep

Among the Sleep
Testet format: PC
Format: PC, PS4
Omtalt: 04.06.2014
Karakter: 5


Spill-informasjon


Utvikler: Krillbite
Utgiver: Krillbite
Utgivelsesdato: 29. mai 2014
Aldersgrense: TBC

Les mer om Among the Sleep

Relaterte tags

Siste redaksjonelle anmeldelser

  • For Honor Går «For Honor» ut av slagmarka med æren i behold?
  • Halo Wars 2 Nei, jeg snakker ikke om Noahs ark.
  • Yakuza 0 Japanske gangstere i selvsikkert dissonant krimdrama
  • Nioh Nioh er ikke enda et bomskudd fra Sony