Lever ikke opp til sitt potensial
0

Lever ikke opp til sitt potensial

apr 04 Anders Lønning  
  • Grafikk
  • Historie
  • «Gøy»-faktor
  • Teknisk
  • Nyvinninger

Men Far Cry 5 er til tross for dette et skikkelig gøy spill å spille sammen med andre

+: Underholdende Co-op opplevelse; vakkert å se på; solid lydspor; fikser en del av problemene til serien; minner meg tidvis om Far Cry 2 mer enn de nyere spillene i serien; du kan ha med deg en grizzlybjørn på tur.

-: Kaster bort en interessant setting til fordel for en intetsigende historie; kjedelige karakterer; repetitiv struktur; skytingen og den kunstige intelligensen holder ikke følge med andre skytespill på markedet.

 

Velkommen til Hope County, visesheriff.

Her blant alle de pickupkjørende, whiskydrikkende, høyrøstede religiøse gærningene som også er sterke tilhengere av det andre grunnlovstillegget, skal vi inn og arrestere en selverklært profet. Joseph Seed og søsknene hans har startet en anti-regjerings dommedag kult av den gamle sorten, og lille Joe har nå etter diverse anklager om kidnapping og mishandling fått utstedt en arrestordere på seg selv fra marshallkontoret.

Vi må med andre ord inn i hjertet av Seed-familiens store eiendom for å utøve denne arrestorderen

Hva kan vel gå galt med dette, mon tro?

SS GUMMIBÅT: Far Cry 5 byr på mange måter å komme seg rundt, blant annet båter, wingsuits, biler og fly.

Far Cry er tilbake, og ikke helt uventet spiller Ubisoft nok en gang på de samme strengene som for litt over fem år siden. En øde lokasjon perfekt for geriljakrigføring, en karismatisk gærning (i dette tilfellet en gjeng med karismatiske gærninger), sideaktiviteter som har varierende relevans til historien spillet prøver å fortelle, samt et våpenarsenal så stort at du ikke aner hvilke du vil låse opp først. Derfor ender du fort opp med å holde deg til de gode gamle gjennom store deler av spillet.

Jupp, dette er i aller høyeste grad et spill støpt i samme skje som Far Cry 3. Ubisoft har vært produktive: dette er ikke mindre enn det femte spillet lagd etter denne formelen, hvis vi teller med Far Cry 3: Blood Dragon (noe jeg gjør så ofte jeg kan, da Blood Dragon er amazing). Dette er ikke problematisk i utgangspunktet, så sant Ubisoft klarer å holde serien relevant etter hvert som de utvikler nye spill. Skulle vi tro den tidligste markedsføringen av Far Cry 5, så var det mye som tydet på at dette kunne være tilfellet.

NB: Jeg har spilt litt over tre fjerdedeler av Far Cry 5 før Uplay bestemte seg for at det var på tide å slette saven min. Jeg har spilt over 14 timer av spillet, og var nær slutten når dette skjedde, og har derfor ingen planer om å gå tilbake til det før denne anmeldelsen publiseres. Hvis du spiller Far Cry 5 på PC, vil jeg sterkt anbefale deg å skru av skylagringsfunksjonen i Uplay.

Urealisert historiepotensial

Spillet er satt til det jeg tror Ubisoft Montreal anser som hjertet av det landlige Amerika: Hope County i delstaten Montana. Du er den nyansatte visesherrifen i bygda, og blir dratt med på en arrestasjon av en kultleder. Her jobber du sammen med en overivrig betjent fra delstatens marshalltjeneste, og den aldrende Hope County-sheriffen som er skeptisk til hele opplegget.

Ting går til pokker, du ender opp alene i Hope, som «tilfeldigvis» ikke har telefondekning. Samtidig har en illojal tjener hos det lokale lensmannkontoret har sikret seg at hjelpen ikke kommer.

Deler av settingen er som revet fra nyhetene. Da jeg først hørte om hvilken retning Ubisoft planla å ta serien med Far Cry 5 tenkte jeg på Waco, til en viss grad Charles Manson, Ammon Bundy og hans millits okkupasjon av Malheur reservatet i 2016, og til dels Sovereign Citizen-bevegelsen.

Mye lå an til at Far Cry 5 kunne ha noe interessant å si om Amerikas fascinasjon med motkultur, religiøs påvirkning og «prepper»-tankegangen, og alt det tror jeg hadde vært en fascinerende pakke når man parer alt det med Far Cry-oppskriften.

