Søk | Aktive emner

"Alt i én" musikk tråd Alternativer
Grotlo
Friday, April 28, 2017 8:20:37 PM


Innmeldt: 12/23/2008
Innlegg: 3,878


Til toppen
Kendrick Lamar - Damn.

Dette er ulikt meg å prøve å "anmelde". Det er openbart når du leser mine innlegg i denne tråden at eg er hovudsakeleg metall-orientert, men dei siste åra så har eg faktisk prøvd å utvide min musikk-portefolio, noko som begynte med To Pimp a Butterfly.

To Pimp a Butterfly er eit utruleg album, fordi den samplar sangar frå mid 70-talet og er veldig tematisk komplekst. Det som gjer det spesielt vanskeleg for meg å komme inn i rap og hip-hop musikk er at musikken som regel er ein representasjon av ein "stolt"-ghettokultur i USA som rappar om dop, sex, arroganse, diskriminering, etc., noko eg ikkje kjenner meg igjen i her i Norge. To Pimp a Butterfly gav ikkje det inntrykket, som gjorde det enkelt for meg å like det. Damn prøvar ikkje å vere To Pimp a Butterfly 2, som vil seie at han droppar jazz samples frå 70-talet til å komme med originale beats, og då blir instrumentalen litt meir mot den retninga av rap-verda eg ikkje er komfortabel med.

Av det eg har forstått derimot, så er ikkje dette albumet noko meir overfladisk av den grunn. Sjølv om instrumentalen er veldig rap, så er den også veldig lite mainstream fordi den til tider er underprodusert og så rå. Den andre halvparten av DNA er eit fantastisk eksempel på det, der bassen faktisk klipper audioen. At instrumentalen er slik er ein god ting, pga det er openbart at musikken ikkje skal vere clean og skal slå hardt for seg. Ved å vere rå på denne måten, så bringer det endå meir personlegheit til seg som ville ha gått bort om det blei pussa på. Eg likte sangane som gikk hardt, som HUMBLE og DNA, og eg likte sangane som tok det litt meir roleg, som YAH og XXX. Instrumentalen er original, men nettopp sangar som YAH og FEEL er openbart inspirert av sounden til To Pimp a Butterfly, noko som er herleg.

Det er ganske high praise eg har kommet med, men sjølv med alt dette skrytet, så er dette ikkje akkurat musikk som er min type. Ingen av sangane som har ein liknande sound til TPaB er betre enn det som er på det albumet, og det er nokon sangar som virka litt throwaway. Eg skulle faktisk ha ønska at han hadde fleire sangar som gikk like hardt som DNA også... Det trudde eg aldri eg skulle seie. Kanskje energien til den sangen er på lik linje med metallsangar eg likar?

Uansett, så er dette eit ganske bra album. Ikkje heilt min type musikk, men det er kvalitet og den er rå.

7/10

Mitt musikkår 2017:

Spoiler (klikk for å vise)




| Spelar: Playerunknown's Battlegrounds | Serie: ... |
XDLugia
Sunday, April 30, 2017 5:54:43 AM


Innmeldt: 4/21/2010
Innlegg: 6,213


Til toppen
Tror jeg har funnet en ny favorittlåt


http://www.youtube.com/watch?v=NvS351QKFV4


YouTube | STEAM | Anmeldelse: HALO 2 | GoTY: SMASH BROS. 3DS/WiiU

"You tell me what you want and I'll explain to you very carefully why it cannot be."
Grotlo
Monday, May 08, 2017 12:42:14 PM


Innmeldt: 12/23/2008
Innlegg: 3,878


Til toppen

http://www.youtube.com/watch?v=SR-mH6lrOAo

I'm stroking out


| Spelar: Playerunknown's Battlegrounds | Serie: ... |
Zarahuztra
Friday, May 19, 2017 3:35:52 PM


Innmeldt: 4/23/2016
Innlegg: 3


Til toppen
vel, du svarte meg myggdreper. sorry at jeg kom tilbake med mitt svar, men det kunne du fått fra grotlo. han vet hva det dreier seg om, eller hva, grotlo? søk opp permafrost.today så kan du se...
Splaat
Friday, May 26, 2017 1:03:52 AM


Innmeldt: 3/25/2011
Innlegg: 3,180


Til toppen
Myggdreper
Friday, May 26, 2017 2:42:23 AM


Innmeldt: 10/23/2009
Innlegg: 1,152


Til toppen
Joey Bada$$ - ALL-AMERIKKKAN BADA$$

Joey Bada$$, en rapper mange sier er stuck in the past siden han foretrekker tradisjonelle boom-bap beats fremfor mer moderne trap, men det er å ha et ganske snevert syn på musikken hans. Det er få som er like med i tidene som Joey, og det er ikke beatsene hans som reflekterer det.

Joey har alltid vært en conscious rapper som har brukt mest tid på tekst og bars, men som han selv sier balanserer han på en fin linje mellom kvalitet og kommersiellalitet. Med dette albumet har han et politisk budskap om hvordan Amerika behandler deres svarte innbyggere idag, hvor han går løs på både Black Lives Matter, Donald Trump, Hillary Clinton, det politiske systemet generelt og det afroamerikanske samfunnet i sin helhet. På sanger som Land of The Free hvor han blant annet snakker om hvordan slavekulturen fortsatt henger igjen idag, sier han "In the land of the free, it's full of free loaders/ Leave us dead in the street to be their organ donors/"

Shit's heavy, dawg.

Videre har vi Devasted, som fungerer som albumets mer kommersielle hit-forsøk, med et fint budskap om positivitet og at lysere tider alltid venter. Catchy refreng med en absolutt brukbar synging og den mest trappy beaten Joey har ridd (kanskje) noensinne. Rockabye Baby, den beste sangen på albumet, har en skummel og truende sound med en aggresiv, sulten og monstrøs Joey som leverer et beist av et vers, og klarer likevel ikke nå opp til ScHoolboy Q som har skrevet det som like gjerne kan bli årets beste gjestevers. Høydepunktet til albumet er likevel sisteverset til AmeriKKKan Idol, som er noe man burde høre selv. Ta meg på ordet.

Sonisk så har albumet en ganske jazzy sound fra start til slutt. Albumet er nemlig veldig konsistent med få sanger som høres altfor ulike ut fra den forrige, uten at det blir kjedelig å høre på. Rett og slett ett bunnsolid album fra Joey med et budskap man ikke burde kimse av.

9/10

T.F - No Hooks

T.F er en av to barndomsvenner ScHoolboy Q skikkelig introduserte for verden på sangen "Tookie Knows II" fra fjorårets Blank Face LP, og T.F la igjen et bra inntrykk inn til denne mixtapen.

Som navnet tilsier er det ingen hooks å spore i dette prosjektet, uten at jeg egentlig savner dem. Dette er straight bars fra start til slutt, og det bugner over av smarte og kvikke ordspill og punches. Stort mer enn det får du ikke tho.

7/10

Traffic - Talk of The Streets

Traffic er en av to barndomsvenner ScHoolboy Q skikkelig introduserte for verden på sangen "Tookie Knows II" fra fjorårets Blank Face LP, og Traffic la igjen et bra inntrykk inn til denne mixtapen.

Ett inntrykk han ikke klarte å holde gjennom de 20 minuttene han ga oss. Basic lines som ikke gir deg noe særlig, svake budsjettbeats som ikke gjør deg pumped på noen måte og som heller ikke støtter opp det han sier. Plusspoeng for hard delivery og en stemme så ødelagt av Henny og sigaretter at det nesten blir litt morsomt.

2/10

Rick Ross - Rather You Than Me

Husker nesten ingenting fra dette albumet. Nesten...

