Cyberpunk 2077 – Ambisiøst og teknisk kronglete, men fy fader så gøy.
0

Cyberpunk 2077 – Ambisiøst og teknisk kronglete, men fy fader så gøy.

des 14 Anders Lønning  

Om ikke 2020 har vært dystopisk og mørkt nok for deg vil CD Projekt RED gi deg et glimt av fremtiden, gitt at du spiller det på rett plattform da.

Denne anmeldelsen er i likhet med spillet den omhandler ikke ferdig slik den står nå. Undertegnede har spilt spillet på Xbox Series X, og er som de fleste andre som har øyne og ører klar over at Cyberpunk 2077 ikke kjører bra på PlayStation 4 eller Xbox One. Anmeldelsen gjenspeiler derfor kun Xbox Series X utgaven av spillet når det kommer til det tekniske, mens rent spillmekanisk vil den være indikativ av hvordan jeg vurderer Cyberpunk 2077 opplevelsen på tvers av alle plattformer.

Det har gått hele åtte år siden vi først hørte at det polske utviklerstudioet CD Projekt RED skulle utvikle et spill basert på pen-og-papir rollespillet Cyberpunk 2020. Siden den gang har studioet sluppet en av de beste spillene noensinne i The Witcher 3, solgt seg og blitt omfavnet av gamere verden over som en av de siste utviklerne som setter spillerens interesser i førersete i måten de driver forretningen sin.

Fallhøyden er med andre ord gigantisk når Cyberpunk 2077 etter utallige utsettelser endelig skulle gis ut. Den ble heller ikke gjort mindre når medlemmer av spillpressen fråtset rundt munnen etter å ha sett en demonstrasjon av spillet under spillmessen E3 i 2018, og markedsføringskampanjen til CD Projekt RED i månedene som har ledet opp til lanseringen har vært nær umulig å unngå .

Likevel har jeg gjort mitt ytterste for å gjøre nettopp det. Så snart jeg hørte ordene CD Projekt RED og Cyberpunk visste jeg at dette spillet mest sannsynlig kom til å være noe jeg ville være veldig interessert i, og etter å ha sett den samme demonstrasjonen pressen fikk se på E3 i 2018 har jeg unngått all informasjon om spillet som pesten, noe som er vanskelig å gjøre når man jobber som nyhetsredaktør her på Spill.no

I Cyberpunk 2077 spiller man som leiesoldaten V som av forskjellige grunner, avhengig av hvilken av de tre bakgrunnene man kan velge å gi karakteren, enten finner veien til eller allerede befinner seg i Night City. Her slår hen seg sammen med Jackie Welles, og sammen lever de det lovløse livet som løsarbeidere i slummen av høyteknologiske Night City.

V og Jackie blir på denne måten lokket med på å stjele en ny type teknologi fra en av de største mega-bedriftene som holder til i byen, noe som raskt utvikler seg til å bli mer enn de hadde gått med på. Etter at alt går veldig galt er kappløpet i gang om å finne ut hva denne teknologien er for noe, hvem det er som vil ha den, og hva de har tenkt å bruke den til.

Før jeg skriver om hva spillet er i sin nåværende inkarnasjon vil jeg skrive litt om hva jeg forventet eller håpet at Cyberpunk skulle være. Jeg hadde ikke noe særlig kjennskap penn-og-papir spillet Cyberpunk 2077 skulle baseres på, selv om jeg i løpet av årene har lest meg opp på litt av den bakenforliggende historien. Men de som kjenner meg vet at jeg er en stor fan av Immersive Sim sjangeren, og da gjerne mer spesifikt Deus Ex serien, og mest av alt håpet jeg den gang at Cyberpunk 2077 skulle være en konkurrent til Square Enix’s nye Deus Ex satsing, Human Revolution.

Etter Mankind Divided floppet og Square skrinla serien, håpet jeg det kunne være mer som en åndelig oppfølger.

Jeg var heller ikke skremt bort når vi fikk høre at spillet kom til å være åpen verden. Det er mye spillerom for Immersive Sim satt i en åpen verden, men få som virkelig har gitt det et forsøk. Hvis noen skulle klare å få det til, hvorfor ikke utvikleren av en av de beste åpen verden spillene som har blitt laget?

