aug 24
Spill.no
Det er få spill som er en så stor fornøyelse å spille som The Wonderful 101. Mange spill har det med å ta seg selv for seriøst, og prøver å bli oppfattet som kunst av spillerne (noen med mer hell enn andre). The Wonderful 101 er ikke et av disse spillene. Dette er et spill som fokuserer på et intenst, hektisk og tvers igjennom fornøyelig gameplay, likevel uten å ta fokus vekk fra historien. Man får nemlig spille gjennom en vanvittig og absurd historie, hvor romvesener kalt GeathJerks invaderer jorda, og hvor et lag bestående av hundre superhelter forsvarer den kloden de bor på, mens de lirer av seg frekke replikker som vekker latter hos selv den mest innbitte grinebiter.
Disse 100 superheltene er hver spekket av eksentrisitet, og vi møter og blir glad i et bredt spekter av karakter gjennom de rundt 25 timene det tar å komme seg gjennom historien. Lagets leder, Red, er en seriøs type, men også en nykommer på laget. Han har for vane å memorere og ramse opp tittelen på alle han møter. Vi har også Blue, en halsbrekkende actionhelt fra Los Angeles som alltid skryter av både sverdet sitt og hans evner med det, Green, en overvektig franskmann med en forkjærlighet for godterier, og Pink, ei veldig jentete jente som noen ganger fokuserer mer på smarttelefonen sin enn på å redde verden. For ikke å snakke om den sjenerte russeren Yellow, zen-ninjaen White eller vidunderbarnet Black, som alltid er opptatt med å spille 3DS i felten. Vi må heller ikke glemme de resterende 93 som ikke har en viktig del i historien, men som likevel er unikt designede og som har hver sin profil man kan lese seg opp i senere. De legger ikke noe ekstra til i historien, men er med på å skape et fyldigere og mer troverdig univers, og karakterer som Wonder-Toilet og Wonder-Santa er med på å skape en ytterligere stemning av absurditet.
Hver av de sju heltene som er framtredende i historien har hvert sitt unike våpen. Red sloss med hendene, Blue med sverd, Green bruker pistol, mens Pink foretrekker pisk. Takket være nyvinningen «Centinel Suit» har heltene mulighet til å forene seg til ett våpen. Femti helter kan bli om til et stort sverd, men om man bruker hundre helter blir sverdet på størrelse med et hus, til Blues store fornøyelse. For å skape et av disse enorme våpnene er man nødt til å tegne ulike former, enten med den høyre analogstikka eller på GamePadens touchskjerm. Selv syntes jeg det var best å bruke stikka, men om man tegner manuelt kan man potensielt være noe raskere. Dette sikrer et variert gameplay, som stadig holder seg friskt, men som likevel føles naturlig.
Gjennom et poeng- og trofésystem sikrer Platinum også en solid gjenspillingsverdi. Man får fort lyst til å spille gjennom brett på nytt, bare for å bedre poengsummen fra forrige gjennomspilling. Det er tross alt litt mer stas å få platina enn trøstepremie. Vanskelighetsgraden er ganske høy, og de som sliter med temperamentet eller som går rundt med et nag mot verden rundt dem bør nok holde seg unna normal på første gjennomspilling. Etter å ha spilt gjennom på normal, har man dog muligheten til å gå videre på hard, noe som virkelig er en utfordring. Første gjennomspilling på normal tok meg dog 25 timer, så det er ingen fare for at spillet skal gå tomt for underholdning med det første, og det kan nok holde seg vidunderlig til lenge etter at høstmørket har omfavnet oss.
GamePaden brukes som sagt til å tegne de ulike formene man trenger for å skape våpen og verktøy, men man kan også hente spillet ned til Paden, og slik bare spille på den. Dette er dog et spill hvor så mye foregår på skjermen at jeg virkelig ikke kan anbefale å spille det bare på kontrolleren, selv om det selvfølgelig fungerer som en nødløsning om noen andre vil bruke TVen eller om man sitter på toget, i senga eller, om man absolutt er nødt, på do.
The Wonderful 101 byr også på en særegen grafisk stil, og karakterene er designet for å se ut som en blanding av actionfigurer og tegneseriehelter. Selv om karakterene og universet i spillet er helt nytt, klarer det å vekke sterke nostalgiske følelser, mye på grunn av at det har klart å fange essensen av fantasifull lek med actionfigurer og atmosfæren fra cheesy actionserier. Dette lar utviklerne putte inn så store og overdådige kulisser, rekvisitter og eksplosjoner de kan forestille seg. Det er lagt ned ufattelig mye arbeid i brettdesignet. Hvert eneste hus i byen i et av de første oppdragene er individuelt designet, og hver minste detalj av oppkjørsler, parkområder og fotballstadioner er omhyggelig tatt hånd om. Det dukker dog opp noen teksturer som ikke ser så flotte ut, men dette er rett og slett bare pirk, og er ikke noe forstyrrende så fremt du ikke leter etter noe å klage på.