TRAP TRAP TRAP TRAP TRAP TRAP

TRAP TRAP TRAP TRAP TRAP TRAP


http://www.youtube.com/watch?v=MJYcQaAlLFQ


3-4/10

Album 2017

1. Kendrick Lamar - DAMN.
2. Joey Bada$$ - ALL-AMERIKKKAN BADA$$
3. Wiley - Godfather
4. Migos - Culture
5. T.F - No Hooks
6. Mastodon - Emperor of Sand
7. Mike WiLL Made-It - Ransom 2
8. Pink Guy - Pink Season
9. Drake - More Life
10. Big Sean - I Decided.
11. Ed Sheeran - Divide
12. Future - s/t
13. Rick Ross - Rather You Than Me
14. Traffic - Talk of The Streets
15. Future - HNDRXX


Favoritt sanger i null rekkefølge

Spoiler (klikk for å vise)



Last.fm | Spotify | PS4: Myggdreper
Spiller: Mafia III | Ser på: Rick and Morty
Grotlo
Monday, May 29, 2017 1:28:59 AM


Innmeldt: 12/23/2008
Innlegg: 3,878


Til toppen
Paramore - After Laughter

Eg har aldri vore ein super fan av Paramore. Det er mange sangar av dei eg likar veldig godt, men eg har aldri gått inn for å høre på dei noko særleg. Dette albumet er også ein heilomvendig frå dei tidlegare albuma, så det er vanskeleg for meg å kalle meg ein fan av dei generelt.

Retninga som Paramore har tatt på dette albumet er mykje meir radiovennleg enn tidlegare, men med Hayley som vokalist, så vil dei alltid ha noko unikt som gjer Paramore til Paramore. Den gamle gitaristen er også tilbake, som betyr ein return til meir riff-baserte sangar, som i lag med Hayley, gjorde at Paramore var meir enn eit average pop-punk band frå 2005 og utover.

Dette albumet er meir sukkersøtt enn tidlegare, med tydeleg inspirasjon frå band som har ein meir "tropisk" lyd til musikken sin. Det gjer dette albumet veldig happy-sounding, noko eg ikkje har noko imot (legger merke til når eg hører på dette at eg manglar å høre på happy musikk). Singlane Hard Times og Told You So er veldig fine pop-hits og Pool har ein utruleg happy "isbilen" sound til seg, og dei er alle dei beste sangane på albumet. Resten er eg ikkje så veldig hyped på. Eg følte at albumet dabba ein del av på siste halvdel og eg huskar rett og slett ikkje så mykje frå det.

Sjølv om dei har tatt musikken sin i ein anna retning, så har eg ikkje noko særleg imot dette albumet. Det er veldig glad musikk, men ingenting særleg minneverdig med det.

6/10

Pain of Salvation - In The Passing Light of Day

Another time.

Voyager - Ghost Mile

Another time.

White Ward - Futility Report

White Ward er eit band som kanskje er litt for tryhard på å høres unikt ut. Musikken har litt black metal-ish atmosfære til seg, med meir typiske metal-hooks på nokon segment og jazz tvunget hardt inn i det heile. Stillborn Knowledge er ein god sang med hooksa den har, men ellers så ødelegger den tvungne jazzen mykje. Istadenfor ein god smoothie-blanding, med litt av alt det gode, så er dette heller ein blanding med olje og vatn.

5/10

Pink Season: The Prophecy

Dette er faktisk ein remix EP med sangane frå Pink Season som kom i år. Eg er ikkje så veldig vandt til eit slikt format og er vertfall ikkje vandt til å prøve å sei noko om det eller rangere det.

Alle sangane har fått ein veldig mykje meir crisp lyd og produsert betre, men det er til å forvente når musikken blir remixed. Humoren av Pink Season er heilt strippa vekk, men mykje av stemninga til original sangane blir igjen, som er ganske godt gjort. Sjølve musikken blir satt i hovudfokus og original sangane som hadde ein meir chill stemning har blitt remixed til veldig chille sangar, som Fried Noodles av Getter. Dei crazy sangane har blitt gjort om til syre, som er veldig interessant å høre på... og faktisk litt kult. Stfu er ikkje ein god remix derimot.

6/10

HEADS UP folkens! Big news!!!

NY SANG FRÅ ARCANE ROOTS! Heilt seriøst! Denne sangen er eit god damn mesterverk! For meg, så er dette årets sang og eg har blitt så latterleg hyped på deres neste release! Hør den!!!


http://www.youtube.com/watch?v=J3TjDUnlclk


Mitt musikkår 2017:

Spoiler (klikk for å vise)



| Spelar: Playerunknown's Battlegrounds | Serie: ... |
Kabonga700
Monday, July 03, 2017 6:22:26 AM


Innmeldt: 7/13/2015
Innlegg: 46


Til toppen
En liten oppdatering fra meg. Hører på ganske lite musikk om dagen, særlig veldig lite metal. Har derimot dultet borti noe hiphop og jobber med å utvide horisonten litt. Føler musikk blir mer og mer en casual greie for min del. Skal derimot ikke se bort i fra at jeg skyter inn noen anmeldelser eller noe i den gata, innimellom.

Ser på: Ingenting | Spiller: The Walking Dead (Telltale) | PS4: Kabonga900

Myggdreper
Thursday, July 06, 2017 7:43:58 PM


Innmeldt: 10/23/2009
Innlegg: 1,152


Til toppen
SZA - Ctrl

SZA er TDE's kvinnelige element, som ikke helt har klart å overbevise så langt. Med hennes debutalbum Ctrl har hun derimot klart å overbevise meg, med en åpen og uredd utbrodelse om hvordan det er å være 'the sidechick'. Hun forteller historier om hvordan hun dro til Las Vegas på valentinsdagen med hennes elskers bestekompis som en hevn mot hans utroskap (vet ikke om dette er ekte eller ei, men det høres ikke ut som noe du bare finner på) og hvorfor hun til tross for å bli siklet på av alle hennes mannlige fans fortsatt har usikkerheter knyttet til utseendet hennes. Doves In The Wind, albumets beste spor, diskuterer sweet tight pussy - rett frem, uten å legge slør på noe som helst - og hvordan det kan korrumpere tankegangen din. Sleng på Kendrick Lamar som leverer et av sine bedre gjestevers fra den siste tiden og du har en ekte innertier.

Sonisk kjører SZA en fusion av R&B og neo soul, med noen elementer fra trap-inspirert hiphop, som er akkurat slik jeg liker det. SZA sine vokaler er ikke akkurat grensesprengende, men hun er likefullt vakker å høre på, selv også de få gangene hun øker tempoet til rap-sang.

8/10

Denzel Curry - 13

Denzel Curry har åpenbart tatt inspirasjon fra Death Grips sine beats uten å gå helt overboard, som skaper akkurat den balansen jeg digger. Som vanlig herlig aggresiv og teknisk fremragende flow og delivery fra Denzel, som resulterer i en fantastisk EP som jeg håper er et spor om hva vi har å vente i fremtiden.

8/10

Young Thug - Beautiful Thugger Girls

Alle snakket om hvor ekstremt country-inspirert dette albumet var, og Thugger's sine produsenter sa at dette var det mest unike rap-albumet de hadde hørt. Det kunne jo kanskje stemme, om den country-sounden varte i mer enn bare én sang.

ÉN sang.

Resten av albumet blir egentlig bare for alminnelig til at jeg orker å høre det igjen, som er synd, for Thugger har virkelig levert før med sine mixtapes - så jeg skjønner virkelig ikke hvorfor han skulle plutselig svikte med debutalbumet sitt.

4/10

Gucci Mane - Droptopwop

Gucci Mane + Metro Boomin.

