DC Super Hero Girls: Teen Power – Overraskende moro
0

DC Super Hero Girls: Teen Power – Overraskende moro

jul 12 Anders Lønning  

Spill basert på kjente varemerker har en lang og kronglete historie. Fra å forårsake spillkrakket i 1983 med Atari spillet basert på Steven Spielberg filmen E.T: The Extra Terrestrial til når Rocksteady tok oss alle helt uforberedte med sitt banebrytende Batman: Arkham Asylum. Selv den dag i dag er det ikke lett for intetanende foreldre, besteforeldre eller barna selv å navigere seg gjennom hva som er bra, helt greit eller dårlig når det kommer til spill basert på figurer og konsepter de kjenner igjen, og som DC Super Hero Girls: Teen Power vil vise, kan selv det som på overflaten helt åpenbart ser ut til å høre hjemme i en kategori klare å overraske

DC Super Hero Girls: Teen Power er basert på animasjonsserien med samme navn som kommer fra skaperen av My Little Pony: Friendship is Magic og er laget spesifikt for å få jenter i alderen 6 til 12 år interessert i superheltinnene DC har å by på. Settingen i både spillet og serien er satt til Metropolis High hvor alter egoene til både helter og skurker fra DC Universet går på skole sammen. Barbara Gordon/Batgirl har nettopp har blitt flyttet hit fra skolen hun gikk på i Gotham og er ute etter å finne seg et nytt team siden hun ikke lenger kan henge med Bat-familien etter skoletid. Her møter hun blant andre den rebelske Kara Danvers/Supergirl, den nytilflyttede Diana Prince/Wonder Woman, pasifisten Jessica Cruz/Green Lantern, den beskjedne teknisk sterke Karen Beecher/Bumblebee og den oppmerksomhetssyke men brilliante magikeren Zee Zatara/Zatanna.

Serien spillet er basert på er både morsom, skrevet med en skarp penn og interessant nok til å fenge både små og store superhelt entusiaster som en slags Teen Titans Go! myntet mer spesifikt på jenter. Alt ligger med andre ord til rette for at spillet skulle være en overfladisk, kynisk utnyttelse av et populært varemerke, for det er jo slik disse tingene pleier å gå… eller?

Det største problemet spill som dette ofte har i mine øyne er at det undervurderer målgruppen spillet er laget for. De er ofte ikke mer en helt enkle konsepter løftet fra mobilspill verdenen og satt sammen i en svært overfladisk innpakning som er med på å fenge de helt yngste, men som lett kan frustrere og ikke holde på oppmerksomheten til de som er et snev mer kresne og vil ha litt kjøtt på beinet i spillene sine.

Veien fra «Klok av skade» til fordomsfull er kort, og jeg skal ærlig innrømme at når jeg startet opp DC Super Hero Girls: Teen Power var utgangspunktet spillet startet fra i min anseelse ikke rettferdiggjort. Både etter å ha vært barn selv og nå i rollen som småbarnsfar har jeg spilt nok av hjernedøde og næringsfattige opplevelsene til å vite hva vi som regel har i ventet av et spill som dette og når spillet starter med å holde deg såpass stramt i hånden som DC Super Hero Girls: Teen Power gjør var jeg rimelig klar til å gjøre opp min mening der og da.

Men så kom jeg til å tenke på at «Hvit mann i 30 årene som har spilt spill helt siden 8-bit epoken» gjerne ikke var målgruppen utviklerne bak dette spillet hadde i tankene når de lagde et spill basert på en animasjonsserie spesifikt myntet på jenter i alderen 6 til 12 år, og etter hvert skjønte jeg at man kanskje ikke skal skue hunden på hårene.

For under overflaten av det som for mitt øye så ut som et kynisk forsøk på å loppe penger fra intetanende foreldre og besteforeldre, som vi har sett så alt for mange ganger før, ligger en overraskende kompetent introduksjon til såkalte «karakter action spill» som, selv om det gjerne vil virke for tannløst og intetsigende for spillere som er kjent med denne typen spill fra før av, jeg kan se for meg vil være midt i blinken for spillere som ikke ellers har erfaring fra den, eller fra spill generelt.

Historien i spillet følger en av B-plottene fra animasjonsserien hvor LexCorp maskiner tilsynelatende har gått amok og begynt å rasere deler av gamle byen i Metropolis som heltejentene på Metropolis High har bestemt seg for å beskytte. Samtidig tar Metropolis High sine skurkejenter, Selina Kyle/Catwoman, Giganta/Doris Zeul, Livewire/Leslie Willis, Harley Quinzell/Harley Quinn, og Pamela Isley/Poison Ivy sikte på å sabotere sine motstykker fordi det er kult å være slem.

