Den syvende konsoll generasjonen har vert en veldig spesiell en for meg, som den 17 år gamle gutten jeg er var jeg ikke mer en 10 når den startet, jeg var bare et barn.

Jeg husker godt dagen jeg fikk min første konsoll i den syvende generasjon, det var bursdagen min, jeg ble 11, og det var bare en uke før julen selv. Det var Wii det ble på 11 år gamle meg, og med den fikk jeg Super Mario Galaxy. Det var langt i fra en dårlig måte å stupe inn i den nye konsollgenerasjonen, spesielt for en gutt som ikke hadde spilt et Mario spill, siden Super Mario 64. Super Mario 64 var favoritt spillet mitt, jeg var i ekstase for å endelig kunne spille et nytt Mario spill, siden jeg hadde klart å gå glipp av Gamecube. Mario Galaxy var et fenomenalt spill, men Mario 64 stod fortsatt som favoritten min. det var helt til Galaxy fikk en oppfølger.

Det var et helt vanlig friminutt i syvende klasse, når jeg lærte om eksistensen til mitt favorittspill i den syvende generasjon, og alle andre generasjoner for den saks skyld også. Klassen spilte fotball og en venn av meg kom bort til meg og fortalte meg at han hadde hørt om både et nytt New Super Mario Bros. Spill og et nytt Galaxy spill. Han fortalte meg om at man kunne ri Yoshi i det ny NSMB spillet og stort mer husker jeg ikke, annet en at jeg gledde meg som en unge på juleaften. Litt over et år senere dro jeg og den samme kompisen til byen på release for å få tak i spillet, vi lette i mange butikker, vi hadde jo ikke peiling på hva en forhåndsbestilling var så det var utsolgt en del steder, men til slutt fant vi et par kopier i en lekebutikk. Jeg kommer aldri til å glemme den sommer dagen i juni, bare en uke før skolen sluttet. Jeg ble ferdig med de tre første verdenene i spillet i løpet av noen timer og bestemte meg for å stoppe så jeg kunne spare og ha spillet lengst mulig, lite viste jeg, at jeg kom til å bruke mange måner på fullføre det, men det ble gjort. Den dagen i dag er Galaxy 2 synonym for lykkerus i min bok, det er det ene spillet jeg alltid popper inn når jeg er deprimert for å komme i bedre humør, og det har aldri feilet. De klare fargene, den vakre musikken, det utrolige gameplayet, det som ført ser ut som å være simple kontroller, kan skyves så langt mye lengre en man skulle trodd, det er så mye vakkert i dette spillet at det er umulig å ikke bli smittet bare av å se på. Jeg elsker virkelig Super Mario Galaxy 2, det er en av de to spillene som virkelig har skilt seg ut blant resten, denne generasjonen. Det andre spillet er The Legend og Zelda: Twilight Princess

Twilight Princess er spesielt for meg av helt andre grunner en hvorfor Galaxy 2 er spesielt. Twilight Princess var mitt andre Zelda spill, hvor det første var Phantom Hourglass. Jeg tar det som et selvfølge at Twilight Princess er det bedre spillet, men at jeg eide det spillet så tidlig har resultert i at jeg har den samme tilknytningen til dette spillet som en del andre har for A Link to the Past og Ocarina of Time. Så ja, for en del kan dette være utenkelig, men Twilight Princess er da mitt favoritt Zelda spill, men ikke kun for det var blant mine første. det er en mye større historie bak dette spillet en som så; Jeg var en veldig skjør gutt når jeg var yngre og ble veldig lett skremt, så du kan tenke deg hvordan det må ha vert for en 12 år gammel feiging å dykke inn i dette mørke spillet fult av fryktfremkallende monster. Jeg fikk så vidt sove om nettene når jeg spilte Twilight Princess, hele livet mitt har jeg alltid hatt en fenomenal evne til å kunne se alt jeg tenker på klart som dagen foran meg, jeg kan til og med ta på det, en evne som ikke gikk i min favør når det eneste hjernen kunne tenke på var fryktinngytende monster. Jeg hatet Twilight Princess, jeg hatet hele Zelda serien for marerittene spillet ga meg, men like vel stoppet jeg ikke å spille, hver dag plukket jeg opp kontrollen og spilte mer, jeg dykket dypere inn i mitt eget mareritt. Av hvilken grunn ville et barn fortsette å spille noe som brakte så mange problemer. sannheten va; Jeg elsket Twilight Princess, jeg elsket hele Zelda serien. Jeg ba moren min å aldri la meg kjøpe et Zelda spill igjen, jeg sa at jeg aldri igjen ville oppleve slik frykt, men et år senere fant jeg meg selv på gamestop, på release datoen til Spirit Tracks, med et nytt Zelda spill i hånden. Ikke lenge etter oppdaget jeg Virtual Console på Wii og fra det punktet av eide jeg snart alle Zelda spillene opp til Majora’s Mask, spillene ga meg fortsatt mareritt, hjertet mitt banket fortere en noen gang når jeg manøvrerte meg gjennom forest tempelet Ocarina of Time. Og den dag i dag eier jeg hvert eneste Zelda spill, jeg har rundet mesteparten. Du finner ikke denne typen spill utenfor Zelda serien. Og selv om serien har etterlatt meg med en ufattelig frykt for hender uten kropp, er jeg lenger ikke redd for hva Hyrule har å by på…

med mindre det er hender uten kropp.