Trap-sjangerens Jesus.
Trap-sjangerens største produsent noensinne.

Tapen gikk inn det ene øret mitt og ut det andre.

3/10

2 Chainz - Pretty Girls Like Trap Music

SKUFFAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA

Good Drank er iallefall bra, da

4/10

Album 2017

1. Kendrick Lamar - DAMN.
2. Joey Bada$$ - ALL-AMERIKKKAN BADA$$
3. Denzel Curry - 13
4. SZA - Ctrl
5. Wiley - Godfather
6. Migos - Culture
7. T.F - No Hooks
8. Mastodon - Emperor of Sand
9. Mike WiLL Made-It - Ransom 2
10. Pink Guy - Pink Season
11. Drake - More Life
12. Big Sean - I Decided.
13. Ed Sheeran - Divide
14. 2 Chainz - Pretty Girls Like Trap Music
15. Young Thug - Beautiful Thugger Girls
16. Future - s/t
17. Rick Ross - Rather You Than Me
18. Gucci Mane - Droptopwop
19. Traffic - Talk of The Streets
20. Future - HNDRXX


Favoritt sanger i null rekkefølge

Spoiler (klikk for å vise)


Last.fm | Spotify | PS4: Myggdreper
Spiller: Mafia III | Ser på: Rick and Morty
Grotlo
Monday, July 31, 2017 10:23:34 PM


Innmeldt: 12/23/2008
Innlegg: 3,878


Til toppen
Royal Blood - How Did We Get So Dark?

For litt sidan, så lærte eg at dei beste sangane frå det første albumet til Royal Blood var ein del av ein EP som kom tidlegare. Det vil seie sangar som Out of the Black, Figure it Out og Little Monster. Dei andre sangane frå det første albumet? Ingen huskar dei. Etter å ha hørt dette nye albumet, så har det bekrefta mistanken om at dei har mista det. Bortsett frå Lights Out, så er det ingenting anna verdt å høre på her.

Mange av sangane er det typiske Royal Blood når dei ikkje har ein særleg ide til eit riff eller ein melodi, og det blir veldig lite minneverdig. Eg huskar ingen andre sangar enn Lights Out.

5/10

Elder - Reflections of a Floating World

Dette er eit band som lagar musikk eg vil høre meir av. Sakte tempo utan å vere doom, ikkje dystert og rett og slett vakker musikk.

Med Elder, så er det instrumentale nesten alltid ypperleg og dette albumet er intet unntak. Reflections of a Floating World er det mest melodiske og vakre albumet av Elder til no og det er utruleg avslappande å høre på.

8/10

SikTh - The Future in Whose Eyes?

For litt sidan, så sjekka eg ut SikTh igjen. For ein eller anna grunn så appelerte det ikkje til meg, men sidan den første gangen og no, så har dei kommet tilbake med meir musikk. EPen Opacities er ein av dei beste EPane eg har hørt og gjorde meg fan av bandet.

Dette nye albumet er ikkje like bra som Opacities, men det er eit godt album uansett. Ingen av sangane er like minneverdige som Philistine Philosophies og Walking Shadows, som er synd. Albumet har også ein litt disconnect mellom sangane, der eg synes dei ikkje har ein særleg flow mellom sangane. Det er gøy å høre på, det instrumentale er veldig bra og det er ganske kreativt, men har som sagt hørt betre frå dei.

6-7/10


Skal prøve å rangere dei andre albuma eg har hørt.

Mitt musikkår 2017:

Spoiler (klikk for å vise)



| Spelar: Playerunknown's Battlegrounds | Serie: ... |
Myggdreper
Saturday, August 12, 2017 12:18:04 AM


Innmeldt: 10/23/2009
Innlegg: 1,152


Til toppen
JAY-Z - 4:44

Tidenes kanskje aller beste rapper returnerer og er definitivt tilbake til gammel form. Det er lenge siden Jay leverte et virkelig bra album - American Gangster fra 2007 regnes som et høydepunkt i Hov sin diskografi, ellers må vi tilbake til 2003 for hans seneste klassiker - men med 4:44 kan man tydelig se og høre at han virkelig var inspirert.

Fjoråret ga oss Lemonade fra Jigga's hustru Beyoncé, som åpent snakket om utroskap. 4:44 svarer disse anklagene direkte, med en off-beat Jay som desperat kommer med en sår og ekte unnskyldning hvor han etterhvert går mer over i spoken word enn rytmisk rap. Jay tar på seg den hele og fulle skyld, selv for ting han ikke kunne gjort noe for å hindre, som Beyoncé's dødfødte barn.

The Story of O.J., albumets beste sang, handler om hvordan det svarte samfunnet ikke kan blomstre som de drømmer om når de behandler penger så uvørent og uforsvarlig som de gjør. Fremfor å skaffe seg en formue for så å umiddelbart bruke den opp burde man heller investere smart og bygge opp en generasjonsformue. Utenom det lyriske er det fantastisk å høre Hov så laidback og smooth på en sang, og ikke minst er No I.D sin produksjon utrolig.

Ellers er Family Feud og Bam andre høydepunkter, hvorav den første er en selvsikker Jay sammen med Beyonce som rapper om hvordan de sammen er et vaskeekte superpar og kommer med lines som "Ain't no such thing as an ugly billionaire, I'm cute" og "I would say I'm the realest nigga rappin' but that ain't even a statement
That's like sayin' I'm the tallest midget"
Sangen lider likevel av en noe irriterende vokal-sample, men det kommer ikke i veien.

Bam er nøyaktig hva han selv sier før hvert vers: "Fuck all this pretty Shawn Carter shit nigga, HOV" og er Hov's braggadocio-rap som kjennetegner han som intet annet, men hvorfor bassen er så latterlig svak når den burde vært skrudd opp til hundre er et rent mysterium.

Ellers er albumet fantastisk. JAY-Z beviser hvorfor han er der han er idag med et ærlig og åpent tittelspor, finansielle råd alle burde skive notater om på Story of OJ og går tilbake til hva som gjorde han populær i utgangspunktet på Bam.

9/10

DJ Khaled - Grateful

Hva skjer når du plutselig lager et faktisk halvbra album og du lurer på hvordan du kan lage et enda bedre ett? Gjør som alle actionfilmoppfølgere - mer, større, verre!

Hva i helvete discjockey Khaled Khaled tenkte på når han stappet 22 sanger inn i ett album er det nok bare han som vet, men av alle de er det to hits, og cirka tre sanger å spare på. Med andre ord, cirka 17 unødvendige sanger som ikke trengte å være der. Major Bag Alert med Migos er kanskje min personlige faovritt, men kom igjen - DET ER FØKKINGS MIGOS. Og dette er en ganske standard Migos-sang også.

Iced Out My Arms har et bra Migos-vers og min guilty pleasure 21 Savage, men Future sin intro og dødskjedelige refreng dreper sangen for min del.

Shining er en dårligere versjon av fjorårets I Got The Keys.

Travis Scott er overalt på albumet og leverer sjeldent noe å skrive hjem om. Syngingen hans på On Everything er øredøvende og rett og slett stygg, og selv om jeg ikke plages av han på It's Secured er hele den sangen en utvasket og dårligere versjon av fjorårets Nas Album Done. Nas sine bars er uinteressante og han druknes av en altfor høy beat som ikke engang er særlig bra.

Det gjelder egentlig alle beats, de SKRIKER budsjett. Utenom Calvin Harris, Metro Boomin og Khaled selv har jeg ikke hørt om en eneste produsent på dette albumet, og det merkes. Svake 808-patterns, generiske hi-hats og snares samt kjedelige samples og backdrops. Jeg trodde Khaled hadde det på gang med fjorårets Major Key, men med dette albumet er alt momentum borte.

