Søk | Aktive emner

"Alt i én" musikk tråd Alternativer
Kabonga700
Sunday, January 15, 2017 7:48:58 PM


Innmeldt: 7/13/2015
Innlegg: 49


Til toppen
Sepultura - Machine Messiah
12 sanger, 50 minutter

Sepultura er et av de bandene jeg aldri har hørt noe særlig på. 2017 Er kommet og da er det jo ikke noe bedre tidspunkt til å høre på noen av de største i bransjen for første gang vel? Albumet starter imponerende, det er et vanvittig stødig album. De bringer inn en del effekter inn i musikken, ikke noe overdrevent men litt lyder her og der som er med på å forbedre atmosfæren. Rent musikalsk så er det også er veldig imponerende, det skal sies. Det skal også nevnes at dette er så Thrash som det kan bli.

Jeg er veldig imponert, og ser på dette som en unnskyldning for min del til å sjekke ut de andre albumene også. 2017 Starter beinhardt, og ser veldig lyst ut. En stødig 8/10.

Gotthard - Silver
13 sanger, 48 minutter

Gotthard er et av de bandene jeg har hørt navnet på før, men faktisk aldri hørt musikken til. Og det er egentlig ikke så rart i når jeg setter på det albumet her. Det starter veldig svakt med noen låter som desperat prøver å høres ut som noe som kunne kommet ut av den britiske bølgen med heavy metal på 80-tallet. Det bygger seg sakte oppover, og det blir bedre. Det eneste det mangler er at det er aldri bra. Det blir aldri top-notch. Men det er derimot ikke dårlig musikk for det om. Det er et par helt ok sanger her, og minst en sang som jeg faktisk likte. Albumet når desverre ikke helt opp, og jeg velger å gi det en 6/10.

Grave Digger - Healed By Metal
12 sanger, 43 minutter

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal si om det albumet her. Det virker egentlig veldig amatørmessig, og det virker som at det eneste de lener på er rim. De har noen sanger som rimer, og det er til en viss grad fengende, ja. Men i en sjanger som det her så er det en god del annet som er viktig, hvis ikke nesten viktigere. Albumet har null atmosfære, og ikke så mye innlevelse hos den som hører. Det er til en viss grad kule vokaler og ålreite gitarsoloer, men det holder ikke til å dra albumet helt opp til værs. Det er ikke et dårlig album, det er bare ikke et veldig bra album heller. 5/10.

Halestorm - ReAniMate 3.0: The CoVeRs eP
6 sanger, 27 minutter

Halestorm er tilbake, og denne gangen med en EP. EP'en består av cover-låter og de har ikke noe originalt materiell på skiva. Jeg har hørt noen få låter med Halestorm før, og det jeg har hørt har jeg likt veldig godt. Denne gangen kommer de med en EP full av covre, noen jeg har hørt før og noen jeg ikke har hørt før. Det skal sies at selve covrene er veldig gode, jeg liker de faktisk veldig godt. Jeg føler derimot at jeg ikke kan gi EPen full uttelling fordi det er et cover-album, og fordi de ikke har noe eget materiell på albumet. Men sangene er veldig bra, jeg likte de og jeg anbefaler de som liker Halestorm å sjekke det ut. De har et Metallica cover på EP'en og det var veldig bra. Solid arbeid, det skal sies. 6/10.

Wolfchant - Bloodwinter
11 sanger, 50 minutter

Wolfchant er jaggu litt av et band. Jeg aner egentlig ikke hvordan jeg skal plassere det albumet her i forhold til sjanger. Det er litt Death Metal, det er noe Doom Metal, det er faktisk hint av power metal, det er en hel del melodisk metal og en overraskende stor del Black Metal. Jeg har aldri hørt bandet før, men det virker veldig som de har lyst til å prøve noe nytt. Det kan ofte være lurt det, men jeg vet faktisk ikke om de har gjort det helt riktig. Bandet minner om en mørkere, men samtidig lysere versjon av Rammstein. Jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal plassere det albumet her. Jeg kan derimot nevne at ørene mine fryder seg ikke akuratt, over det de hører. Rent musikalsk så slår de til her og der, men jeg føler at når de blander så forferdelig mange sjangre så blir det bare et eneste stort søl. Har vel hørt igjennom albumet 3 ganger nå for å være sikker før jeg setter en karakter, og det skal sies at jeg er like lite imponert tredje gangen, som det jeg var første gangen jeg hørte albumet. 3/10.

Album 2017:

1. Sepultura - Machine Messiah
2. Gotthard - Silver
3. Halestorm - ReAniMate 3.0: The CoVeRs eP (EP)
4. Grave Digger - Healed By Metal
5. Wolfchant - Bloodwinter

Favorittsanger 2017:

Sepultura - Machine Messiah
Sepultura - Phantom Self
Gotthard - Tequila Symphony No. 5

Hypeliste:

- Kreator
- Overkill
- Steel Panther
- Suicide Silence
- Havok
- Deep Purple
- Sepultura
- Marilyn Manson
- Blaze Bayley
- Six Feet Under

Ønsker for 2017:

- Judas Priest?
- Five Finger Death Punch?
- Rammstein?
- System of a Down?
- Exodus?
- Danzig?
- Body Count?
- Tankard?
- Stone Sour?
- Alice Cooper?
- Soundgarden?
- Trivium?
- Morbid Angel?

Musikkåret 2016

Spoiler (klikk for å vise)


Ser på: Ingenting | Spiller: The Walking Dead (Telltale) | PS4: Kabonga900

Tukket
Friday, January 20, 2017 4:21:21 AM

Moderator

Innmeldt: 12/17/2008
Innlegg: 3,376


Til toppen
Jeg sa at jeg skulle komme med en liste over fjoråret, so here we go litt på etterskudd.

