Markedet for hardcore rollespill som ikke er enten isometriske, satt i en fantasy-setting eller utviklet av Obsidian Entertainment er rimelig utappet om dagen. Mye mindre tappet er markedet for hardcore actionrollespill satt i den virkelige verden. Dette ville Daniel Vàvra og teamet hos Warhorse Studios i Praha gjøre noe med.

De tydde til Kickstarter hvor de planla å samle inn nok til å fange oppmerksomheten til andre potensielle investorer. På under en måned samlet de inn over 300% av kickstartermålet, noen måneder senere hadde de doblet dette beløpet.

Kingdom Come er som nevnt et rollespill satt i den virkelige verden, mer spesifikt satt til kongeriket Böhmen på starten av 1400 tallet. Historikerne der ute vet kanskje bedre enn meg at starten av 1400 tallet for Böhmen var plaget av politisk uro.

Da Karl IV (keiser av det tysk-romerske rike) døde, gikk makten videre til sønnen Wenzel, som mange så på som uegnet til å regjere. Dette ledet til flere opprør fra adelen, hvor til og med hans egen halvbror på et tidspunkt bestemte seg for å ta Wenzel til fange, og det er dette bakteppet som setter scenen for historien Kingdom Come ønsker å fortelle.

Vi spiller Henry, sønnen til bygdas smed, som drømmer om et liv langt mer spennende enn det han har blitt gitt, til tross for farens advarsler om at et spennende liv som regel blir et kort et. Vi har både sett, hørt og lest denne historien mange ganger før. Selvfølgelig skjer det noe forferdelig, og selvfølgelig setter Henry av gårde på et hevntokt som etter hvert ut arter seg til å bli til noe mye mer.

Historien i seg selv er mer klisjefylt enn den er underholdende. Henry er en rimelig kjedelig figur og ingenting av det som skjer, sett bort i fra at det skjer sånn noenlunde i tråd med historiske hendelser, finner jeg særlig interessant eller engasjerende som spiller.

Det er kanskje litt vel mye å forvente at et lite utvikler team fra Tsjekkia, kun bevæpnet med sin lidenskap for historisk nøyaktighet skal kunne konkurrere med si for eksempel Assassins Creed serien med sine kvasi-historiske pseudo-sci-fi-historier når det kommer til det å engasjere. Når selv de kjedeligste settingene og historiene i Assassins Creed var i historisk kontekst mer spennende for meg enn dette, da føler jeg det sier litt.

Men det jeg vil berømme med settingen i Kingdom Come er hvordan spillet bygger verdenen. Gjennom en kanskje for lang introduksjon til spillets verden klarer Kingdom Come å presentere ganske mange detaljer om hvordan virkeligheten oppleves for karakterene vi møter, på en ganske behagelig måte.

Dialogen karakterene imellom føles, på tross av svært varierende kvalitet på stemmeskuespillet, både naturlig og autentisk for tiden det er satt i. Samtalene som driver historien videre er fylt av historiske og religiøse referanser. For eksempel tar karakterer seg tid til å korse seg når det føles naturlig for dem å gjøre det, og det er slike små detaljer som virkelig selger settingen for meg. Karakterene snakker til og behandler hverandre med den grad av respekt stendersamfunnet de lever i tillater dem, uten at det føles verken påtvunget eller teatralsk.

Måten du bygger figuren din på er ikke helt ulikt Fallout og Elder Scrolls. Ferdighet innen de forskjellige grenene av evner stiger etter hvert som det brukes, og hvordan Henry ter seg i samtaler med andre. Dialogsystemet minner også litt om en av mine favorittspill Alpha Protocol, i og med at man noen ganger har begrenset tid på å gi svar, og tiden man bruker kan i varierende grad påvirke utfallet av dialogene, utfall som kan være helt avgjørende for spilleren.