3/10

Calvin Harris - Funk Wav Bounces Vol.1

Calvin Harris gjør det Khaled prøvde på mye bedre. Plata er proppfull med store navn som leverer og vel så det på et vaskeekte sommeralbum som bugner over av varme og tropiske vibes. Høydepunktet er ScHoolboy Q som "avliver det" med verset sitt, med en mer sensuell og smooth delivery veldig uvant han, men som samtidig høres helt organisk og naturlig ut. Man skulle helt ærlig tro han ikke gjorde noe annet.

6.5/10

Vince Staples - Big Fish Theory

Vince har rekruttert en haug med talentfulle og avant-garde produsenter som spesialiserer seg på dance og electropop, og har med det lagd det sonisk mest interessante albumet så langt i år. Jeg skal ikke engang prøve å beskrive det, for det vil bli veldig langdrygt pga hvor varierte beatsene er fra hverandre.

Rent lyrisk er dette ganske lite imponerende fra Vince - selv om han som regel presenterer det på en godt over middels bra måte, er det ikke første gang vi hører han snakke om de samme emnene som dukker opp her. Det meste gjorde han bedre på Summertime 06, hans forrige album. Det meste blir riktignok tilgitt takket være "Yeah Right", et beist av en rapsang som inneholder et monster av et vers fra King Kendrick som går inn i en regelrett krig med den beste beaten på albumet. Om dette ikke gjør deg hype, vil ingenting gjøre det.

7/10

Album 2017

1. Kendrick Lamar - DAMN.
2. Joey Bada$$ - ALL-AMERIKKKAN BADA$$
3. JAY-Z - 4:44
4. Denzel Curry - 13
5. SZA - Ctrl
6. Wiley - Godfather
7. Migos - Culture
8. Vince Staples - Big Fish Theory
9. T.F - No Hooks
10. Mastodon - Emperor of Sand
11. Calvin Harris - Funk Wav Bounces Vol.1
12. Mike WiLL Made-It - Ransom 2
13. Pink Guy - Pink Season
14. Drake - More Life
15. Big Sean - I Decided.
16. Ed Sheeran - Divide
17. 2 Chainz - Pretty Girls Like Trap Music
18. Young Thug - Beautiful Thugger Girls
19. Future - s/t
20. Rick Ross - Rather You Than Me
21. Gucci Mane - Droptopwop
22. DJ Khaled - Grateful
23. Traffic - Talk of The Streets
24. Future - HNDRXX


Favoritt sanger i null rekkefølge

Spoiler (klikk for å vise)


Last.fm | Spotify | PS4: Myggdreper
Spiller: Mafia III | Ser på: Rick and Morty
Grotlo
Friday, September 08, 2017 10:42:23 PM


Innmeldt: 12/23/2008
Innlegg: 3,878


Til toppen
Queens of the Stone Age - Villains

Dette er ikkje deiras beste. ...Like Clockwork var veldig spaca til tider, men utruleg originalt og kult. Villains høres ut som eit album der dei prøvar å høres maks ut som seg sjølv, med ein litt meir wacky sound. Singlen The Way You Used to Do er grei og singelen The Evil Has Landed er veldig kul. Sangane Feet Don't Fail Me og Villains of Circumstance er dei beste sangane ellers. Er usikker på om eg trur albumet høres inspirert ut eller ikkje. Trur heller eg lenar meg på at dei arbeidet hardt til å lage eit bra album, sjølv om dei ikkje heilt følte for det. Har ikkje peiling om det stemmer, men det er det det følast ut som.

Villains blei dessverre ikkje det beste QOTSA albumet frå 2017. Deaf Radio med Alarm vant den æren.

6-7/10

YOU SHOULD HEAR:


http://www.youtube.com/watch?v=TtwYPAh5Yq8



http://www.youtube.com/watch?v=yAfAxmhWmcQ


Mitt musikkår 2017:

Spoiler (klikk for å vise)



| Spelar: Playerunknown's Battlegrounds | Serie: ... |
Myggdreper
Saturday, September 16, 2017 12:15:48 AM


Innmeldt: 10/23/2009
Innlegg: 1,152


Til toppen
Tyler, The Creator - Flower Boy

Det at Tyler står frem som rapgamets kanskje aller første åpne homofile person er helt ærlig det minst interessante ved dette albumet, og det er på alle måter positivt.

Rapper/produsent/designer/mogul The Creator Tyler snakker om hans relevanse (kjenner folk han for rapperen eller Twitter-personligheten?), sin egen usikkerhet (blir albumene hans bare verre og verre?) og en hans egen tomhet (er den morsomme og fargerike personligheten hans bare en fasade?) med så mange smarte og vittige ordspill omhandlende grønt planteliv, levert med en beundringsverdig flow og overraskende behagelig stemme (selv når han synger) at dette albumet kunne blitt topp fem, bare basert på dette. Men det beste med albumet er en helt framifrå produksjon med mellow og regelrett nydelige beats som kan sette deg i en transe. For de som liker Tyler sin mer hardcore og gritty stil er det to sanger, Who Dat Boy og Ain't Got Time! som leverer akkurat det dere er vant til, men de sangene drukner helt ærlig i de andre mer kreative og uvanlige sangene Tyler har skapt. Sonisk årets vakreste album, punktum.

9/10

A$AP Mob - Cozy Tapes Vol. 2: Too Cozy



4/10

21 Savage - Issa Album

Min guilty pleasure rapper serverer det han kan best, gritty trap med carefree delivery som helt ærlig låter bedre enn det burde.

6/10

A$AP Ferg - Still Stiving

Ikke like bra som Trap Lord, men det er en mixtape, så det er egentlig unnskyldt. Dessverre er det ofte gjestene som tar oppmerksomheten fra Ferg, som ikke burde være tilfelle når Ferg er så underholdende som han er.

6.5/10

XXXTentacion - 17

Egentlig ganske edgy-emo-whiny-teen-opplegg, men det låter egentlig ganske fint. Han skal ha for å bringe mental helse frem i lyset i dagens største musikksjanger, men er ikke helt sikker på om timingen er rett eller om han i det hele tatt er rett person til å gjøre det. Enkelt årets mest polariserende album. Albumet taler ikke så mye til meg personlig heller. Idk man er ganske delt på denne

6/10

Lil Uzi Vert - Luv Is Rage 2

To-tre sanger å spare på (inkludert XO Tour Llif3), så ganske standard pop-rapper saker der altså

4/10

Album 2017

1. Kendrick Lamar - DAMN.
2. Joey Bada$$ - ALL-AMERIKKKAN BADA$$
3. JAY-Z - 4:44
4. Tyler, The Creator - Flower Boy
5. Denzel Curry - 13
6. SZA - Ctrl
7. Wiley - Godfather
8. Migos - Culture
9. Vince Staples - Big Fish Theory
10. T.F - No Hooks
12. Mastodon - Emperor of Sand
13. Calvin Harris - Funk Wav Bounces Vol.1
14. A$AP Ferg - Still Striving
15. 2 Chainz - Pretty Girls Like Trap Music
16. Mike WiLL Made-It - Ransom 2
17. XXXTentacion - 17
18. 21 Savage - Issa Album
19. Pink Guy - Pink Season
20. Drake - More Life
21. Big Sean - I Decided.
22. Ed Sheeran - Divide
23. A$AP Mob - Cozy Tapes Vol. 2: Too Cozy
24. Young Thug - Beautiful Thugger Girls
25. Future - s/t
26. Lil Uzi Vert - Luv Is Rage 2
27. Rick Ross - Rather You Than Me
28. Gucci Mane - Droptopwop
29. DJ Khaled - Grateful
30. Traffic - Talk of The Streets
31. Future - HNDRXX

Flyttet 2 Chainz - Pretty Girls Like Trap Music opp til en 15. plass etter å ha hørt det flere ganger. Skriver kanskje om anmeldelsen også.