Den enkleste måten å forklare hva slags spill Cyberpunk 2077 er blir å bruke den late metoden jeg ofte er skyldig i å bruke: å ramse opp hvilke spill jeg mener det låner mest fra. Således er Cyberpunk 2077 en amalgamasjon av de tidlige Grand Theft Auto spillene, Deus Ex og Alpha Protocol. Selv ikke i mine villeste fantasier kunne jeg sett for meg en kombinasjon mer skreddersydd for meg, men fungerer det?

For det meste. Cyberpunk 2077 er et vanvittig ambisiøst spill, noe som sikkert kan være med på å forklare hvorfor lanseringen har gått så fantastisk dårlig som det har gjort. Strukturen av det man gjør i spillet er at man, som man ville gjort om man spilte penn-og-papir rollespillet det er basert på, tar på seg oppdrag for forskjellige lumske individer i Night City underverdenen mot betaling, erfaringspoeng og Street Cred som alle på sine forskjellige måter er med på å la deg bygge V slik du selv vil. Du trenger Street Cred for å få tilgang på heftigere utstyr, penger til å betale for det, erfaringspoeng for å gå opp i nivå og bygge karakteren din sine evner og ferdigheter i den retningen du vil..

Det er i sideoppdragene du begir deg ut på for såkalte Fixere hvor jeg mener spillet har mye til felles med de eldre Grand Theft Auto spillene. I Night City vil du raskt bli kjent som en som får ting gjort, og dermed er det ikke fremmed for at folk som vil ha ting gjort ringer deg opp ut av det blå for å hyre deg. Disse sideoppdragene kan være alt i fra relativt korte «Du må ta deg inn et sted og hente/drepe/kidnappe denne tingen og/eller personen til litt lengre og mer sammenhengende småhistorier om enkelte av karakterene du vil møte på gjennom historien.

Det som gjør at jeg spesifikt nevner eldre Grand Theft Auto spill i denne sammenligningen er fordi Cyberpunk i stor grad lar deg håndtere disse oppdragene akkurat slik du selv vil. Jeg mener at Rockstar har havnet i et mønster hvor de heller vil regissere hvert eneste øyeblikk du spiller Grand Theft Auto og Red Dead Redemption og direkte straffe deg ved å trå bare en millimeter utenfor de strenge rammene de har laget for deg. Borte er de dagene der du kunne plassere en bilbombe langs ruten til en NPC for å avslutte et oppdrag i stil, vel så lenge ikke Houser brødrene ikke har tenkt at du skulle gjøre det da

I Cyberpunk får man tilbake denne valgfriheten i en åpen verden, og med de Deus Ex-aktige verktøyene man utstyres med er verden min østers.

I gjennomspillingen jeg holder på med har jeg bygget V med fokus på hacking, bruk av stealth og slagvåpen. I penn-og-papir spillet ville man kalt dette en Netrunner/Street Samurai hybrid. Jeg klarer meg helt greit med å gå inn i oppdrag med skytevåpnene først, men jeg foretrekker å snike meg inn, hacke kamerasystemer og terminaler, ta ut fiendene en om gangen og hvis det kommer til stykke, hakke dem i fillebiter med mitt spesialutstyrte samurai sverd.

Som med det første Deus Ex spillet dikterer ikke Cyberpunk hvordan du skal gjøre noe. Det presenterer deg med oppgaven, og lar deg finne ut resten om hvordan du vil gjøre det selv. Og husk selv ikke de beste planer er sikret mot første møte med fienden, så her gjelder det å enten være fleksibel eller være forberedt på å starte på nytt noen ganger.

Også i likhet med Deus Ex og mange andre rollespill kan både bakgrunnshistorien til spillerens avatar og måten man har tedd seg i tidligere oppdrag styre hvordan man kan løse oppgaver senere i spillet. Er karakteren din bygget med fokus på teknologi kan den for eksempel presentere teknologiske løsninger på oppgaver i dialog med de andre karakterene, er karakterens bakgrunn en Street Kid som vokste opp i Night City slik som min er kan henpåkalle kjennskapen til byens underverden for det det måtte være verdt i en gitt situasjon.