En slitsom ting med dialogsystemet som er verdt å nevne er at for mange av dialogene i spillet, dukker det opp en lastescene som ødelegger flyten i spillet. Dette er noe teamet hos Warhorse har sagt de jobber med å forbedre. Som nevnt tidligere er stemmeskuespillet ganske så variert, så ikke bli sjokkert når en tigger som så vidt klarer å klynke ut noen ord om sin elendighet, viser seg å være svært veltalende med en gang man starter en samtale med dem.

Selve spillopplevelsen Kingdom Come byr på føles til tider som en paring av et mye mer lineært Elder Scrolls-spill sammen med den grunnleggende ideen til kampsystemet i For Honor. Selve det å bevege seg rundt i verdenen kan tidvis føles ut som om dette kunne vært en av de eldre Elder Scrolls-spillene, men så dukker det opp bisarre designvalg som bringer deg rett tilbake til virkeligheten av at dette er et mye mindre gjennomført produkt på så mange måter.

Bisarre valg som for eksempel hvordan mat Henry har plukket med seg forderves så innmari fort og fører til matforgiftning når du spiser dem. Matforgiftning er noe spillet ikke kommuniserer godt nok hvordan du blir kvitt. Eller hvordan du har begrensede antall lagrings drikker, drikker du også blir full av, noe som påvirker spillets gang i alt for stor grad. Jeg er ikke voldsom stor fan av overlevelsessjangeren i spill i utgangspunktet, og i Kingdom Come følte jeg dette tidvis ble dratt alt for langt.

Eller når du med et uhell bryter en av de ikke-spillbare karakterenes daglige rutine slik at det oppdraget du var på ikke kan fullføres, og du må ty til et tidligere lagringspunkt. Jo da, bugs skal man tåle i et spill så ambisiøst som dette, men flere ganger opplevde jeg på den samme questen at en fyr jeg skulle snakke med i et vakthus hadde tatt seg en runde han aldri kom tilbake fra. Slikt er døden for spill som dette, spesielt når jeg ikke syntes spillet var så gøy å spille selv de få gangene når alt fungerte slik det skulle.

Jeg setter pris på ambisiøse spill. Faktisk vil jeg mye heller ha et upolert spill med dybde som en innsjø enn et i hjel polert spill med dybden til en sølepytt. Jeg kan som regel lide meg igjennom ganske mye med et spill, hvis jeg bare finner det gøy å spille. Men med Kingdom Come led jeg meg igjennom mye kjedsomhet, men dessverre fant jeg lite som var gøy.

Ved første øyenkast tok jeg spillet for å være en uslipt diamant, noe à la det første Witcher-spillet i kvalitet, mange gode ideer om hvordan et annerledes rollespill kunne være, men utført på en litt klumsete måte. The Witcher-serien startet med å være et stilig konsept og vokste seg til å bli en av mine favorittserier gjennom tidene. Jeg skimtet det samme potensialet i Kingdom Come da jeg først satte meg ned med det, men etter vel over 20 timer aner jeg ikke om det noen gang kommer til å levere en opplevelse jeg kommer til å like å spille

Jeg beundrer virkelig arbeidet Warhorse Studios har lagt i å gjøre dette spillet så autentisk som mulig, det er virkelig imponerende. Men spørsmålet som da kommer krypende er; hvor autentisk vil vi virkelig at spillene våre skal være?

For baksiden av denne «autentisitetsmedaljen» for meg er at Kingdom Come: Deliverence virkelig ikke er et særlig underholdende spill å spille. Det finnes en håndfull gode ideer om hvordan et rollespill satt i den virkelige verden burde være spredd ut over opplevelsen, men ingen av dem kommer sammen på en måte som får meg til å like spillet noe særlig.

Det kan godt hende at dette spillet bare faller i kategorien «Ikke for meg», og jeg er helt sikker på at det finnes et publikum der ute som dette spillet er som skapt for. Selv kommer jeg dessverre ikke unna hvor kjedelig jeg finner hele opplevelsen, og selv om det gjerne ikke er for meg gjør ikke det at jeg føler at jeg kan tilgi spillets mest fremtredende mangler.