Favoritt sanger i null rekkefølge

Spoiler (klikk for å vise)


Last.fm | Spotify | PS4: Myggdreper
Spiller: Mafia III | Ser på: Rick and Morty
Grotlo
Saturday, September 16, 2017 12:24:14 AM


Innmeldt: 12/23/2008
Innlegg: 3,878


Til toppen
[Myggdreper wrote:]
A$AP Mob - Cozy Tapes Vol. 2: Too Cozy



4/10

10 months ago:

[Myggdreper wrote:]
A$AP Mob - Cozy Tapes: Vol. 1 Friends -



4/10

Good callback.



To av mine mest etterlengtede album; Melancholia Hymns av Arcane Roots og Clairvoyant av The Contortionist, kom ut i dag. Må høre igjennom dei fleire gangar til før eg klarar å formulere tankar om dei.



Arcane Roots - Melancholia Hymns

Endeleg er den her! Den første singelen kom jo i fjor og vi har fått til saman fem singlar til no. Arcane Roots er eit band eg har blitt lidenskapeleg opptatt av, ikkje berre fordi det har blitt til eit av mine favorittband, men også pga bandet ikkje har oppnådd sukssessen dei har fortjent endå, med ein sound som ærleg talt er veldig delbar. Derfor har eg sidan 2014 prøvd å delt bandet med så mange som mogleg og dei har lett vore min mest likte anbefaling til andre når det gjelder musikk.

Dette nye albumet kommer to år etter den førre EPen og fire år etter det første albumet. Arcane Roots kan bli beskrevet som eit alternativt rockeband med progressive og math elementar, men med dette nye albumet så har dei gått all out for å skape den største sounden dei kan som framleis er dei, utan å spare på noko. Dette bandet er ikkje berre eit rockeband lengre, dei har transcended...

Singlane "Matter" og "Off the Floor" vil eg seie er det som minnar mest om Arcane Roots som eg kjennar og elskar, men dei er framleis veldig store og epice sangar med elementar av musikk som dei aldri har gjort før. Matter er ein god damn kul sang som groover så sjukt og er klart ein av mine favorittar på albumet.

Det som gjer albumet så spesielt er korleis dei har inkorporert mykje electronica elementar. Mange får ikkje til dette, pga dei brukar det som eit ekstra lag oppå musikken, som er utruleg openbart og unødvendig. Dette three-piece bandet får det til, pga denne elektroniske musikken er sangane og ikkje berre eit ekstra lag som vi kunne ha vore foruten. Med dette, så høres sangane utruleg grand ut og epic.

Mykje av materialet til Arcane Roots har vore utruleg vakkert, og dette albumet er intet unntak. "Indigo" og "Half the World" er øre-godteri og ein massasje for hjernen. "Half the World" er også ein god damn prestasjon. Eit av årets desidert beste sangar!

Albumet har to svake sangar dessverre. Den første singelen "Curtains" er ein epic, men den er litt kjedeleg med ein avslutning som ikkje nådde forventningen til heile den oppbyggingen. "Fireflies" er berre ikkje på nivået med dei andre sangane og er litt underveldande. Disse sangane tar opp sånn 20 % av albumet, så det betyr jo at resten er drit bra! 20 % meh og 80 % fantastisk er ein utruleg score!

Melancholia Hymns er ein verdig oppfølger til Blood & Chemistry, eit av mine favoritt album igjennom tidene, og til Heaven & Earth. Dette er ikkje berre "meir av det gamle", kva enn det skulle ha vore. Bandet utfordra seg sjølv til å komme med den største musikken dei kunne og det er klart at disse musikerene har utvikla seg stort! Gjer deg sjølv ein tjeneste og hør dette albumet!

8-9/10

Leprous - Malina

Eg er usikker på om eg berre er lei av slik musikk som Leprous lagar eller om dette berre er eit kjedeleg album. Trur det er mest sannsynleg er den siste, for sangar som Rewind frå deiras førre album er awesome. Dette albumet er berre uinteressant for meg. Singlane "From the Flame" og "Illuminate" er gode, men ellers huskar eg ikkje ein drit.

5/10

Foo Fighters - Concrete and Gold

Dette er snork. "Run" er ein kjempe bra singel, men ingen andre sangar her er verdt å høre. Foo Fighters har visst mista det som gjer dei gøy. Dette albumet får dei til å verke som eit utruleg generisk og kjedeleg rockeband. Nokon sangar er berre old Foo Fighters type sangar som ikkje var hits, der dei går inn det eine øret og ut det andre. Run er ein god sang, og nokon sangar har nokon kule partiar, men det er ikkje nok til å gjere dei til heile gode sangar. "Wasting Light" er det siste gode Foo Fighters albumet, hør heller den igjen.

5/10

The Contortionist - Clairvoyant

Dette er kanskje den største overraskelsen for meg i 2017. "Language", The Contortionist sitt førre album, var ikkje allverda, men eg trur min misnøye var min typiske resistanse mot musikk som eg får beskjed at eg burde like. Etter den første singelen "Reimagined", så blei eg frelst for dette albumet. Den sangen går vekk ifrå alt som eg ikkje likte med tidlegare The Contortionist sangar og er ein av dei vakraste sangane eg har hørt.

Dette albumet gjorde utviklingen til dette bandet langt meir tydeleg og er sikkert siste delen av deiras overgang. Dei starta først som eit "atmosfærisk deathcore"-band, og med kver release, så blei det mindre av deathcore delen deiras. No er The Contortionist eit band som grenser mellom rock og metal, og det er det beste dei har vore.

Etter "Reimagined", så kom singelen "Absolve", ein sang som er langt meir fokusert på det instrumentale og får ein til å skjønne kor gode og kreative kvart bandmedlem er i sine instrumentar. "Return to Earth" er den siste singelen og er meir ein blanding av dei førre singlane, med "Reimagined"s enkle og vakre natur, til "Absolve" sin interessante sangstruktur. "Reimagined" er den vakraste sangen, men "Return to Earth" er den betre sangen.

Det viser seg at det er ein grunn til at disse tre sangane var singlane for albumet, fordi dei var eigne heile sangar. Mange av dei andre sangane er meir atmosfæriske trips enn fullstendige sangar. Tittelsangen og sluttsangen er dei beste av disse sangane og er dei som er på samme nivå. Om resten hadde vore meir sjølvstendige sangar, eller på samme nivå som dei andre atmosfæriske sangane, så hadde dette vore eit feilfri album. Dei er ikkje dårlege akkurat, men er ikkje like minneverdige.

Eg trudde aldri at eg kom til å vere hypa for eit The Contortionist album, men eg var det for denne. Dette er eit kjempe bra album der høgpunktene er for høge for sitt eige beste. Om dei hadde fått inn fleire sangar med samme kvalitet som singlane, så kunne dette ha vore AOTY. Sjekk den ut for dere sjølv!

7-8/10

Med tanke på scoresa eg har gitt ut, så er det kanskje tydeleg at scoren og rangeringane er litt inkonsistent, og det er eg klar over. Eg synes det er vanskeleg å klare å matche opp begge, så eg berre plasserer det der eg synes er rett.