Spoiler (klikk for å vise)





Everywhere I go I find a poet has been there before me
Alyxx
Tuesday, January 24, 2017 2:06:42 AM


Innmeldt: 1/13/2017
Innlegg: 46


Til toppen
Mine topp 5 album fra 2016:

1. Apoptygma Berzerk - Exit Popularity Contest

En herlig instrumental elektronisk reise tilbake i tid. Inspirert av de store klassiske (Kraftwerk, Neu!, Jarre, Tangerine Dream, Vangelis) tar Stephan Groth en pause fra pop-rocken (derav tittelen) og tar en slags reboot hvor han finner røttene igjen. Lengta lenge etter et hel-elektronisk album fra Groth igjen og dette må være noe av det beste han har gjort ever. Anbefales på det sterkeste.

2. THYX - Headless

Stefan Poiss, kjent fra techno-pop duoen mind.in.a.box, lager også musikk under soloprosjektet THYX. Siste album er "Headless". Som vanlig leverer Poiss et absolutt mesterverk innen elektronisk pop, som til tider grenser til elektronisk rock. Totalt fremtidsdrøm og avslappende å høre på. Anbefales!

3. Enigma - The Fall Of A Rebel Angel

Når det kommer til ambient elektronika burde Enigma være et kjent navn for de fleste. Prosjektet har lenge vært dødt, men nå har det kommet en ny skive som på ingen måter skuffer. Med en del moderne innflytelser fra dubstep og moderne elektronika får vi en sterk og sammenhengende skive som leverer veldig sterkt.

4. Echo Image - Compulation

Echo Image er et band fra Fredrikstad som burde høres kjent ut for tilhengere av synthpop. Compulation er en samling, eksklusivt utgitt på vinyl, som ser tilbake på den korte men flotte karrieren til Fredrikstadbandet. Med et tidligere uutgitt spor på programmet blir denne skiven verdt å ha for fans av elektronisk norsk pop.

5. LaserDance - Force of Order

80-talls bandet LaserDance var godt kjent på dansegulvet på sent 80-tall med sin såkalte "space synth" stil som var heftig påvirket av 80-tallets italo-disco bølge. Etter lang tid med stillhet fra duoen kommer endelig LPen "Force of Order" som høres umiskjennelig ut som LaserDance, men dog med noen mer moderne produksjonsmetoder. Veldig moro!

Alyxx' Game Room
Mine spillomtaler, lister og annet snakk
Grotlo
Saturday, January 28, 2017 1:19:26 AM


Innmeldt: 12/23/2008
Innlegg: 3,881


Til toppen
To sangar eg hørar på for tida:


http://www.youtube.com/watch?v=usmyVz1pM18



http://www.youtube.com/watch?v=Og39iIBeOHI



| Spelar: Playerunknown's Battlegrounds | Serie: ... |
Kabonga700
Saturday, February 04, 2017 12:53:40 AM


Innmeldt: 7/13/2015
Innlegg: 49


Til toppen
Overkill - The Grinding Wheel
11 sanger, 1 time og 4 minutter

Overkill er tilbake, og er jeg søren meg glad for. Dette er det første albumet jeg har hørt, utenom all den gamle musikken deres. Og det betyr at jeg har skyhøye forventninger, for noe av den gamle musikken deres er som balsam for sjel og ører. Første gang jeg hører albumet så er jeg ikke helt blown away, det samme skjedde den andre og tredje gangen. Det var ikke før jeg hørte på albumet for den fjerde og femte gangen jeg innso hva jeg hørte på. Jeg hørte på vanvittig bra, og muligens noe av den beste thrashen jeg har hørt siden før år 2000.

Dette er Overkill på høyt nivå. Det er så fengende at det er som om det skulle vært en russesang, og det er så raskt og tungt at du skulle tro det var noe av den tyngste Black-Metallen du har hørt. Dette er rett og slett Overkill i sitt ess. Dette er faktisk et av de få albumene på lenge hvor jeg regelrett kan si at jeg regelrett liker alle sangene på skiva.

Det eneste som trekker litt ned for min del er lange, litt lite melodiøse og det her er det ikke ofte jeg sier men kjedelige gitarsoloer. Det er ikke mye å pirke på, men det er noe. Det er også det faktum at jeg tror ikke dette er et album jeg kommer til å høre på i veldig lange tider framover. Kommer nok til å bli en sang her, og en sang der tenker jeg. Dette er ikke et album jeg kan se for meg at jeg kan nyte i sin helhet, uansett tid plass eller sted. Velger derfor å gi albumer en velfortjent og sterk 8/10.

Krokus - BIG ROCKS
13 sanger, 46 minutter

Krokus er et band jeg aldri har hørt om. Kanskje ikke så rart i, siden det er et mindre kjent cover-band. Bandet minner meg veldig om Six Feet Under, bare at det her er dårlig. Jeg tror at det eneste jeg likte med det albumet her, var stemmen hans. Jeg kan høre at det er så vanvittig mye potensial i stemmen hans, men han bruker den helt feil. Dette er uten tvil et band jeg har lyst til å høre noe orignal-materiell fra. Synd de bare synger cover-låter.

Også over til det negative. Han har stemmen, ja men han bruker den ikke. Ikke bare det, men han har tatt seg et helt basseng med vann over hodet her. Vokalisten prøver å covre ''Whole Lotta Love'' med Led Zeppelin. Stemmen til Robert Plant er legendarisk, og alle forsøk på å imitere den går bare rett i søpla med en gang. Det er det som skjedde her. Jeg føler også at de totalt ødela ''My Generation'' med The Who, og ihvertfall N.I.B med Black Sabbath.

Det er noe potensial her, det eneste problemet er at de bruker det helt feil og utnytter det ikke i det hele tatt. Rent instrumentalt så er det helt middelmådig, det er ikke noe spesielt samtidig som det ikke er helt ræva. Jeg velger å gi albumet 3/10. Kun fordi stemmen hans var ganske rå til tider.

(Fremdeles det verste albumet så langt i år).

