Det har tatt tid å skrive denne anmeldelsen. Disse ordene du ser her er det fjerde forsøket på å skrive en anmeldelse objektivt og konstruktivt. De tre forrige forsøkene har endt etter en paragraf. Hver gang jeg har prøvd å bygge opp en anmeldelse har jeg truffet en psykologisk mur som tvinger med til å reflektere over hyping av spill generelt. Det er umulig å skrive om No Man’s sky uten å ta med det kollektive bedraget som vi som gamere har gjort mot hverandre og om hvordan vi alle blir gang på gang lurt av brukne løfter og misbruk av vår tålmodighet. 

Jeg hadde tenkt å starte denne anmeldelsen med en spøk om at jeg besøkte alle planetene i systemet og etter planet nr. 58008 så ble det litt ensformig, og at dette var grunnen til at denne anmeldelsen tok sin tid. Det skal jeg ikke gjøre. Det er nemlig ikke noe morsomt med dette spillet

Brukne løfter og repetive oppdrag.

No Man’s Sky er et typisk indie-spill som er dusjet i parfymen fra AAA-titlene sine ressurser. Da det ble visst frem for første gang en gang for lenge siden (2013) så vi bilder av et spill som skulle revolusjonere sjangeren. Et endeløst univers som skulle tilby oss noe nytt og unikt for hver eneste planet vi besøkte. Det skulle være et bevis på hva slags muligheter som fantes innad i spill og hvordan vi selv kunne lage vår egen historie.. Det var ikke vanskelig å forstå begeistringen.

Hallo Games hadde laget et spill som designet seg selv. Billioner av planeter skulle være tilgjengelig for oss, alle med unik fauna og rikt dyreliv. Hva vi fikk var en kjedelig og repeterende opplevelse hvor etter fem timer jeg enda ikke forsto hvorfor jeg var i galaksen. Kun at jeg var på jakt etter en viss Atlas. Etter det vil spillet utelukkende bestå av å finne nok ressurser til å lage et eller annet som kan festes på romskipet ditt, som igjen kan føre deg videre til sentrum av galaksen. Jeg ga opp det oppdraget ganske raskt og begynte å utforske galaksen. Det var det jeg hadde i hvert fall ønsket å gjøre.

Her kom min første skuffelse allerede. Det er ikke et stort åpent univers jeg befant meg i. Snarere en tråd av solsystemer hvor jeg måtte finne nok ressurser til å bygge en hyper-drive sterk nok til å komme meg til neste nivå av planeter. Hvor jeg trodde jeg opplevde Issac Asmiov sin drøm om å utforske rommet i frihet opplevde jeg en strømlinjet opplevelse hvor jeg kunne låse opp tre nye planeter såfremt jeg hadde utforsket nok av det forrige solsystemet og grindet nok ressurser og penger til å oppgradere romskipet mitt.

Vakkert visuelt

Det skal ikke legges skjul på at visuelt er spillet nydelig. Du vil oppleve en panoramisk eufori når du ser planetene glinse i refleksjonene til den nærmeste solen. Oppdageren og eventyreren i deg vekkes. Som når du var liten og utforsket skogholtet ikke langt fra der du bodde vil du igjen kjenne på følelsen av hva som venter utenfor det kjente. Dessverre viser det seg å være svært ensforming. Når du lander med romskipet ditt (som kan oppgraderes til det uendelige, eller kjøpes) virker verden monotont og kjedelig.

Det er ingen variasjon i landskapet og det finnes ingen sivilisasjon utenom noe handelssted og små-baser rundt omkring. Etter noen minutter på en ny planet vil du hoppe i romskipet ditt og bare fly gjennom landskapet, på jakt etter noe nytt og unikt, noe som bryter opp monotonien som setter inn i deg etter hvert den ene grønne livløse horisonten erstattes med et annet. Det går kaldt nedover ryggen på meg når den brutale sannheten sakte men sikkert går inn i meg, den monotomien jeg opplevde allerede ved planet nummer to var det jeg ble tilbød resten av spillet. Fra å være en utopisk drøm om å utforske kroker ble det mareritt hvor jeg var dømt til å repetivt gjøre de samme tingene som om og om igjen til jeg ble lei. 

Feiltolket spill

Det er nok som setter pris på dette spillet, og all ære til dem. Det er nok noen aspekter med No Man’s Sky som garanter gir deg ro i sjelen og en fin måte å avlaste tankene dine på. Likevel var dette aldri et AAA-spill som burde ha en prislapp på 599 kroner. Det er et indie-spill som burde ha funnet sitt marked på steam, bygget opp en fanbase som kunne ha påvirket og hjulpet med å videreutvikle spillet til å inkludere mere varierte oppgaver og oppdrag for å så avslutte med en konsollutgivelse. Istedenfor fikk et altfor overhypet spill, som ble reklamert som et fullstendig og fullverdig AAA-opplevelse.

Skuffelsen over No Man’s Sky sitt faktiske innhold og bekreftelsen av at det som ble vist til oss var aldri ment å være det samme som ble solgt til oss, har satt sine spor blant fans. Steam har lovet pengene tilbake til misfornøyde kunder og antall brukere som spilte No Man’s Sky gikk ned over 90% en uke etter lansering.

Det er likevel ikke bare Hello Games sin skyld. Vi opplever stadig at ting som blir visst på spillmesser ofte blir kuttet, eller aldri planlagt, med på det faktiske spillet. I No Man’s Sky var dette ekstremt. Hvor vi ble lovet Dinosaurer og palmetrær, fikk vi krabber og steiner. Hvor vi ble lovet en interaktiv galakse fikk vi ensomhet og ensformighet. Her kommer vi kanskje også til det største problemet med spill-bransjen.

Å være størst er ikke et salgsargument når du ikke kan fylle tomheten i spillet som følger av konsekvens. Vi lot oss kanskje alle lure fordi vi ønsket å bli lurt. Hvem her har ikke drømt å utforske rommet, å ta vårt private romskip, finne en tilfeldig kurs og se hva som venter oss på enden av det. Vi ble lovet å sette våre avtrykk i en ukjent verden. Det er vanskelig å leve opp til slike lovnader, og da er det kanskje best å la være å love slike ting.

Jeg er skuffet, enormt skuffet, men jeg sitter tilbake med en viktig lærdom som burde være en pillar for spill. Nemlig at større er ikke bedre når man ikke kan fylle storheten med variasjon.