Mitt musikkår 2017:

Spoiler (klikk for å vise)



| Spelar: Playerunknown's Battlegrounds | Serie: ... |
Myggdreper
Saturday, October 21, 2017 3:52:20 AM


Innmeldt: 10/23/2009
Innlegg: 1,152


Til toppen
Arcane Roots - Melancholia Hymns

For å beskrive albumet med tre ord: stort, episk, grandeur

Hver sang føles så forseggjort og fullført ut med hvor stor hele scalen er. Se for deg sounctracket til Superman vs. Goku, så er du på god vei. Se for deg fjell som sprekker, hav som deles i to, naturkatastrofer som river ned alt det kommer over, gjør det om i lydform av sjangeren alternativ rock og du har dette albumet. Heldigvis er ikke alt helt av hengslene heller, det er flere ganger sangene går over i en mer chill og rolig sound hvor de har overraskende sømløst flettet inn elektroniske elementer som løfter albumet til et nytt nivå.

Uheldigvis er det noen lavmål å spore her og, blant annet Fireflies, men det er virkelig ikke mye å pirke på. Om Hans Zimmer hadde laget rock, hadde det nok ligna på dette.

8/10

Rapsody - Laila's Wisdom

Se for deg To Pimp a Butterfly om det var laget av ei kvinne, og du er ganske inne på noe. Rapsody snakker mye om oppression, både som en svarting, som ei kvinne, og som ei svart kvinne. Beatsene er nesten alle av produsentlegenden 9th Wonder som leverer med jazzy og sample-heavy beats, og når man i tillegg blir blessed med gjester som Kendrick, Anderson .Paak og Black Thought er det lite som kan forbedres. For når albumet er på sitt beste, så er det helt utrolig bra. Men ikke alt når opp dessverre - albumet mister litt seg selv i andre omgang hvor det blir ganske tungt å høre på med lange sanger og seige vers fra Rapsody.

7/10

KSI - Disstracktions

Til diss tracks å være er det virkelig ikke dårlig, men som sanger blir det litt labert. Beatsene vet ikke om de vil være grime eller trap halvparten av gangene, og de gangene KSI har bestemt seg for en spesifikk stil er det ikke engang særlig bra. Flowen til KSI er til tider helt ekstremt imponerende, med lynkjapp spytting av ganske gode multisyllables, mens andre ganger prøver han å eksperimentere eller gjøre noe unikt som feiler fullstendig og tar deg ut av sangen. For blodfansen, og blodfansen alene.

4/10

Young Thug & Carnage - Young Martha

Thugga Thugga med ny EP, alt er produsert av Carnage, ALT ER FIRE

EP starter fantastisk med Homie sammen med Meek Mill, trap-anthem som er gritty as shit med en nasty delivery fra Thug og et illsint vers fra en hevnlysten Meek. Det blir enda bedre med Liger som er Thug i sitt rette element som LEKER seg på en leken beat som han lekende lett flower over med sin lekne delivery. Man skulle nesten tro dette var en lek for han.

10,000 Slimes er ganske standard og forgettable, men det gjør Thugga opp for på Don't Call Me, hvor han hopper på en tropical house-beat, og man skulle jo nesten trodd han ikke har gjort annet hele sitt liv. Noen minuspoeng for å bare være en remix, tho.

7.5/10

Young Thug & Future - SUPER SLIMEY

Young Thug droppet to ganger på under en måned fordi hvorfor ikke

Joda, Future er her også, men spør du meg er han spiller nummer 2 ved siden av Thug. Future er altfor stuck in his ways og for enspora til at jeg klarer å sitte gjennom et helt prosjekt av han, men som dere kanskje har oppfattet er jeg ganske begeistret for Young Thug, og han redder virkelig denne tapen fra ren kjedsomhet. Thugger har en fantastisk evne til å gjøre alle han jobber enda bedre, og når han er her klarer jeg til og med å sette pris på versene til Future!

Energien er i hundre i begynnelsen av tapen, og det er vanskelig å ikke bli hyped av både Thugger sin karisma, Future sin generelle badassery, og ekstremt energiske trap-beats som fyller lydbildet helt fabelaktig. Begge to får også to solo-sanger hver - som Young Thug bruker til å eksperimentere litt (spesielt på Killed Before), mens Future bruker det til å gjøre det han alltid gjør.

Må også nevne Patek Water - Thug sin karisma og Future sin badasshet blir skrudd opp til hundre og Offset leverer et monster av et gjestevers. Beste sangen på hele tapen.

8/10

Gucci Mane - Mr. Davis

Altfor langt og bloated album som Guwop egentlig bare ikke vil si er en mixtape. Det er noen ganske gode sanger her - Migos bringer som vanlig Grade A-material på sin sang, fløyte-samplen på Tone It Down er nesten på høyde med Mask Off og ScHoolboy Q kommer i kjent stil ut fra ingenting og leverer et dritbra vers som han har gjort i hele 2017. Ellers er det lite å spore av høydepunkter. Det er noen gode beats, noen kule flows, noen groovy partier og noen kjappe one-liners strødd litt rundt her og der som om Saltbae selv sto for komposisjonen, men overall blir det for repeterende og uinteressant

4/10

Album 2017

1. Kendrick Lamar - DAMN.
2. Joey Bada$$ - ALL-AMERIKKKAN BADA$$
3. JAY-Z - 4:44
4. Tyler, The Creator - Flower Boy
5. Denzel Curry - 13
6. SZA - Ctrl
7. Migos - Culture
8. Young Thug & Future - SUPER SLIMEY
9. Arcane Roots - Melancholia Hymns
10. Young Thug & Carnage - Young Martha
11. Wiley - Godfather
12. Vince Staples - Big Fish Theory
13. Rapsody - Laila's Wisdom
14. T.F - No Hooks
15. Mastodon - Emperor of Sand
16. Calvin Harris - Funk Wav Bounces Vol.1
17. A$AP Ferg - Still Striving
18. 2 Chainz - Pretty Girls Like Trap Music
19. Mike WiLL Made-It - Ransom 2
20. XXXTentacion - 17
21. 21 Savage - Issa Album
22. Pink Guy - Pink Season
23. Drake - More Life
24. Big Sean - I Decided.
25. Ed Sheeran - Divide
26. A$AP Mob - Cozy Tapes Vol. 2: Too Cozy
27. Young Thug - Beautiful Thugger Girls
28. Gucci Mane - Mr. Davis
29. Future - s/t
30. Lil Uzi Vert - Luv Is Rage 2
31. KSI - Disstracktions
32. Rick Ross - Rather You Than Me
33. Gucci Mane & Metro Boomin - Droptopwop
34. DJ Khaled - Grateful
35. Traffic - Talk of The Streets
36. Future - HNDRXX


Favoritt sanger i null rekkefølge

Spoiler (klikk for å vise)


Last.fm | Spotify | PS4: Myggdreper
Spiller: Mafia III | Ser på: Rick and Morty
Grotlo
Tuesday, October 31, 2017 4:46:58 PM


Innmeldt: 12/23/2008
Innlegg: 3,878


Til toppen
Mastodon - Cold Dark Place EP

Mastodon har faktisk kommet med ein EP i år også, i tillegg til ein ny LP... Over ein time med kvalitetsmusikk i 2017 er ikkje noko å klage over. Denne EPen er på samme nivå som alle deiras nye utgivelser, så om ein har likt det Mastodon har gjort frå 2010 til no, så vil dere vere fornøgd med denne.

Er ikkje super fan av den første sangen, men sangane som følger, som Blue Walsh, er fantastisk. Toe to Toes er ein gøy sang og Cold Dark Place er meir depressiv, men interessant.

Dette er ein god EP, den er derimot ikkje revolusjonerande for Mastodon. Første sangen er eg eh til og det er berre 4 sangar på til saman 21 minutt. Den er gøy å høre på og vil gå igjen ein del den første veka og nokon gangar her og der, men ellers blir den glømt. Eg er altså glad for at vi fekk denne EPen, når vi heilt ærleg ikkje trengte å få den når Emperor of Sand berre er eit halvt år sidan.