Betraying The Martyrs - The Resilient
12 sanger, 48 minutter

Betraying the Martyrs, nok kjedelig deathcore band. Dette er nok et av, hvis ikke det kjedeligeste albumet jeg har hørt på en god stund. Det er noen småkule riff her og der, noen litt ålreite bass-linjer og litt diverse men overhode ikke noe som understreker at dette er et bra album. Dette er et slikt album som man går lei av etter et par sanger, og hvor det negativte uten tvil veier ut det positivt. Når jeg har hørt albumet for første gang og nå hører på det mens jeg skriver denne anmeldelsen så føler jeg det veldig sånn:



3,5/10

Kreator - Gods of Violence
25 sanger, 2 timer og 2 minutter

Lillebroren til Slayer er tilbake med en ny skive. Denne gangen så beholder de det som virkelig kjennetegner Kreator, samtidig som de slenger på noe nytt. Når jeg anmelder albumer som dette så føler jeg det er vanskelig å gå veldig i dybden, kun fordi selve grunnstrukturen i disse albumene ofte er veldig like. Jeg kan derimot nevne at dette er utrolig rått, det er raskt, det er tungt og det er skikkelig badass. Dette er langt forbi det jeg forventet, og jeg ble blåst vekk med en gang. Det her er Thrash Metal på sitt beste, og skiva er uten tvil noe av det bedre som har kommet ut innenfor sjangeren siden etter år 2000. Albumet er et must listen, uten tvil og gir derfor 9/10.

Albumet har også en side 2. På side 2 så er det noe som ser ut som nesten en komplett setlist fra et show de hadde på Wacken i 2014. Sangene er ville, de er råe og de er atmosfæriske (om det er et ord). De skiller seg ikke så mye ut ifra andre live-opptredener, noe jeg syns sier en del siden det her er på et høyt nivå. Denne delen av albumet er særdeles bra, og selvom jeg ikke ønsker å legge så stor vekt på denne delen når jeg gir en score så syntes jeg fremdeles det var noe som burde nevnes.

Oppramsing av musikkåret 2017 så langt:

Spoiler (klikk for å vise)


Ser på: Ingenting | Spiller: The Walking Dead (Telltale) | PS4: Kabonga900

Myggdreper
Tuesday, February 07, 2017 4:06:01 PM


Innmeldt: 10/23/2009
Innlegg: 1,154


Til toppen
Pink Guy - Pink Season

IT'S FILTHY FRANK, MUTHAPHUCKAAAAAAAAA

Er imponert over hvor god produksjonen på denne skiva er. Banging trap beats og til tider legit kreativ bruk av samples. Tekstene derimot må for all del ikke taes seriøst.

"I sell cocaine like it's groceries/Except it's not groceries/IT'S COCAINE"

Mange sanger blir så over the top edgy at man ikke klarer å høre albumet i sin helhet stort mer enn en gang, men det er noe sanger som er virkelig gode, kreative og hete beats med gode bars som også er verdt å høre på. Det er mulig å ta ut de gode sangene og lage en virkelig god EP, men som et album på 35 spor holder det ikke opp.

5/10

Migos - Culture

Jeg forventet slappin trap beats, lit ad-libs og minneverdige oneliners. Det var det jeg fikk.

Raindrop

7/10

Album 2017

1. Migos - Culture
2. Pink Guy - Pink Season


Favoritt sanger i null rekkefølge

Spoiler (klikk for å vise)


Last.fm | Spotify | PS4: Myggdreper
Spiller: Mafia III | Ser på: Rick and Morty
Grotlo
Saturday, February 11, 2017 4:11:04 PM


Innmeldt: 12/23/2008
Innlegg: 3,881


Til toppen
Soen - Lykaia

Eg er ikkje spesielt kjent med dei førre albuma til Soen, så var ikkje heilt sikker på korleis dette skulle vere. Det er melodisk og til tider veldig vakkert, men ikkje så super minneverdig IMO.

6/10

Nokon som gidder å anbefale meg nokon ny musikk? Har litt tørke atm.

Mitt musikkår 2017:

Spoiler (klikk for å vise)



| Spelar: Playerunknown's Battlegrounds | Serie: ... |
Kabonga700
Sunday, February 12, 2017 10:59:20 AM


Innmeldt: 7/13/2015
Innlegg: 49


Til toppen
[Grotlo wrote:]
Nokon som gidder å anbefale meg nokon ny musikk? Har litt tørke atm.
Fra i år så er jeg helt nødt til å anbefale Kreator's Gods of Violence. Har hørt masse på det, og syns det er kjempebra. Overkill kom også ut med en skive på fredag, den er ikke dårlig den heller.

EDIT: Den nye Overkill skiva er veldig bra. Anbefaler deg virkelig å sjekke den ut. Skal derimot nevnes at Kreator skiva er noen hakk over, og albumet jeg ville hørt på først ettersom Overkill er et av de banda man ofte bruker litt tid på å like.

Ser på: Ingenting | Spiller: The Walking Dead (Telltale) | PS4: Kabonga900

Myggdreper
Thursday, February 16, 2017 6:58:15 PM


Innmeldt: 10/23/2009
Innlegg: 1,154


Til toppen
Wiley - Godfather

Dette er første gang jeg har hørt et helt grime-album, og det blir nok ikke det siste. Wiley, ofte sagt å være kongen, eller ganske passende gudfaren av grime, har her kommet for å gjenvinne sjangeren har var med på å skape og bruker mye tid på å mimre tilbake i tid. Høydepunktet er bangeren Can't Go Wrong med ett fyrverkeri av et refreng og en klassisk grimy beat.

8/10

Big Sean - I Decided.

Big Sean er en average rapper. Helt middelmådig. Akkurat midt på treet. En solid 5/10. Mye det samme kan sies om dette albumet.

Sean viser en imponerende flow på flere sanger, men det varer ikke lenge - og han går alltid tilbake til den monotone deliveryen sin. Produksjonen har... ehm... potensiale? Alle beats føles halvferdige. Som om produsenten hadde begynnelsen på noe bra, viste Sean hva han hadde så langt for å kanskje noen kreative innspill, men istedet bestemte Sean seg for å bruke det uferdige produktet. Fikk faktisk helt ærlig et dårligere syn på flere av produsentene på dette albumet.

