Hopper etter Wirkola

Det er jul i Gotham og innbyggerene i den hardt pregede byen gjør seg klar for julesanger oppakning av gaver. Dessverre har også skurken Black Mask tilatt seg en julegave. Batman sitt hode for 50 millioner. Åtte velkjente og farlige skurker har fått tilbudet om å drepe denne kappkledde korsfareren, med en betingelse, drapet må være gjenomført innen julaften er over. Batman står ovenfor sin første lange natt. Det er tross alt en forløper til Arkham Asylum og Arkham City. 

Det er ikke Rocksteady som står for utviklingen av dette tredje spillet i trilogien, men snarere Warner Bros sitt eget spillstudio, og det merkes. For det første så mistenker jeg at å putte spill nummer tre som en forløper er en enkel vei å komme seg ut av historieendringen som spill nummer to satte i gang, og dermed få frie tøyler til å lage den historien de vil. Det gjennomsyres av hele historien at utviklerene ville helst ha begynt på nytt. Motsigelser med de andre spillene forklares med hukommelsestap og forglemmelse, i en slik grad at det blir pinlig. Når i tillegg jeg føler at jeg har spilt det nøyaktig samme spillet tidligere, sier det seg selv at dette er en liten skuffelse. Det hele blir komplett når en plottvist halvveis ut i spillet kaster vekk nesten all form for orginalitet i henhold til fortellingen.

Ikke noe nytt

Det var visse forhåpninger jeg hadde når de første bitene av informasjon kom ut på det store internettet. Spillet skulle foregå i Gotham by. Altså i et vanlig bybilde. ikke noe innestengte fengsler eller noen galehus liggende på avsidesliggende øyer. Dessverre er byen nesten helt lik som Arkham fengsel. Spillet forklarer de tomme gatene med at alle innbyggerene er beordret hjemme pga. en snøstorm, og at det derfor kun er kriminelle som rommer gatene.

Det er likevel en skuffelse, siden jeg hadde håpet og trodd at den naturlige evolusjonen av denne serien ville plassere Batman i en litt mer sosial setting. Dessverre er det nøyaktig som du har sett tidligere, med tilfeldige gater og tak hvor grupper av skurker står klar til å få bank av vår mørkkledde venn, og bank får de.

I tillegg har de puttet inn en slags tilfeldig krimgenerator. Mens du flyr fra tak til tak vil du oppleve å få et nødkall fra politiet i Gotham, som ber om hjelp til å stoppe kriminelle handlinger. I begynnelsen trodde jeg at det var stor variasjon mellom disse oppdragene, men det viser seg at det er bare en måte til å få deg til å banke enda en gruppe av kriminelle. Jeg hadde syntes at dette hadde vært morsomt hvis man bare klarte å skape litt større variasjon.

Tvinges i et spor

Det er liten tvil om at Warner Bros har fulgt oppskriften Rocksteady la igjen slavisk. På et tidspunkt måtte jeg stoppe opp, spille Arkham City, og hadde jeg ikke vært viten om det, ville jeg ikke ha visst hvilket av dem som var den første oppfølgeren til Asylum. Det er så lite nytt i dette spillet at det kunne fungert som en lang DLC uten at noen hadde løftet øyenbrynene. For dem som virkelig elsket de to forrige spillene vil det ikke nok ikke være så stor forargelse, men det vil være vanskelig å bringe inn nye tilhengere av serien.

Fokuset på kampsystemet står fortsatt i fokus. Et av seriens sterke punkt er dens svært gjennomtenkte kampsystem, som tvinger deg til å strategisk komme den riktige sekvensen av knapper istedenfor å hamre løs. Dette er ikke forandret, og du vil straks kjenne deg igjen i Origins hvis du har spilt de to andre spillene.

Dessverre er man så avhengig av dette systemet at hele spillbarheten er basert på at du skal slå ned så mange så mulig. Jo flere du banker opp, jo mer poeng får du, og da kan du få oppgraderinger. I et tilfelle måtte jeg snike meg inn i et skip som var bevoktet av skyteglade menn…med skytevåpen. Jeg klarte å komme meg usett til døren, bare for å få en beskjed om at jeg ikke kunne gå videre før de var beseiret. Spillet tilot meg ikke å ta den stille veien. Følelsen av å være med i en stram registrert film av Tim Burton kom snikende innover meg.

Morsomme slåsskamper

Det positive er at den mørke gotiske tonen fra de to andre spillene er godt videreført her. Noe som ikke er så overraskende med tanke på at du faktisk har tilgang til mange av de samme områdene som i Arkham City. Du kommer deg fram på samme måte, ved å slenge deg gjenom bygningene og gli gjenom luften for å nå en bestemt bygning eller sted. Derfra er det sniking, før du banker opp noen mindre skurker, før det igjen blir en slåsskamp mot en skurk. Det blir veldig repeterende, og kun gode visuelle kuttscener med godt stemmeskuespill gir meg en grunn og et engasjement til å gå videre.

Etter hvert som spillet fortsetter for de 8-10 timene det varer vil du låse opp flere områder og nye ting som kan hjelpe deg med både historien og de mange sidegåtene. En mystisk person med navn Enigma har nemlig plassert flere skjulte kofferter med hemmelig informasjon rundt omkring, og noen av skurkene som er etter deg møter du bare via sideoppdragene.

Noe som ble lagt frem som et slagsargument var den nye detektivmodusen. Som i tidligere spill kan du løse mord og andre gåter ved å bruke dine opplærte kunnskaper. Disse består i å trykke på riktig sted til riktig tid. Selv om det ser veldig kult ut å rekonstruktere det som har skjedd, er det ikke snakk om mer enn et litt passivt klikk og trykk spill. Som du får kun bruke en håndfull ganger i hovedhistorien uansett.

Krever mer fra spill nummer tre

I korte trekk så vil jeg fortelle at Arkham Origins er svært redd til å utforske og prøve noe nytt. Det er nøyaktig det samme spillet, kun med noen andre leketøy som Batman har til disposisjon. Plottet avløses av den ene sporadiske plottvisten etter den andre, og de moralske poengene historien prøver å fortelle oss, blir så ettertrykkelig karvet inn i hjernen vår at på et tidspunkt vil du bare trykke på knappen som gjør at man hopper over kuttscenen.

Arkham Origins er ikke et dårlig spill, men det ble laget som spill nummer tre i en serie, og da forventer man nyvinninger, og ikke det samme spillet som man fikk for to år siden. Det er imidlertid noen snev av orginalitet gjemt der inne i snøen av gjentakelse. Blant annet nevnes det et dypdykk i en annen persons tankegang som igjen snører opp under den helhetlige historien. Slike tilfeller er det dessverre ikke nok av, og derfor får dette spillet en firer. Det er fornøyelig mens du spiller det, og spiller du dette som det første i Batman-serien, vil du trolig like det mer. For oss andre er det en middelmådig affære.