Fleksibiliteten til dette systemet kom til syne da jeg i et av spillets hovedoppdrag kom ansikt til ansikt med en hallik som var var voldelig mot jentene han jobbet. Siden jeg tidligere, i det jeg tok for å være et helt tilfeldig sideoppdrag, hadde valgt å ta en annen hallik av dage på grunn av noe lignende, kunne karakteren min nevne dette for førstnevnte for å få han til å gi den informasjonen jeg var ute etter. Det var interessant å se hvordan dette vilkårlige valget jeg tok så mange timer tidligere kunne påvirke en av spillets hovedoppdrag, og det har gjort meg langt mer bevisst på valgene jeg tar, selv i de oppdragene jeg ikke ville trodd skulle ha noe å si.

Nå har jeg forklart hvordan jeg mener Cyberpunk 2077 er likt to av de tre spillene jeg nevnte innledningsvis, og da står vi igjen med Alpha Protocol. For i likhet med Obsidian Entertainments alt for ofte glemte perle er Cyberpunk både utrolig ambisiøst og vaklevorent om hverandre. Siden begge spillene innerst inne er rollespill er skytingen i spillet, og skaden denne gjør, knyttet til våpnenes påskrevne skadeverdi og karakterenes evne til å bruke våpnene effektivt. Det er et langt mindre fremtredende problem i Cyberpunk enn det er i Alpha Protocol, men i likhet med sistnevnte blir det i dette spillet et problem når man helst ikke har lyst til å bruke verdifulle og ikke-refunderbare poeng for evner og ferdigheter på å «fikse» skytingen i spillet.

Uten disse oppgraderingene blir flere av fiendene kulesvamper, og i likhet med boss-kampene i Deus Ex: Human Revolution, tar flere av konfrontasjonene man nærmest ikke kommer utenomn i Cyberpunk bygget for at du i det minste vet opp eller ned på et skytevåpen.

Og ja, det holdt jeg på å glemme. En annen måte Cyberpunk minner meg om Alpha Protocol på er at det er helt latterlig overøst med tekniske problemer.

Cyberpunk 2077 — from the creators of The Witcher 3: Wild Hunt

Man skal anmelde et spill for det det er, og ikke det man håpet eller skulle ønske det var har jeg hørt noen si. Men med et spill som ligger så nært mine interesser føler jeg at det vil være intellektuelt uærlig å påstå at jeg ikke hadde urimelig store forventninger til Cyberpunk 2077, uansett hvor godt jeg føler jeg har klart å unngå å se for mye av spillet i forkant av lansering.

De fleste av disse forventningene innfris, men det er ikke til å stikke under en stol at dette spillet kunne trengt «litt lengre tid i ovnen», og da spesielt på Base PlayStation 4 og Xbox One. Det er en mengde tekniske problemer, flere av systemene til spillet, eksempelvis hvordan spillet etterligner hvordan man kan bli ettersøkt av politiet hvis man åpenlyst bryter loven, virker halvkokt og dårlig implementert. Generelt sett er det mye små grums å finne både her og der i løpet av spillets gang

Det er nesten utilgivelig at spillet i det hele tatt ble lansert i den tekniske tilstanden det er, og hadde det ikke vært CD Projekt RED, som jeg har gode erfaringer med når det kommer til post-lansering støtte for spillene sine, og de ikke i hadde gått ut å unnskyldt seg for slik det hele endte opp og lovet at de skal ordne opp i løpet av få måneders tid, så hadde dette vært nok til å diskvalifisere hele spillet fra å bli vurdert.

Men tekniske problemer til tross er grunnlaget her svært bra. Night City er en gøy by å utfolde seg i. Verdenen CD Projekt RED og Mike Pondsmith har bygget er både interessant å utforske og historien velskrevet. Rollespill elementene er så pass dype at jeg allerede i løpet av de første timene visste at dette er et spill jeg kommer til å spille opp til flere ganger, med nye måter å bygge karakteren min på, og nye måter å utforske konsekvensen av handlingene mine på.

Jeg har ennå mye igjen av Cyberpunk 2077 å spille før jeg er klar til å gi det en endelig karakter, men foreløpig ligger det an til å få seg en plass på topp ti listen min over spill fra 2020. Jeg vet bare ikke helt hvor ennå.

About Anders Lønning

Tobarnsfar fra Haugesund med dagjobb som elektriker/automatiker i oljebransjen. Har skrevet om spill av og på de siste seks årene, og er over gjennomsnittet glad i filmen Dredd fra 2012.