Lyrisk er det til tider ekstremt bra. Til tider. Som regel er det kjedelige og generiske bars. Overall er det et stort steg ned fra forrige album, hvor Sean flere ganger hadde bevisst morsomme lines, men jeg humret ikke engang mens jeg hørte dette. Selv ikke Eminem klarte å trekke på smilebåndet mitt. For generøsitetens skyld gir jeg et ekstrapoeng for Bounce Back, min favorittsang fra albumet og dets største hit.

5/10

Album 2017

1. Wiley - Godfather
2. Migos - Culture
3. Big Sean - I Decided.
4. Pink Guy - Pink Season


Favoritt sanger i null rekkefølge


Spoiler (klikk for å vise)


Last.fm | Spotify | PS4: Myggdreper
Spiller: Mafia III | Ser på: Rick and Morty
Myggdreper
Sunday, February 19, 2017 12:02:58 AM


Innmeldt: 10/23/2009
Innlegg: 1,154


Til toppen
Future - FUTURE (self-titled)

OOOOOOOOOOOH BOY

Jeg håpte - inderlig - at Future skulle ta inspirasjon fra Migos sitt nye album og ha noen sjarmerende og smarte helt over-the-top lines med bombastisk produksjon. Jeg har nå lovet meg selv å aldri håpe på noe som helst igjen fra Future, for dette var så skammelig etter boka at jeg begynte å slå meg selv for å ha noe å fylle tiden med.

Ingenting ved dette albumet skiller seg ut, ikke engang utifra Future Hendrix sine egne verk (forresten, Future Hendrix er verdens mest ufortjente kallenavn, gjør dette ulovlig please). Lyrisk er albumet det samme - Future er et hjerteløst monster uten noen spor av følelser, men som vanlig dedikerer han likevel noen sanger til å gi et halvhjertet forsøk på å overbevise deg om det motsatte (her på de to siste sangene). Det blir så latterlig annerledes fra alt det andre på albumet at jeg rett og slett ikke klarer å føle det. Det virker mer som et stakkarslig rop på hjelp.

Men trap-ruten han kjører funker heller ikke, siden det som regel går i det samme der og. Tomme og håpløst uinteressante lines om hvilke våpen han har, hvilket stoff han er dopa på for øyeblikket, og hvilken bil han kjører akkurat nå(som forresten ser ut til å endre seg hvert sekund). Dette er så lite interessant å høre noen mumle om i en hel time at jeg ikke klarer å skrive noe morsomt om det i denne anmeldelsen engang...

Deliveryen og flowen er kanskje det som virkelig suger livet ut fra dette makkverket. Future har en monoton, mekanisk og upersonlig autotune-delivery som blir kjedelig å høre på etter nøyaktig 20 sekunder, flowen hans er treg, stakkato og lite imponerende på noe vis og høres deprimerende uinspirert ut hele veien.

Den STØRSTE skuffelsen derimot, er produksjonen. Han har ekstremt store navn bak seg her, så hvorfor høres alt så kjedelig, monotont og likt ut da? Jeg trodde Southside og Metro Boomin var hovedprodusentene hans, så hvorfor har han fått tilsendt deres kjedeligste beats noensinne da? Jeg trodde Future støttet opp voksende produsenter, så hvorfor er ikke Cardo å finne her, den mest populære (og beste) trap-produsenten i gamet for øyeblikket?

Hvorfor finnes dette albumet? Hvorfor gir Future ut nytt materiale hver tredje måned? Hvorfor tar han seg ikke en pause frem til han får noe inspirasjon slått inn i skallen? Hvorfor er han så desperat etter å ha alltid ha sanger i rotasjon? Hvorfor tar han seg ikke noe tid til å lage noe bra? Hvorfor kommer han til å slippe to flere mixtapes i løpet av dette året?

HVORFOR?!?!?

3-4/10


Album 2017

1. Wiley - Godfather
2. Migos - Culture
3. Big Sean - I Decided.
4. Pink Guy - Pink Season
...

5. Future - s/t


Favoritt sanger i null rekkefølge


Spoiler (klikk for å vise)


Last.fm | Spotify | PS4: Myggdreper
Spiller: Mafia III | Ser på: Rick and Morty
Grotlo
Wednesday, March 01, 2017 9:55:03 PM


Innmeldt: 12/23/2008
Innlegg: 3,881


Til toppen
Persefone - Aathma

Persefone er ikkje eit band eg er godt kjent med. Eg har hørt nokon eller kanskje berre ein sang av dei gjentatte gangar, som eg likte. Men den type sound dei hadde trudde eg at eg hadde vokst til å mislike. Eg valte å sjekke ut denne utgivelsen pga buzzet det fekk, og eg må seie at eg tok mektig feil. Etter The Astonishing, nye Opeth og litt Steven Wilson, så blei eg så latterleg lei av overbruk av synths og keyboard, og det eg huska frå Persefone gav inntrykket at det var litt den typen musikk. Eg blei overraska over kor smakfullt det blei tatt i bruk her, og keyboard/synth spelar ein stor rolle i bandet utan at det blir for mykje eller overdrevet. Det er mange fine og kule partiar nettopp pga keyboardet.

Musikken i seg sjølv kan tenkast litt som ein meir moderne Dream Theater without the cheese og trangen for å vere ein show-off. Det kan gå veldig heavy til tider, og også veldig vakkert.

Dei siste åra, så har eg fått ein mykje meir avsmak på musikk som hovudsakeleg berre er progressivt metal, fordi det går i mykje av det samme, eller går altfor cheesy. Derfor er det veldig behageleg å høre eit album som høres originalt ut, utan å gå full pretensiousness som The Astonishing.