Lydsporet er helt tydelig også utviklet med den hensikt å skape sterke allusjoner til superhelter og for å parodiere de typiske Hollywood-heltene. Episke toner akkompagnerer perfekt handlingen på skjermen, og du sitter til slutt med et litt dumt glis om kjeften, mens du synger med på en pompøs, men catchy sang om hvordan de 101 sloss for status quo. Også stemmeskuespillet er enestående, og karakterene parodierer aksenter og stereotyper treffsikkert og med glimt i øyet.
The Wonderful 101 er hektisk, storslått og umulig å legge fra seg. Gameplayet er ulikt noe annet jeg har prøvd, og selv om det ikke er uvanlig å få prøve noe nytt og unikt fra Platinum, klarte dette spillet likevel å overraske meg. Det er sært og tidvis veldig japansk, noe som absolutt virker til spillets fordel. Utrolig mye arbeid er lagt i hver minste detalj, og det er virkelig sjeldent å se et så gjennomført spill.
The Wonderful 101 er kanskje ikke det spillet som først får folket til å kjøpe en Wii U, men det er absolutt det spillet som burde vært det største salgsargumentet. Dette er ikke bare det beste spillet til plattformen for øyeblikket, men jeg vil også si at det er det beste Platinum Games har skapt til nå. En virkelig perle, og et essensielt spill i samlinga til enhver Wii U-eier.
Det er få spill som er en så stor fornøyelse å spille som The Wonderful 101. Mange spill har det med å ta seg selv for seriøst, og prøver å bli oppfattet som kunst av spillerne (noen med mer hell enn andre). The Wonderful 101 er ikke et av disse spillene. Dette er et spill som fokuserer på et intenst, hektisk og tvers igjennom fornøyelig gameplay, likevel uten å ta fokus vekk fra historien. Man får nemlig spille gjennom en vanvittig og absurd historie, hvor romvesener kalt GeathJerks invaderer jorda, og hvor et lag bestående av hundre superhelter forsvarer den kloden de bor på, mens de lirer av seg frekke replikker som vekker latter hos selv den mest innbitte grinebiter.
Disse 100 superheltene er hver spekket av eksentrisitet, og vi møter og blir glad i et bredt spekter av karakter gjennom de rundt 25 timene det tar å komme seg gjennom historien. Lagets leder, Red, er en seriøs type, men også en nykommer på laget. Han har for vane å memorere og ramse opp tittelen på alle han møter. Vi har også Blue, en halsbrekkende actionhelt fra Los Angeles som alltid skryter av både sverdet sitt og hans evner med det, Green, en overvektig franskmann med en forkjærlighet for godterier, og Pink, ei veldig jentete jente som noen ganger fokuserer mer på smarttelefonen sin enn på å redde verden. For ikke å snakke om den sjenerte russeren Yellow, zen-ninjaen White eller vidunderbarnet Black, som alltid er opptatt med å spille 3DS i felten.
Vi må heller ikke glemme de resterende 93 som ikke har en viktig del i historien, men som likevel er unikt designede og som har hver sin profil man kan lese seg opp i senere. De legger ikke noe ekstra til i historien, men er med på å skape et fyldigere og mer troverdig univers, og karakterer som Wonder-Toilet og Wonder-Santa er med på å skape en ytterligere stemning av absurditet.
Å beskrive The Wonderful 101 er ikke en enkel oppgave, men det vil ikke være en altfor urettferdig sammenligning å kalle det en kombinasjon av Bayonetta og enkelte elementer fra Pikmin. Du er nødt til å konstruere ulike våpen og bruke disse for å bygge opp et best mulig combo-angrep. For å gjøre nette er du avhengig av å ha et stort nok lag, noe du får gjennom å redde sivile som blir med som midlertidige superhelter i laget ditt. Det er en fryd å se laget vokse seg større, og en enda større fryd når man mer effektivt klarer å slå ut fiender. Man må utvikle en egen taktikk for hver type romvesen man sloss mot, noe skaper ytterligere variasjon i gameplayet, ettersom man alltid er nødt til å kunne se nye muligheter for å vinne så kjapt og effektivt som overhode mulig.