VELKOMMEN TIL BOKKLUBBEN: Fanatikerne i Hope County er over gjenomsnittlig glad i bibelen. De dytter den bokstavelig talt ned i kjeften på deg.

Men ikke uventet i dagens samfunn kom det reaksjoner på Ubisoft sine planer for Far Cry 5. Jeg skal ikke gå alt for mye inn på hva og hvem her, men når en av forslagene til endringer som kom inn var å bytte ut de kristne religiøse ekstremistene med islamske religiøse ekstremister, så vet du hva slags nivå disse reaksjonene la seg på.

Det er vanskelig å si hva slags påvirkning denne reaksjonen på annonseringen har hatt på spillets utvikling, og jeg velger helst å tro at Ubisoft hadde ben i nesa nok til å ikke endre noe som helst, men retorikken som ble brukt i markedsføringen er drastisk skalert ned i det endelige produktet.

Far Cry 5s historie fremstår som et eneste stort sukk når alt kommer til alt. De karismatiske sektlederne du møter på veien som skal drive historien fremover er i beste fall to dimensjonale og kjedelige. De snakker i sirkler om ideologien sin, har ikke mindre enn seks reelle sjanser til å ta spilleren av dage en gang for alle, men gjør det ikke av en eller annen rar grunn fordiiiii…. Det er et dataspill?

Det samme gjelder for øvrig de allierte du møter på veien. Ingen av dem har noen reell dybde i hvorfor de gjør det de gjør. Ingenting av omstendighetene deres blir forklart, og foruten om en og annen melding på radioen, er det ingen god begrunnelse gitt til hvorfor ikke innbyggerne prøver å komme seg til nabobygda for å varsle om at Hope County nærmest er omgjort til en amerikansk versjon av det andre slaget om Fallujah.

Historien i Far Cry 5 fremstår som så intetsigende og uinteressant, at jeg er nesten litt sjokkert over at dette er sluttresultatet vi endte opp med. Det finnes ingen skråblikk på amerikansk kultur slik jeg følte vi ble lovet. Både slemmingene og vennene i spillet, er mer eller mindre bare forskjellige sider av samme mynt. Selv det er ikke presentert på en interessant måte á la slik det ble gjort i Bioshock Infinite.

Jeg savner karakterer lik Vaas og Pagan Min, da deres fremtoning i det minste ga deg insentiver til å gjøre alt du kunne for å stoppe dem. Seed-søsknene, med det mulige unntaket av karakteren Faith, er så kjedelige og intetsigende at jeg ønsket det var en skipknapp jeg kunne trykke på med en gang de åpnet kjeften. Det hjelper heller ikke at så å si alle scenene med spillets big bad mer eller mindre er som å se på Jared Leto overspille en rolle, slik han har for vane å gjøre i alle filmene han spiller i.

Oppusset progresjonssystem

RAVE: Enkelte av fiendene i spillet er påvirka av stoffet «bliss». Etter hvert blir du hekta selv, og resultatet er at du fra tid til annen må sloss mot dine egne hallusinasjoner.

Men til tross for alle problemene jeg har med spillets historie, kommer jeg ikke bort fra at Far Cry 5 er et overraskende gøy spill, spesielt hvis man spiller det sammen med andre. Det er ikke så alt for mye som har blitt forandret fra verken Far Cry 3 eller 4, men flere av de punktene jeg personlig så på som de spillenes røffeste kanter, har virkelig fått smake sandpapiret denne gangen.

For eksempel har progresjonssystemet fått seg en real oppussing. I stedet for et system basert på erfaringspoeng for alle fiendene du meier ned, har Far Cry 5 en sjekkliste over utfordringer spillet vil at du skal gjøre. Dette får du igjen får Perk-poeng for som du kan nytte inn hvor og når du vil etter å ha tjent dem inn.

Utfordringene er alt fra «Drep X antall fiender med Sniper Rifle», «Flå X antall hjorter» eller «Fly X antall meter med vingedrakten». Hver utfordring gir et gitt antall Perk-poeng, og kan brukes på de tingene tidligere spill gjemte bak Crafting-systemet, som for eksempel muligheten til å bære mer ammunisjon, flere våpen, låse opp ekstra utstyr etc.

Ytterst få av disse perksene er knyttet til lineær progresjon, så med litt tålmodighet så kan du gankse tidlig låse opp ting man i andre spill ville sett langt senere i spillet. Dette gjør at spilleren i større grad kan forme spillopplevelsen til sin egen spillestil.