Einaste problemet eg har med albumet er at første halvdel er litt treig og ikkje like god som andre halvdel. Er heller ikkje super fan av dei meir heavy partia. But still, dette er eit veldig bra album, som er verdt å sjekke ut.

7-8/10

David Maxim Micic - Who Bit the Moon

David Maxim er ein veldig interessant musiker. Hans solo prosjekt er hovudsakeleg instrumentale og er meir i den enkle siden av progressiv metal, som gjer musikken hans ein av dei få som er meir delbart enn andre i sjangeren.

Who Bit the Moon avviker ikkje frå dette. Musikken er behageleg, roleg og fin å høre på, kanskje endå meir her enn tidlegare. Mitt problem til albumet er at det er heilt instrumentalt, for Eco hadde nokon guest spots som hadde litt tekst å synge. Ved å ikkje ha nokon sangere, så blir det litt meir bakgrunnsmusikk enn eg føretrekker. Musikken er veldig god, men det er ingenting som overgår det beste frå Eco.

7/10

Mitt musikkår 2017:

Spoiler (klikk for å vise)



| Spelar: Playerunknown's Battlegrounds | Serie: ... |
Kabonga700
Monday, March 06, 2017 2:23:04 PM


Innmeldt: 7/13/2015
Innlegg: 49


Til toppen
Suicide Silence - Suicide Silence
9 sanger, 44 minutter

Suicide Silence er endelig tilbake, med mer musikk fra den nye vokalisten. Den første skiva var egentlig helt ålreit, til tross for at det strengt tatt er Deathcore. Ikke for å snakke dritt om sjangeren, men vi vet alle hva som blir sagt om den. Men fra spøk til revolver så skal det sies at vokalisten har imponert masse før. Han har også imponert svært mye i sitt forrige band, All Shall Perish. Grunnen til at jeg snakker så mye om vokalisten er fordi det er her problemet ligger.

Ikke for å være en av de idiotene som aldri bli fornøyd, eller som vil at bandet aldri skal forrandre seg men det her blir for dumt. Med Mitch Lucker som vokalist så var de fantastiske, så gikk de til mindre fantastiske med You Can't Stop me og til veldig lite fantastisk med deres nye skive med navn Suicide Silence. De var en gang i tiden et beryktet band, men nå har de gjort som alle andre band. Jeg blir mildt sagt skuffet, når det eneste band er ute etter er penger. Jeg blir rimelig oppgitt når et av de beste Deathcore bandene velger å legge alt til side til fordel for penger, fame og radiotid. Ettersom jeg har skjønt så har alle andre med kjærlighet for Suicide Silence samme mening som meg om det nye albumet. 3/10.


Musikkåret 2017
Spoiler (klikk for å vise)


Ser på: Ingenting | Spiller: The Walking Dead (Telltale) | PS4: Kabonga900

Myggdreper
Thursday, March 09, 2017 2:25:01 AM


Innmeldt: 10/23/2009
Innlegg: 1,154


Til toppen
Future - HNDRXX

Husker dere når jeg sa at Future driter musikk? Vel, han beviste poenget mitt ganske perfekt, siden han intet mindre enn en kort uke etter forrige album slapp et nytt et. Nei.

Og dette albumet var så dårlig at jeg faktisk må øke scoren jeg ga det forrige. Nei.

Det forrige albumet var ihvertfall Future som gjorde noe han kan. Det er kanskje ikke en spesiell bra eller imponerende ting han kan, men han kan det, det kan du ikke ta fra han. Jeg hintet vel strengt tatt til at jeg ville se han prøve noe nytt, men herregud jeg angrer. Future går fullstendig R&B med dette albumet, og det er forferdelig. De allerede tynnslitte vokalene hans dras forbi bristepunktet når han gjør et, ehm... forsøk, på å holde en tone med et hint av følelse i seg. Nei.

Tekstene er denne gang ikke bare generiske og rett og slett basic, de er også corny, hule og herregud så klijsé. Allerede fra første sang: "I hit you once, you are part of my collection." Kanskje noen burde fortelle Future at vi nå er i 2017. Æsj. Nei.

Nei.

1/10

Ed Sheeran - Divide

Det er vanskelig å ikke like Ed Sheeran. Faktisk er det så godt som umulig. Han har en koselig, passe raspende og fin stemme er nesten som designet for å være likt av alle. Hver eneste sang er perfekt produsert og mikset. Tekstene reflekterer den artistiske visjonen til verdens greieste og hyggeligste fyr. Det er fint lite å bli sint på - og dermed vanskelig å engasjere seg. Tekstene er så enkle, glade og lette å relatere seg med i hvordan de er så vage og lite spesifikke, at man nesten glemmer at man hører på skiva. Eh, det er vel egentlig som de aller fleste pop-album jeg har hørt. Har singlene som skal til for å gjøre det minneverdig, men for mye filler til at jeg gidder å høre gjennom en gang til.

5/10

Album 2017

1. Wiley - Godfather
2. Migos - Culture
3. Big Sean - I Decided.
4. Pink Guy - Pink Season
5. Ed Sheeran - Divide
6. Future - s/t
...

7. Future - HNDRXX


Favoritt sanger i null rekkefølge


Spoiler (klikk for å vise)


Last.fm | Spotify | PS4: Myggdreper
Spiller: Mafia III | Ser på: Rick and Morty
XDLugia
Tuesday, March 14, 2017 12:09:42 AM


Innmeldt: 4/21/2010
Innlegg: 6,216


Til toppen

http://www.youtube.com/watch?v=u-OLn4m9fgc


YouTube | STEAM | Anmeldelse: HALO 2 | GoTY: SMASH BROS. 3DS/WiiU

"You tell me what you want and I'll explain to you very carefully why it cannot be."
Myggdreper
Friday, March 24, 2017 5:06:08 AM


Innmeldt: 10/23/2009
Innlegg: 1,154


Til toppen
Drake - More Life

Ikke et album! Og heller ikke en mixtape! Nei, dette er en spilleliste!

...hæh?