Hver av de sju heltene som er framtredende i historien har hvert sitt unike våpen. Red sloss med hendene, Blue med sverd, Green bruker pistol, mens Pink foretrekker pisk. Takket være nyvinningen «Centinel Suit» har heltene mulighet til å forene seg til ett våpen. Femti helter kan bli om til et stort sverd, men om man bruker hundre helter blir sverdet på størrelse med et hus, til Blues store fornøyelse. For å skape et av disse enorme våpnene er man nødt til å tegne ulike former, enten med den høyre analogstikka eller på GamePadens touchskjerm. Selv syntes jeg det var best å bruke stikka, men om man tegner manuelt kan man potensielt være noe raskere. Dette sikrer et variert gameplay, som stadig holder seg friskt, men som likevel føles naturlig.
Gjennom et poeng- og trofésystem sikrer Platinum også en solid gjenspillingsverdi. Man får fort lyst til å spille gjennom brett på nytt, bare for å bedre poengsummen fra forrige gjennomspilling. Det er tross alt litt mer stas å få platina enn trøstepremie. Vanskelighetsgraden er ganske høy, og de som sliter med temperamentet eller som går rundt med et nag mot verden rundt dem bør nok holde seg unna normal på første gjennomspilling. Etter å ha spilt gjennom på normal, har man dog muligheten til å gå videre på hard, noe som virkelig er en utfordring. Første gjennomspilling på normal tok meg dog 25 timer, så det er ingen fare for at spillet skal gå tomt for underholdning med det første, og det kan nok holde seg vidunderlig til lenge etter at høstmørket har omfavnet oss.
GamePaden brukes som sagt til å tegne de ulike formene man trenger for å skape våpen og verktøy, men man kan også hente spillet ned til Paden, og slik bare spille på den. Dette er dog et spill hvor så mye foregår på skjermen at jeg virkelig ikke kan anbefale å spille det bare på kontrolleren, selv om det selvfølgelig fungerer som en nødløsning om noen andre vil bruke TVen eller om man sitter på toget, i senga eller, om man absolutt er nødt, på do.
The Wonderful 101 byr også på en særegen grafisk stil, og karakterene er designet for å se ut som en blanding av actionfigurer og tegneseriehelter. Selv om karakterene og universet i spillet er helt nytt, klarer det å vekke sterke nostalgiske følelser, mye på grunn av at det har klart å fange essensen av fantasifull lek med actionfigurer og atmosfæren fra cheesy actionserier. Dette lar utviklerne putte inn så store og overdådige kulisser, rekvisitter og eksplosjoner de kan forestille seg. Det er lagt ned ufattelig mye arbeid i brettdesignet. Hvert eneste hus i byen i et av de første oppdragene er individuelt designet, og hver minste detalj av oppkjørsler, parkområder og fotballstadioner er omhyggelig tatt hånd om. Det dukker dog opp noen teksturer som ikke ser så flotte ut, men dette er rett og slett bare pirk, og er ikke noe forstyrrende så fremt du ikke leter etter noe å klage på.
Lydsporet er helt tydelig også utviklet med den hensikt å skape sterke allusjoner til superhelter og for å parodiere de typiske Hollywood-heltene. Episke toner akkompagnerer perfekt handlingen på skjermen, og du sitter til slutt med et litt dumt glis om kjeften, mens du synger med på en pompøs, men catchy sang om hvordan de 101 sloss for status quo. Også stemmeskuespillet er enestående, og karakterene parodierer aksenter og stereotyper treffsikkert og med glimt i øyet.
The Wonderful 101 er hektisk, storslått og umulig å legge fra seg. Gameplayet er ulikt noe annet jeg har prøvd, og selv om det ikke er uvanlig å få prøve noe nytt og unikt fra Platinum, klarte dette spillet likevel å overraske meg. Det er sært og tidvis veldig japansk, noe som absolutt virker til spillets fordel. Utrolig mye arbeid er lagt i hver minste detalj, og det er virkelig sjeldent å se et så gjennomført spill.
The Wonderful 101 er kanskje ikke det spillet som først får folket til å kjøpe en Wii U, men det er absolutt det spillet som burde vært det største salgsargumentet. Dette er ikke bare det beste spillet til plattformen for øyeblikket, men jeg vil også si at det er det beste Platinum Games har skapt til nå. En virkelig perle, og et essensielt spill i samlinga til enhver Wii U-eier.
