Death Stranding: Directors Cut – Et kompromissløst mesterverk som står seg
0

Death Stranding: Directors Cut – Et kompromissløst mesterverk som står seg

sep 23 Anders Lønning  

Hvor enn banalt det kan virke å kalle en nyutgivelse av en av spillhistoriens minst komité styrte lidenskaps prosjekt en Directors Cut, er det en ting man ikke kommer seg unna: Death Stranding er og blir et mesterverk som står seg like bra i 2021 som det gjorde for to år siden.

Om Hideo Kojima er en profet eller spåmann av noe slag skal jeg ikke ta stilling til, men etter å ha vært gjennom en verdensomspennende pandemi treffer konseptet om en verden hvor store deler av menneskeheten ikke lenger kan gå ut og kun har kontakt med hverandre via internett litt nærmere hjemme. Og mens det i skrivende stund stormer med regnvær som like gjerne kunne vært som Timefall fra Sam Porter Bridges univers, smiler jeg med meg selv når jeg husker tilbake til reaksjonen spillet først fikk da det kom ut i november 2019.

For Death Stranding er ikke som mange andre spill. Det våger å skille seg ut på en måte som gjør at vi som spillere må ta stilling til at det er annerledes, og derfra bestemme oss om det er noe vi er villig til å bruke tid på for å se hvor det vil gå eller ta to skritt tilbake og erkjenne at ikke alt, selv ikke fra utviklere man gjerne har fulgt over flere tiår, nødvendigvis er laget spesifikt for oss.

Basert på min egen opplevelse kan jeg si at jeg har veldig lett for å havne i et mønster av å søke ut opplevelser jeg allerede vet jeg kommer til å like. I en alder av 31 hører jeg på mye av den samme musikken jeg gjorde da jeg var tenåring og i de tidlige tyveårene. Leser de samme tegneseriene, ser de samme filmene, spiller de samme typen spillene.

Det skal et sjeldent godt spill til for å overbevise meg at min forutinntatte mening er feil. Death Stranding er i aller høyeste grad et slikt spill.

Anmeldelsen jeg skrev for snart to år siden står jeg ved like fullt som jeg gjorde da den ble publisert, så hvis dere ønsker å lese om hva jeg tenker om hvordan Death Stranding er å spille, hvordan konseptet og tematikken er med på å dra meg inn i opplevelsen så anbefaler jeg at dere går å leser den.

Det Directors Cut bringer til bordet er litt vanskligere å sette fingeren på. Som de fleste andre spill som gjør hoppet fra en generasjon til den nye er det selvfølgelig en visuell overhaling på gang her, men ikke så dramatisk som man gjerne skulle tro. Death Stranding er et spill som ved hjelp av Decima Engine både tok seg veldig bra ut og kjørte overraskende bra på PlayStation 4. PS5 versjonen har støtte for dynamisk 4K og 60 bilder i sekundet i Performance Mode, og en låst 4K i Quality Mode.

Utover det har Directors Cut noe nytt innhold å komme med, og utviklerne hos Kojima Productions har tatt noen små grep som gjør at nye spillere får en litt mykere start på reisen på tvers av Nord-Amerika enn hva vi som spilte det tidligere fikk.

Det viktigste for nye spillere er at de nå ganske tidlig i spillet vil bli utstyrt med et Support Skeleton og en Maser Gun. Support Skeleton er et batteridrevent exo-skjellet spilleren kan ta på seg som hjelper med balanseringen, noe som gjør at når selv når karakteren til spilleren ennå ikke har fått forbedret stabilitet, så snubler de ikke så lett. De første møtene med MULE bandittene blir også mye mindre skummelt når du er utsyrt med det elektriske sjokkvåpenet Maser Gun.

Siden såkalte Void-Outs, massive eksplosjoner som kan minne om en atombombe, er en konstant overhengende fare i Death Stranding universet om noen skulle dø, er dette «Mindre-enn-dødelig» våpenet det eneste forsvaret man har mot bandittene som vil stjele lasten din tidlig i spillet, mens man i originalspillet enten måte løpe fra dem, beseire dem ved hjelp av nevene eller risikere å ødelegge det dyrebare fraktgodset med et velplassert kast.

Et nytt oppdrag i den første regionen rundt Central Knot City tar deg med til en fabrikk fra tiden før den første Death Stranding hendelsen, og det er oppdragene herfra Kojima Productions har brukt tungt i markedsføringen av Death Stranding: Directors Cut. Det er vel ikke helt til å stikke under en stol at både presentasjonsmessig og konseptuelt er disse oppdragene inspirert av Metal Gear Solid, men dens funksjon i Death Stranding er å fortelle en historie fra tiden før verden kollapset som er med å utbrodere historien rundt spillet, men forandrer den ikke på noe meningsfullt måte.

Og det er også litt av gjengangeren i alt Directors Cut gjør.- Det tilføyer en håndfull nye ting her og der, men ingenting som er med på å ta bort eller forandre noe i noen særlig stor grad. Dette er fortsatt det samme spillet som først så dagens lys for snart to år siden, og når det kommer til et spill som er så unikt og «splittende» som Death Stranding har fått på seg å være, står det respekt av at spillet får stå mer eller mindre urørt som det kunstneriske utsagnet det er.

Hvis du falt av Death Stranding da det først kom ut eller fant ut at spillet ikke var noe for deg så tror jeg ikke Directors Cut kommer til å forandre meningen din om det noe særlig. Jeg vil oppfordre alle som falt av å gi det et nytt forsøk, for det mener jeg det absolutt er verdt, men som nevnt tidligere så er ikke alle spill for alle, og jeg forstår at Death Stranding kan være vanskelig å like for enkelte. For meg var spillet en av høydepunktene fra forrige konsollgenerasjon og Directors Cut har vært en hyggelig påminnelse om det.

About Anders Lønning

Tobarnsfar fra Haugesund med dagjobb som elektriker/automatiker i oljebransjen. Har skrevet om spill av og på de siste seks årene, og er over gjennomsnittet glad i filmen Dredd fra 2012.