Til tross for at han aldri har vært større, har Drake fått ganske laber mottagelse av kritikerne i det siste. Spesielt på grunn av Views. Min teori er at han dermed slengte sammen noen rester fra her og der pluss noe rusk han hadde liggende for å lansere og få fokuset vekk fra Views, og av forskjellige grunner, ble det kalt en spilleliste - I guess.

Uansett, jeg er her for å snakke om musikken, ikke hva artisten velger å kalle det - dessverre er det skuffende lite å snakke om her også. Kan begynne med favorittdelen min, som er produksjonen. Som forventet fra "6 god", så er albumet (spillelista!) sonisk solid. Sounden er ganske variert, med alt fra straight up hiphop, til dancehall og mer karibisk reggae, til beinhard grime. Jeg foretrekker som forventet det første.

Og på det punktet er det de to første sangene, Free Smoke og No Long Talk som resonnerer med meg mest. Spesielt No Long Talk har noen sinnssyke kickdrums jeg ikke kan få nok av. Free Smoke har en litt mer ordinær beat, men det tar Drake igjen på ved å levere bars, og rent lyrisk er nok Free Smoke den mest underholdende låta på albumet. (spillelista.) Utenom det har også syngingen til Drizzy blitt litt bedre.

Så var det til det dårlige ved albumet (spilleliste, omforladels), og vi kan starte med det som har vært lenge har vært problemet med Drake - han snakker om det samme. Som alltid. Ikke engang litt variasjon. Alle aksentene han introduserte i Views har også blitt hengende igjen frem til More Life, denne gang med ett nytt innslag - britisk! Det er like forferdelig som det høres ut som, og det ødelegger nesten No Long Talk for meg. Han holder også den jamaicanske slangen og stemmen gående, til tross for at han er like jamaicansk som fårikål.

I tillegg er det så mye FILLER på dette 22 SPOR LANGE ALBUMET (kremt nei unnskyld spilleliste uff beklager), at jeg har vanskelig for å tro det. Fem sanger la jeg til i min egen spilleliste av de 22 alternativene. Det er faktisk blitt en liten trend/challenge online å ta de beste sangene+hits fra Drakes fire siste utgivelser (More Life, Views, WATTBA, IYRTITL) og lage et "eget" album (mixtape? EP? Spilleliste? Demo? Radioprogram? Bare fantasien/desperasjonen/usikkerheten setter grenser!) som skal være bedre enn noe av det Drake kokte ihop på egenhånd. Som regel er forslagene deres flere lysår bedre enn det han klarte selv.

De aller fleste sangene er dritkjedelige med generiske beats som går ut det andre øret ditt så fort neste sang starter. Alle gjestene tar glansen fra Drake. Til og med PARTYNEXTDOOR. Passionfruit er den kjedeligste hitten (den kommer til å bli den største hitten fra dette albumet (rettelse: spillelisten)) fra Drake så langt. Den inneholder også sjokkerende lite tekst til å være fem minutter lang. Jeez, jeg driver bare å plukker etter feil nå...

Overall så har dette albumet (SPILLELISTA) noen highs med litt flere lows. Har forresten retta meg selv hver gang jeg ubevisst skrev album istedet for spilleliste.

HVORFOR ER DETTE EN SPILLELISTE?!?!?!

5/10

Album 2017

1. Wiley - Godfather
2. Migos - Culture
3. Pink Guy - Pink Season
4. Drake - More Life
5. Big Sean - I Decided.
6. Ed Sheeran - Divide
7. Future - s/t
...

8. Future - HNDRXX


Favoritt sanger i null rekkefølge


Spoiler (klikk for å vise)


Last.fm | Spotify | PS4: Myggdreper
Spiller: Mafia III | Ser på: Rick and Morty
Grotlo
Saturday, March 25, 2017 9:42:39 PM


Innmeldt: 12/23/2008
Innlegg: 3,881


Til toppen
Mastodon - Emperor of Sand

They're back boys! Eit av mine favorittband, Mastodon, har kommet med eit nytt album, Emperor of Sand! Utgivelsesdatoen er 31. mars, så eg... har... ehhhh... fått anmeldelsekopi? Ja! Anmeldelsekopi! Har ikkje lasta det ned ulovleg, eg svergar!

Etter å ha hørt igjennom dette albumet sikkert over ti gangar, så kan eg enkelt seie meg veldig, veldig fornøgd med kva vi har fått servert! Det som imponerer meg med Mastodon, er at med sju album, innkludert denne, har dei alle klart å vere unike, samtidig som dei har holdt seg til ein original sound som berre er dei!

Emperor of Sand er eit konsept album, noko dei ikkje har lagd sidan Crack The Skye. Albumet handlar om "passing of time" og kreft, så det er tematisk veldig tungt, men musikken i seg sjølv er ikkje like tung som eldre album. Med dei førre albuma, The Hunter og Once More 'Round The Sun, var musikken meir light og... "fargerik" om du vil, og med dette albumet, så har dei gått tilbake samtidig som dei har tatt med utviklinga deiras frå disse to albuma. Om eg skulle samanlikna sounden, så ville eg sagt Crack The Skye om dei tok vekk dei meir progressive delane og krydra på litt The Hunter og OMRTS. Denne samansettinga var eg ikkje klar over at eg ville ha før eg hørte dette albumet, og derfor var eg mektig imponert over kor mykje kvalitet dette albumet oste, noko som seier litt ettersom eg har likt alt Mastodon har kommet ut med.