7/10

Veil of Maya - False Idol

Vel... dette forventa eg ikkje. Mitt inntrykk av Veil of Maya var at det berre var eit djent band først. Etter å ha hørt dette albumet, så skjønte eg at dei var meir enn det. Mange sangar har mange djenty moments, men dei går ikkje full overboard og ufordragelege. Dei tar det kule med djent og prøvar å legge til mykje progressivt, men klarar samtidig å vere til ein viss grad delbare.

Har ikkje peiling korleis eg skal "anmelde" dette albumet.

- Doublespeak er ein sang eg diggar og hadde klart å delt med folk, som eg følar er ein litt sjeldent kombinasjon.

- Vokalisten gjer ein god jobb, men hans cleans blir litt for Periphery inspirert og litt for pussa på i produksjonen.

- Nokon sangar går litt irriterande djenty, som starten på Pool Spray som kunne ha vore frå hvilket som helst djent band.

- Follow Me er heftig og klarar også å vere veldig interessant.

Eg trudde ikkje at eg kom til å like dette albumet så mykje som eg gjorde, men det er berre så pokkers hørbart. Det er lett å berre ta på dette albumet og la det gå på repeat utan å bli bored.

Worst review.

7-8/10

Mitt musikkår 2017:

Spoiler (klikk for å vise)



| Spelar: Playerunknown's Battlegrounds | Serie: ... |
Myggdreper
Tuesday, December 05, 2017 3:49:35 AM


Innmeldt: 10/23/2009
Innlegg: 1,152


Til toppen
PVRIS - All We Know Of Heaven, All We Need Of Hell

PVRIS (uttales ganske enkelt Paris) sitt debutalbum White Noise er blant mine favoritt rock-album, ihvertfall av nyere tid. Det som var så spesielt med det albumet for meg var hvordan de fornyet lydbildet til en ganske utspilt sjanger ved å integrere electronica, som funket overraskende bra og løftet albumet til et nivå det ikke hadde nådd med bare gitar og trommer.

Problemet med deres nye album med en altfor lang tittel er at de går vekk fra dette. Dette er ekstremt standard rock. Så standard at det fort blir kjedelig. Når et band kaster bort den ene unike tingen de har ender det aldri bra. Ikke for å si at albumet er blottet for electronica-elementer, men det er for lite, og de gangene det er der føles det langt mer forced enn det gjorde i White Noise. Det er noen sanger som utmerker seg som mer fengende og kreative enn de andre, og vokalist Lynn Gunn synger fantastisk, men det når ikke opp. Arcane Roots sitt Melancholia Hymns er et bedre PVRIS-album fra i år. Hør det heller.

5/10

Veil of Maya - False Idol

Meshuggah var selvfølgelig mitt første møte med djent, og herrehelvete det var en tung pille å svelge. Way too much.

Sløret av Majones drar ikke denne djent-sounden like langt derimot. Dette albumet er nesten en samling av badassery, sounden er så rå og tung, og Doublespeak, hands down, ren råskap.

Pluss for å ha Venstre-logoen på panna på coverarten

7/10

Ninja Sex Party - Under The Covers, Vol. II

Youtube-band, lager egentlig komedie, folk etterspurte mer seriøs musikk, deres svar var covre

Hvis sangen er kjent, er covrene gode. Er de mindre kjent, er de ganske mye mer kjedelig. Heldigvis har de noen meget gode sanger med, som Africa, Pour Some Sugar On Me (som passer perfekt for Danny) og føkkings Rocket Man. Liker også coveret til Heat of The Moment, en sang jeg aldri har hørt om, fordi cowbells

6/10

Kamelen - Ambivalent

Det er litt kult med en norsk gangsta-rapper da

Første sang, tittelsporet, tok meg litt på senga med hvor dyp den var. Kamelen bretter ut om sine valg i fortiden, hvor han angrer på mye (også å havne bak lås og slå) og det hele blir veldig poetisk. Hvorfor han valgte å STARTE albumet med dette vet jeg ikke, da det virker som en konklusjon til resten av sangene som er en del mer standard gangsta shit (Strykar Lax har til og med et G-funk refreng. G-funk. I NORGEEEEE). Det er egentlig min største klage på dette albumet, alle sangene ser ut til å være i helt tilfeldig rekkefølge, som du har satt på shuffle og ikke klarer å skru det av. Dette resulterer jo også i at man føler det er mangel på visjon. Men om man bare ser på hver sang for seg selv, er det ikke mye å klage på.

7/10

Lil Pump - s/t

GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG
GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG
GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG
GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG
GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG
GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG
GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG
GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG
GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG
GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG
GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG
GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG
GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG
GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG GUCCI GANG

5/10

Arif - Meg og Deg Mot Alle

Norges nest beste rapper og nest beste R&B-artist klinker til med enda en classic (schameh'). Helt ærlig Alene og AV&PÅ er så latterlig smooth at det faen ikke er rettferdig engang

Produksjonen først og fremst, er glitrende fra start til slutt. Leken og smooth R&B i ett øyeblikk til blytunge basslinjer over mørke og gritty trap-hi hats, og så lys og upbeat 808-drumpatterns. Upåklagelig.

Albumet handler i stor grad om hans forhold med venner og familie, men først og fremst om ei jente han har en veldig turbulent romanse med, best illustrert med AV&PÅ og Syrin Blues. Sistnevnte er en akustisk affære med en tydelig knust og beruset Arif som rapper rett fra hjertet, og det er så ekte at man nesten blir litt trist selv. Sangen blir litt ødelagt av en linje tho - "Jeg må bare fikse det her som MacGyver". En corny line i seg selv, men den passer OVERHODET ikke inn i denne sangen. Trekker faktisk albumet et helt poeng for det der, smh

Dette albumet er heller ikke for deg om du ikke liker autotune, men de fleste skal klare å ignorere det mens de hører på Alene. Arif har snekret sammen et solid album med mange høydepunkter og få sanger som er verre enn above average.

8/10

21 Savage, Offset, Metro Boomin - Without Warning

Dette albumet droppet helt uten advarsel (heh) og er "Exactly What It Says On The Tin." Metro Boomin tar seg av produksjon, som betyr enkle, men mørke, gritty og rett og slett strålende produksjonsarbeid. Med 21 Savage får vi en delivery blottet for liv og uttrykk som bare legger trykk på det håpløse livet i ghettoen, og virkelig fremhever de VIRKELIG mørke og badass linjene han har:

"You might got a pistol but this stick is way bigger
I call it KKK, 'cause my choppa hate niggas"

"Nigga, I ain't makin' no diss songs, we be white chalkin'"

"Finna open up a morgue, all this damn beef
Choppa with the sword, Game of Thrones .223"

På den andre siden har vi Offset med en mye mer livlig delivery, og til tross for å være helt ulike kan man si at det er to sider av samme mynt, for de passer sammen som hånd i hanske. Offset bringer så mye rytme til versene sine med hans karakteristiske Migos-flow at det er umulig å ikke headbange, og på den latterlig fengende Ric Flair Drip briljerer han, rett og slett. Litt minus for å bli litt mye av det samme tho.

7.5/10

Traffic - All Blue Everything

Det er bedre enn forrige gang, det merkes. Spesielt med On The Grind sammen med Vince Staples, som har en dritkul drumpattern og en HERLIG bassline som perfekt akkompagnerer å være, ja, on the grind.

