Anmeldelse: The Sinking City
0

Anmeldelse: The Sinking City

Å overføre Lovecrafts verker til andre medier har vist seg som en krevende øvelse. Spesielt til visuelle medier, for hvordan skal man egentlig vise fram «syn som er for skrekkelige til å kunne beskrives»? Den franske utvikleren Cyanide gjorde i fjor høst et tappert forsøk med Call of Cthulu, som var deres tolkning av novella med samme navn, noe som gikk sånn passe. 

Nå er det Frogwares tur med The Sinking City. Forskjellen er at denne gangen tas det ikke utgangspunkt i noen bestemte verker fra H.P Lovecraft, men at historien som fortelles befinner seg i samme univers og mytologi.

Ehm… Kommer du hit ofte eller?

Spillet starter med at privatetterforsker Charles Reed ankommer den delvis oversvømte byen Oakmont, like utenfor Boston, for å etterforske en rekke hallusinasjoner som mange, inkludert han selv, lider under. I Oakmont finner han en by som renner over av rasisme og fremmedfrykt, og før han vet ordet av det blir Reed raskt involvert i alt det lumske som lurer under overflaten.

Fiskemenneskene fra Innsmouth har flyktet til Oakmont.

Det er ingen tvil om at folkene bak The Sinking City har stor kjærlighet til kildematerialet. De behandler det og videreutvikler det på en god måte. For er det noe The Sinking City gjør bra, så er det stemning. Fans av Lovecraft vil også få mye ut av hovedhistorien. Selv om den er noe innfløkt fortalt, er den interessant med masse mytologi å utforske og oppdage.

Historiens største problem er at den blir litt for lang, et problem som kunne vært utbedret hvis man hadde kuttet noen av oppdragene av typen «Du trenger hjelp/info fra meg. Da må du gjøre dette først». Med noen få hederlige unntak er sideoppdragene først og fremst fyllstoff man heldigvis fint kan hoppe over.

Du kan sette inn egne markeringer på kartet, men det er du selv som må finne fram

The Sinking City er i bunn og grunn som en gammeldags detektivroman, hvor mye handler om hvordan sakene løses. Du må finne ledetråder og trekke sammenhenger. Ofte går etterforskningen ut på å finne ut hvor du skal, for i dette spillet blir ikke ting markert på kartet for deg. Du har riktignok utstyrt med et kart, men et som du må merke selv etterhvert som du finner ut hvor du skal, og du må på egenhånd manøvrere deg gjennom de delvis oversvømte gatene av Oakmont. Etter hvert så låser du opp muligheten til å bruke fast travel-punkter slik at det går litt fortere å komme seg rundt i byen.

Store deler av etterforskningen gjøres gjennom et dypdykk i byens arkiver. Enten det er på politihuset, sykehuset, rådhuset, biblioteket eller avisa. Du må selv gjøre grovjobben for å komme deg videre og det digger jeg. Det er alltid en fin linje spill må balansere på før det går fra å være gøy til å være arbeid, men The Sinking City holder seg til dets fordel som regel på den riktige siden.

Etterforskning

Når du etterforsker åsteder får du også bruk for ditt spesielle etterforskersyn, hvor du går gjennom hendelsen og setter ting i riktig rekkefølge. Etterforskningselementene i The Sinking City er i stor grad engasjerende og spennende. Gjerne ikke alt fremstår som like utfordrende, men likevel er det artig å få til.

Problemene til spillet begynner for alvor å dukke opp i kampsekvensene. Skytinga er klønete og irriterende og monstrene er kjedelige. Det er stort sett tre monstre du møter i litt forskjellige varianter. Mitt spørsmål er hvorfor trenger det å være monstre i det hele tatt? Noen kampsekvenser mot andre mennesker er greit, men å møte monstre hver gang du entrer en bygning begynte etter hvert å tære på tålmodigheten min.

Dette lover neppe særlig godt.

Det eneste med monsterkampene som er interessant er hvordan det påvirker sinntilstanden din. For hvis du ser på dem for lenge begynner du å se syner, i sann Lovecraftian-stil. Å gjøre det til en mekanikk framfor å måtte skyte monstrene hadde vært mye bedre.

Du har også begrensa ammunisjon, og kan ikke bære på all verden. Dette, kombinert med kjedelige monsterkamper, gjør at brorpartene av sideoppdragene ikke er noe det er verdt å bruke tid på. Attpå til at de som tidligere nevnt også er ganske kjedelige.

Rent teknisk er ikke The Sinking City noen vinner. Det stotrer mye i animasjoner og overganger. I tillegg så forsvinner folk plutselig fra gata før de teleporteres inn andre steder og går gjennom hverandre. I dialogscene er det utrolig beskjemmende klipping når du går fra å velge hva du skal si, til Reed sier det.

Og når vi først er inne på dette med dialogscenene vil det dukke opp valg som du må ta underveis. Etter det jeg kan se har de stort sett ingen konsekvenser for spilleren, annet enn de moralske, men valgene har definitivt konsekvenser for de andre figurene i verdenen, og  det var ikke fritt for at jeg innimellom fikk kjeft for de valga jeg tok.

Når det gjelder presentasjonen så varierer The Sinking City voldsomt. Stemmeskuespill er greit. Reed blir litt vel lakonisk til tider med tanke på alt det vanvittige han ser. Musikken er intetsigende, noe som er skuffende når det er et så viktig virkemiddel å få til for å sette stemninga i et slikt spill.

Jeg liker godt å løpe gjennom Oakmonts gater.

Jeg liker godt geografien og arkitekturen i Oakmont, men etter hvert begynner man å se hvor mye hvert distrikt og hver bygning du går inn i ligner på hverandre. Hadde spillet vært noe kortere hadde dette neppe vært like framtredende. Nå ser det ut som det gjerne har vært litt vel mye klipp og lim.

Så hvordan skal man egentlig vurdere et spill som gjør enkelte ting så bra, men samtidig leverer så slapt andre steder. Spørsmålet jeg stilte meg selv er: «Har jeg lyst til å spille videre?» hvor svaret var et soleklart ja. Til tross for alle feil og mangler, som gjorde spillet tungrodd (spesielt de elendige dykkersekvensene, som jeg nå innser at jeg nå nevner for første gang), så var jeg aldri i nærheten av å legge fra meg kontrolleren. Dette var et spill jeg hadde lyst til å fullføre takket være en god historie, interessant mytologi og engasjerende etterforskning.

Jeg kan anbefale The Sinking City hvis du liker Lovecraft og har god tålmodighet. For andre vil det nok være for treigt og klønete.

About Kjell-Arne Jørgensen

Journalist fra Drammen som bor og jobber i Skedsmo. Relativt altetende når det kommer til spill. Har fortsatt til gode å spille noe som er bedre enn The Witcher 2.

Legg igjen en kommentar

You must be logged in to post a comment.