Dette albumet er langt meir vers/refreng fokusert enn før, og det skinner lys på ein del av Mastodon som alltid har vore bra, men aldri viste seg så ofte. Emperor of Sand vil utan tvil ha ein av dei, om ikkje dei mest catchy refrengene eit metall album vil ha i år! Dette gjer meg igjen veldig glad, fordi dei har klart å bli meir delbart utan å ofre kva som gjer dei om til seg sjølv! Kva betyr dette musikalsk då? Vel, det betyr at dette albumet har den beste vokal opptredenen dei nokon gang har gjort frå bandet. Det vanskelegaste å komme inn i dette bandet er nemleg vokalen, fordi dette er eit band med musikere som ikkje vil synge som synger (eigne ord frå bandet). Dette firemannsbandet har tre vokalistar: Troy Sanders, Brent Hinds og Brann Dailor. Troy er bassisten, Brent er ein av to gitaristar og Brann er trommisen. Ettersom disse karene ikkje er konvensjonelle sangere, så er stemmane deira veldig unike, og Emperor of Sand har utnytta dette til det fulle for første gang! Stemma til Brann har fått meir og meir oppmerksomhet etter kvart album som har kommet, og han har forbetra seg for kver gang. Hans stemme blir brukt meir melodisk og får oftast plass på meir rolege vers og store refreng. Troy har alltid vore den som har sunget mest, og han står som regel for versene med ein meir kraftig og harsh stemme. Det som er unikt med dette albumet for han, er at han har tatt i bruk mykje meir harmonisering med seg sjølv, slik at han også får dei meir vakre augeblikka! Så har vi Brent, som er min favoritt sanger i bandet. Han har utan tvil stått for mine favoritt musikalske augeblikk i Mastodon, med refrenget i Oblivion og... nesten alle refreng han har sunget i. OMRTS hadde ikkje så veldig mykje Brent, som gjorde meg trist, men her har han fått meir å gjere enn nokon gang! Hans synging rivaliserer sin opptreden i Oblivion, og det er jo fenomenalt! Med disse sangane, så har vi fått dei beste opptredene hittil, der alle får sin spotlight og sine kvalitetar vist.

Er det noko spesifikt dårleg eller noko som drar ned dette albumet? Nja... Show Yourself er ikkje ein sang eg er fan av. Den har ein altfor pop-ish sound utan kva som hookar deg inn med ein popsang. Ellers så vil eg berre seie at dette albumet ikkje akkurat når mesterverket Crack The Skye, for Crack The Skye hadde progressive epics som ikkje hadde nokon begrensingar. Emperor of Sand er eit vers/refreng album og får derfor ikkje slike epics. Ellers savnar eg kanskje ein sang som Pendolous Skin og The Sparrow, som er sangar som er utelukkande vakker frå start til slutt.

Mastodon har gjort det igjen. Dei visar kor musikalske dei er ved å skape album på album som gjer noko dei ikkje har gjort tidlegare, og dette albumet er ikkje eit unntak. Emperor of Sand er det mest catchye dei har vore hittil og det er ein fryd å høre på! Om du likar tidlegare album, så vil du elske denne og du får ein langt enklare jobb enn tidlegare å kunne anbefale det vidare ettersom det er så delbart. Eg mistenkar at dette lett kan bli min AOTY 2017!

9/10

Mitt musikkår 2017:

Spoiler (klikk for å vise)



| Spelar: Playerunknown's Battlegrounds | Serie: ... |
Zarahuztra
Friday, April 07, 2017 2:30:20 AM


Innmeldt: 4/23/2016
Innlegg: 3


Til toppen
Grotio, Myggdreper og Kabonga. Lyst til å utvide musikkuniverset deres litt?
Myggdreper
Friday, April 07, 2017 3:53:06 PM


Innmeldt: 10/23/2009
Innlegg: 1,154


Til toppen
[Zarahuztra wrote:]
Grotio, Myggdreper og Kabonga. Lyst til å utvide musikkuniverset deres litt?
Alltid åpen for ny musikk!

Last.fm | Spotify | PS4: Myggdreper
Spiller: Mafia III | Ser på: Rick and Morty
Myggdreper
Sunday, April 16, 2017 6:00:51 PM


Innmeldt: 10/23/2009
Innlegg: 1,154


Til toppen
Mike WiLL Made-It - Ransom 2

Mike WiLL har utvilsomt etablert seg selv som den nye superprodusenten idag, med flere hits på beltet fra både rappere og popstjerner. Ransom-albumene hans fungerer ganske likt som DJ Khaled sine album på mange måter, bortsett fra at Mike WiLL faktisk har produsert alt. I motsetning til den ganske accessible og poppy produksjonen Khaled pleier å ha på sine album går Mike Will for en mer gritty og trap-inspirert stil, og det kler albumet godt.

Gjesteartistene flyter bra på alle beatsa, og de alle sammen vet hvordan man rapper over trap, men det er veldig varierende nivå på dem. Både storheter som Lil Wayne, Pharrell og Kendrick er å se på denne skiva, og på andre siden av spekteret er 21 Savage, Lil Yachty og Future. 21 rett og slett ødelegger en av de mest catchy sangene her med en snoozefest av et hook, Lil Yachty er seg selv på mørk og gritty beat som ikke passer han i det hele tatt, og Future er seg selv på en mørk og gritty beat som passer han perfekt.

Høydepunkt er Perfect Pint med en drømmende sound full av vibes, Burnin som er helt utrolig hard og aggressiv kvinnerapper jeg aldri har hørt om før, og den utrolig catchye Yugo med Pharrell.

6.5/10

Mastodon - Emperor of Sand

Veldig musikalsk album med forbausende catchy hooks. Har ikke hørt noe fra Mastodon før dette, men jeg likte det uten tvil.

7/10

Album 2017

1. Wiley - Godfather
2. Migos - Culture
3. Mastodon - Emperor of Sand
4. Mike WiLL Made-It - Ransom 2
5. Pink Guy - Pink Season
6. Drake - More Life
7. Big Sean - I Decided.
8. Ed Sheeran - Divide
9. Future - s/t
...

10. Future - HNDRXX


Favoritt sanger i null rekkefølge


Spoiler (klikk for å vise)


Lurer du på hvor anmeldelsen av DAMN. er? For det vet ikke jeg heller

Last.fm | Spotify | PS4: Myggdreper
Spiller: Mafia III | Ser på: Rick and Morty
Myggdreper
Friday, April 28, 2017 5:09:39 AM


Innmeldt: 10/23/2009
Innlegg: 1,154


Til toppen
Kendrick Lamar - DAMN.