Spillet er litt for glad i lange sekvenser hvor karakterene står å snakker sammen hvor spilleren må trykke seg gjennom utallige dialogvindu. For selv om overraskende mye av dialogen har stemmeskuespill er måten det er presentert på svært arkaisk sett i en moderne kontekst.

Foruten om historiesekvensene er spillet delt opp i to moduser. En hvor jentene i sine hverdagslige alter ego løper rundt i mellomstore oppdelte distrikter av Metropolis og tar på seg oppgaver for byens befolkning, shopper klær og tilbehør til heltinnene og leter etter samleobjekter i typisk åpenverden stil, mens i den andre delen tar jentene på seg superhelt identitetene sine og utfører små og store oppdrag i tredjepersons action sekvenser.

I sistnevnte består veldig mye av kampsystemet av å prøve å holde kombinasjonsangrep sammen mens man bruker unnvikelses manøvrer for å ikke bli avbrutt av fiendens angrep. Hver av karakterene man kan spille som har sitt eget lille karaktertre som låser opp andre angrep som er i tråd med karakteren, Batgirl har bataranger, bomber og grappeling hook, Supergirl sitt kryptoniske varmesyn, superpust og styrke, Wonder Woman sin sannhetslasso, Aegis skjold og Amazonske armbånd, og så videre. Det er ikke spesielt dypt sett med erfarne øyne, men det er mye mer enn hva jeg hadde forventet og måten det blir brukt for å holde kampsystemet noelunde friskt og interessant gjorde at kampene, hvor enn lange eller korte, sjeldent ble monotone.

Når karakterene utforsker byen er de alene og spilleren kan ganske enkelt bytte mellom hvem de spiller som via menyen. Noen karakterer er de eneste som kan ta på seg enkelte oppdrag så å kunne bytte mellom disse raskt er helt nødvendig for å holde flyten i denne delen av spillet og det klarer det greit. I superhelt modusen derimot må spilleren sette velge hvem de vil spille som og opptil to samarbeidspartnere når spillet tillater det. Her skulle jeg ønske at det gikk ant til å hoppe mellom og ta kontroll over de man har valgt, da dette hadde gjort spillet enda mer interessant på et rent teknisk nivå, men i stedet må man velge seg en å spille som og heller ta til takke med støtten de to andre gir. Heldigvis er den kunstige intelligensen til de datastyrte samarbeidspartnerne god nok til at det lønner seg å ha dem med.

Tegneserieentusiasten i meg setter også pris på hvor godt disse figurene er gitt liv i spillform. Et hvilke som helst annet lisensiert spill hadde ikke latt oss fly rundt som Supergirl i innelukkede arenaer, bestige bygninger i en fei med Batgirls grappeling hook eller kaste Wonder Womans skjold på en Captain America aktig måte. Her har utviklerne faktisk forstått figurene de har prøvd å fange og hva spillere har lyst til å gjøre som dem. DC Super Hero Girls: Teen Power er på ingen måte revolusjonerende, men det gjør mer rett en hva denne typen spill pleier å gjøre og kanskje viktigst av alt så undervurderer det verken ferdighetene eller evnen til å se forskjellen på et godt og et dårlig produkt hos målgruppen sin.

Mens det på den ene siden slettes ikke er vanskelig å sette fingeren på opptil flere ting som kunne gjort DC Super Hero Girls: Teen Power til et mer ambisiøst og bedre spill enn hva det er, er det også mye bedre enn hva et lisensiert spill basert på en TV serie skapt for en yngre målgruppe pleier å være. Som småbarnsfar er jeg smertelig klar over den generelt lave kvaliteten slike spill pleier å ha, og da er det særdeles godt å kunne dra frem de spillene som i det minste gjør det riktig nok til å skille seg ut fra mengden. Sine mangler til tross er DC Super Hero Girls: Teen Power et ålreit action spill med overraskende dybde, og om det gjerne ikke kommer til å være et spill mange vil huske etter hvert som årene går kan jeg lett se for meg at det vil fungere som et springbrett til andre karakter action spill for målgruppen det er utviklet for 

About Anders Lønning

Tobarnsfar fra Haugesund med dagjobb som elektriker/automatiker i oljebransjen. Har skrevet om spill av og på de siste seks årene, og er over gjennomsnittet glad i filmen Dredd fra 2012.