Baksiden av denne medaljen er at det også tvinger deg til å bytte på hvilke typer våpen du bruker, hvilken av de AI-styrte kompanjongene du tar med deg, og hvilke dyr du jakter på i større grad enn vi har sett i tidligere spill. Hvis du holder deg til de samme våpnene, de samme kompanjongene og den samme spillestilen hele veien igjennom, vil du raskt finne ut at du etter en tid ikke låser opp flere Perk-poeng.

I tillegg til et nytt progresjonssystem, har Ubisoft endelig gjort noe med hvordan du oppdager innholdet i spillet.  Istedenfor det svært klumsete og repetitive «klatre opp i et tårn for å få et overblikk»-systemet, har utviklerne nå laget et system der utforsking lønner seg i mye større grad, og dialog med de sivile du redder fra fangenskap fyller ut kartet ditt på en mye mer organisk måte.

Foruten om dette har den patenterte Far Cry-opplevelsen fått stå mer eller mindre urørt. Som spiller skal du hjelpe de lokale beboerne kjempe tilbake mot kulten ved å ødelegge baser, ta over leirene deres, stjele tilbake kjøretøy etc. etc.

IKKE AKKURAT EN TOYOTA: Hvem sa at det amerikanske bilmarkedet ikke har klart seg? Denne trucken har både stil og hestekrefter i massevis.

Det oppstår ofte en dissonans når spillets mørke toner krasjer med de mer campy oppdragene, hvor du for eksempel tidlig i en fiendtlig okkupasjon av gærne religiøse fanatikere må stjele tilbake en lastebil, fordi den lastebilen betyr mye for en av dine allierte. Eller oppdraget hvor du skal beskytte krigsheltsgraver fra kulten, som ønsker å dissekere dem, og oppdragsgiveren takker deg hjertelig for hjelpen etterpå, uten å si et ord om at hele kirkegården står i fyr og flammer når du drar der ifra. Det er mange slike kuriositeter i løpet av historien i Far Cry 5, og spillet finner aldri helt balansen mellom denne galskapen og historien det ønsker å fortelle

En forundringspose

Hope County blir gjort svært vakkert med drahjelp fra Dunia-motoren som fremstår som svært fleksibel for ytelsen på PC, som var plattformen jeg spilte på. Spillet har de fleste innstillinger man kan tenke seg og har støtte for en rekke tredjeparts utstyr som head-tracking og lignende

Stemmeskuespillet er det så som så med. Ingen utmerker seg nevneverdig, men det var heller ingen som dro ned opplevelsen. Det som virkelig fortjener skryt, er lydsporet komponert av Dan Romer. Selv om viben fra musikken kanskje minner meg mer om Tennessee eller Kentucky Bluegrass enn hva jeg tenker på når jeg tenker Montana, så er den brukt svært effektivt i forskjellige settinger.

VARME FØLELSER: Far Cry 5 byr på muligheten til å spille sammen med en venn. Samarbeid kan jo alltid skape varme følelser. Illustrert her med et brennende kultmedlem.

Far Cry 5 er virkelig en forundringspose av et spill. Det har sider som fungerer, som serien så å si alltid har fått til. For selve det å herje rundt i Hope County kan være riktig så gøy når alt klaffer og du bare lar deg rive med.  Men så er det sider av spillet jeg gjerne skulle ønske de hadde fått til, som de aldeles ikke klarer å mestre.

Det virker som om spillet veldig gjerne ønsker å være et mer seriøst spill enn hva det har kapasitet til å være, og spillets beste øyeblikk er når det lener seg inn i galskapen mer enn det lener seg ifra den. Dessuten fant jeg det mye mer gøy når jeg kunne lukke ørene for alt våset som blir tatt opp i historien, og heller bare sitte på Discord å spille det sammen med Spill.nos egen Martin Moen. Og det får bli anbefalingen min: Spill det sammen med noen, og ikke gå på limpinnen av å ta spillet så alt for seriøst.  På den måten blir du ikke så skuffet over historien som jeg ble.

Far Cry 5 er også utstyrt med en «Arcade mode» hvor brukere kan lage baner som kan bli brukt til multiplayer og solo spilling. Denne modusen virker veldig robust og kan etter hvert ta form til å bli noe skikkelig kult, men i skrivende stund har ikke nok kvalitetsinnhold blitt laget til denne modusen, og derfor avstår jeg fra å inkludere det i anmeldelsen.

About Anders Lønning

Tobarnsfar fra Haugesund med dagjobb som elektriker/automatiker i oljebransjen. Har skrevet om spill i et tiår nå, og er over gjennomsnittet glad i filmen Dredd fra 2012.