Hvordan følger man opp et album som To Pimp a Butterfly? Tydeligvis ved å gjøre noe helt annet. Mens TPAB lente seg veldig på tradisjonelle svarte musikksjangre - funk, soul, free jazz samt spoken word - går DAMN. tilbake til en mer street-sound som vi så på good kid, m.A.A.d city. Mens TPAB brukte sounden sin til å snakke om hele den svarte rasen som en enhet, bruker DAMN. sounden sin til å snakke om Kendrick selv. Dette er enkelt det mest introspektive av Kenny sine album, da nesten hver sang er kalt opp etter en følelse eller menneskelig element.

I motsetning til hans tidligere album er det ikke noe overordnet konsept til dette albumet, men det er flere større temaer som diskuteres på flere av sangene, som Kendricks tro, hvordan Kendricks suksess og berømmelse kan krøple hans tro, hvorvidt våre handlinger styres av svakhet eller ondskap (wickedness or weakness) og flere hint om depresjon strødd utover. Spesielt på FEEL., hvor han legger ut om alle de negative følelsene sine og på refrenget føler at ingen ber for han. Kendrick har flere ganger gitt uttrykk for at han lager musikken sin for Gud, i ett slags forsøk på å redde menneskeheten, og sitter dermed med et frelserkompleks. Det finnes millioner av mennesker som ser til han for svar, men hvor skal han se etter svar når Gud begynner å svikte han? Hvordan skal han hjelpe andre når han ikke kan hjelpe seg selv?

I YAH. tar Kendrick gud for gitt og mesker seg med luksus og jenter. Mellow, chill track som introduserer det tematiske som går gjennom albumet på en fin måte.

I know he walks the Earth
But it's money to get, bitches to hit, yah
Zeroes to flip, temptation is, yah
First on my list, I can't resist, yah


XXX. er en mer politisk låt som snakker om hvordan moral kan være tvetydig og aldri har en absolutt betydning. Første vers snakker om hvordan Kendrick hadde hevnet seg på noen gjennom vold og mord, før verset blir avbrutt av Kenny som er på en konferanse for å snakke om våpenlover foran en flokk med unger. I neste vers tar han for seg hykleriet til Amerika. Sangen er delt i tre, først et truende parti som går over i en energibombe med politiblålys i bakgrunnen for å gi følelsen av å være på rømmen, som så går til en mer mellow melodi for å legge trykk på hva Kendrick sier. Blant de beste sangene på albumet.

I FEAR. tar Kendrick for seg konseptet frykt, ved å fortelle hva han har vært redd for ved 3 forskjellige stadier i livet, nærmere bestemt i aldrene 7, 17 og 27. I sju-årsalderen er det kjeft fra moren sin som han er mest redd for:

That homework better be finished, I beat yo ass
Your teachers better not be bitchin' 'bout you in class


I 17-årsalderen er det en tidlig død som følge av et liv i Compton som bekymrer han, som han viser ved å fortelle alle måtene han kan forestille seg å dø på

I'll prolly die tryna buy weed at the apartments
I'll prolly die tryna diffuse two homies arguin'
I'll prolly die 'cause that's what you do when you're 17


Når han er 27 derimot har karrierren hans som rapper tatt av, men nå er han redd for at alt han har jobbet for skal forsvinne like fort som det kom

All this money, is God playin' a joke on me?
Is it for the moment, and will he see me as Job?
Take it from me and leave me worse than I was before?
At 27, my biggest fear was losin' it all


Kendrick forteller på mesterlig vis hvordan frykt kan ta over store deler av ditt vesen og er helt ærlig når han legger ut om sine tanker. Følelsesladet og ekte, med en fin beat som ikke gjør stort ut av seg når det er ord det legges trykk på.

Utenom disse sangene har vi også DNA. som går hard as tits, herlig selvsikre ELEMENT. hvor Kendrick befester hans dominans I rapgamet, LOYALTY. og LOVE. hvor Kendrick søker etter tillit, uimotståelig groovy rytmer og catchy lines og hook på HUMBLE. og historiefortelling i verdensklasse på DUCKWORTH. Kendrick overgår ikke seg selv - To Pimp a Butterfly er uten tvil bedre - men han leverer ett nytt strålende album hvor han dykker dypt inn i seg selv og er ikke redd for å by på seg selv og sine egne følelser. Produksjonen er som forventet upåklagelig, flows og delivery er som forventet varierte og alltid en fryd for øret og avslutningen får deg som forventet til å trykke på replay med én gang. Eneste som egentlig trekker ned er GOD. som jeg ikke helt vet om jeg liker eller hater.

9.5-10/10

Album 2017

1. Kendrick Lamar - DAMN.
2. Wiley - Godfather
3. Migos - Culture
4. Mastodon - Emperor of Sand
5. Mike WiLL Made-It - Ransom 2
6. Pink Guy - Pink Season
7. Drake - More Life
8. Big Sean - I Decided.
9. Ed Sheeran - Divide
10. Future - s/t
...

11. Future - HNDRXX


Favoritt sanger i null rekkefølge

Spoiler (klikk for å vise)


Dette har blitt skrevet veldig stykkevis mens jeg har vært både trøtt og ufokusert. Sorry for en rotete anmeldelse.

Last.fm | Spotify | PS4: Myggdreper
Spiller: Mafia III | Ser på: Rick and Morty
Hurtigsvar Gjem hurtigsvar
Du må være medlem og logget inn for å svare på i forumet.
Brukere av dette temaet
Gjest



Gå til forum
Du kan ikke poste nye innlegg i dette forumet.
Du kan ikke svare på innlegg i dette forumet.
Du kan ikke slette dine innlegg i dette forumet.
Du kan ikke endre dine innlegg i dette forumet.
Du kan ikke lage avstemminger i dette forumet.
Du kan ikke stemme i dette forumet.

RSS