Ellers er tapen plaget av mye det samme som Traffic's forrige forsøk, Talk of The Streets. Ekstremt basic lines (sporer nærmest ingen utvikling på dette området) og ekstremt basic produksjon, selv om sistnevnte har blitt bedre. Men på en måte også verre? Best illustrert med sangen OG's (som er skrevet feil i sporlisten) som bokstavelig talt bare er en sample av Nuthin' But a G' Thang? Som selvfølgelig ender opp med å være den beste beaten på albumet?

3.5/10

Joji - In Tongues

Fint og fullt av atmosfære, men dette ga meg egentlig ingenting.

4.5/10

Album 2017

1. Kendrick Lamar - DAMN.
2. Joey Bada$$ - ALL-AMERIKKKAN BADA$$
3. JAY-Z - 4:44
4. Tyler, The Creator - Flower Boy
5. SZA - Ctrl
6. Denzel Curry - 13
7. Arcane Roots - Melancholia Hymns
8. Arif - Meg og Deg Mot Alle
9. Migos - Culture
10. Young Thug & Future - SUPER SLIMEY
11. 21 Savage, Offset, Metro Boomin - Without Warning
12. Young Thug & Carnage - Young Martha
13. Wiley - Godfather
14. Veil of Maya - False Idol
15. Vince Staples - Big Fish Theory
16. Rapsody - Laila's Wisdom
17. Kamelen - Ambivalent
18. T.F - No Hooks
19. Mastodon - Emperor of Sand
20. Calvin Harris - Funk Wav Bounces Vol.1
21. A$AP Ferg - Still Striving
22. 2 Chainz - Pretty Girls Like Trap Music
23. Ninja Sex Party - Under The Covers, Vol. II
24. Mike WiLL Made-It - Ransom 2
25. XXXTentacion - 17
26. 21 Savage - Issa Album
27. Pink Guy - Pink Season
28. Lil Pump - s/t
29. Drake - More Life
30. Big Sean - I Decided.
31. PVRIS - All We Know of Heaven, All We Need of Hell
32. Ed Sheeran - Divide
33. Joji - In Tongues
34. A$AP Mob - Cozy Tapes Vol. 2: Too Cozy
35. Young Thug - Beautiful Thugger Girls
36. Gucci Mane - Mr. Davis
37. Future - s/t
38. Lil Uzi Vert - Luv Is Rage 2
39. KSI - Disstracktions
40. Rick Ross - Rather You Than Me
41. Traffic - All Blue Everything
42. Gucci Mane & Metro Boomin - Droptopwop
43. DJ Khaled - Grateful
44. Traffic - Talk of The Streets
45. Future - HNDRXX


Favoritt sanger i null rekkefølge

Spoiler (klikk for å vise)


Anmelder Cezinando neste gang lover

Last.fm | Spotify | PS4: Myggdreper
Spiller: Mafia III | Ser på: Rick and Morty
Grotlo
Monday, December 11, 2017 8:58:07 PM


Innmeldt: 12/23/2008
Innlegg: 3,878


Til toppen
Mygg flyr ifrå meg med antall rangeringar, så skal prøve å ta igjen litt. Kanskje prøve meg på rapid reviews av album eg har slitt med å rangere? Har litt lyst å prøve å ha ein musikk introspeksjon av året som har gått også.

Toothgrinder - Phantom Amour

Bandet som i fjor gav ut eit av det årets beste album er tilbake igjen i år allereie? Okey? Forventet ikkje at det skulle gå kjapt... men forventet vertfall ikkje denne type musikken. Nocturnal Masquerade var eit enormt heftig album som var rå og samtidig hadde mykje melodi. Med Phantom Amour, så har dei valt å ta ein avstikker frå den metalcore/mathcore/prog lyden dei hadde, til ein meir rocka lyd. Sjølv om eg ville føretrekt at dei holdt seg med den lyden og heller prøvde å utvikle den, så har dei delvis lykka på å bytte.

Ein kan komme med mange gode argumentar på at dette er eit klassisk tilfelle av å vere ein "sell-out", men det har kommet god musikk ut av dette albumet. The Shadow er sikkert det nærmaste ein kommer til det førre albumet og er ein veldig okey sang. For meg, så er det sangane som faktisk går fullt melodi og chill som vinner her for meg. "Jubilee" kunne du ha vist til bestemora di og slappet av til, og "Paris" er kreativt korleis den klarar å vere hard og vakker samtidig. Ellers har eg vanskar å bry meg noko særleg om dei andre sangane. Let It Ride er pure rock og ein grei sang og den første sangen er okey.

Det er trist at vi ikkje fekk meir goodness som det frå Nocturnal Masquerade, men vi fekk heller eit veldig risky album som har nokon godbitar. Den henger ikkje igjen like mykje som det første albumet, men er verdt ein lytt.

6-7/10

He Is Legend - few

Eit utruleg solid rockealbum frå eit band eg ikkje har hørt på før. Veit ikkje korleis eg skal forklare lyden, men den er til tider catchy, heftig og chill. Første halvdel er veldig veldig bra, men den andre halvdelen er ikkje like minneverdig. "Sand" og "Silent Gold" er mine favorittar frå albumet.

6-7/10

Joji - In Tongues

Eigentleg det samme som Mygg. Likte godt "Will He" då, så er ikkje fullt så streng på den.

5/10

Caligula's Horse - In Contact

Dette er eit metall band som er prog heilt inni beinmargen. Tekniske nivået til alle i bandet er høgt og kreativiteten til å skape noko som er berre deiras er der utan tvil. Problemet med eit slikt band derimot, er at sangane i sin heilhet er ikkje minneverdige, men delane, så ein huskar ikkje nødvendigvis kor disse delane var i kva for sangar. Første sangen for meg er den beste, resten har eg problemar med å vurdere.

6-7/10

Steven Wilson - To The Bone

Har tenkt på rangere denne sidan sommeren, men det er så vanskeleg. Steven Wilson er ein prog-veteran. Han veit korleis han skal pushe sjangere og få det til, så det å plassere denne på lista er vanskeleg. For meg, så er dette ikkje hans beste av hans solomateriale, men det er hans mest catchye, med "Pariah" og "People Who Eat Darkness". Det er derimot sangar som "Song of I" her som er direkte ubehageleg og stygg og sangar som er vanskeleg å fordøye, som Detonation. Eg elskar han som vokalist og musikar, og sjølv om musikken her er kreativ og smart, så er den for ujamn for meg. People Who Eat Darkness er vertfall eit høgdepunkt som folk burde sjekke ut.

6/10

Pain of Salvation - In The Passing Light of Day

Dette albumet har eg prøvd å rangere i sikkert over eit halvt år. Er vanskeleg å finne ord for å forklare dette albumet. Det nærmaste eg kan komme er å seie at den er litt som eg sa angåande In Contact og To The Bone, der sangane i sin heilhet er ikkje minneverdige og dei skal pushe sjangeren. For min del, så prøvar dei litt for hardt å pushe, for det blir ein veldig ekstrem konstrast i musikalske idear og moods, som gjer det vanskeleg å svelge. Nokon sangar er kule, som "Full Throttle Tribe" og "Meaningless", men ellers så huskar eg ikkje sangar og delar så godt.

5/10

Mitt musikkår 2017:

Spoiler (klikk for å vise)



| Spelar: Playerunknown's Battlegrounds | Serie: ... |
Hurtigsvar Gjem hurtigsvar
Du må være medlem og logget inn for å svare på i forumet.
Brukere av dette temaet
Gjest



Gå til forum
Du kan ikke poste nye innlegg i dette forumet.
Du kan ikke svare på innlegg i dette forumet.
Du kan ikke slette dine innlegg i dette forumet.
Du kan ikke endre dine innlegg i dette forumet.
Du kan ikke lage avstemminger i dette forumet.
Du kan ikke stemme i dette forumet.

RSS