Når Sonic Team lager et nytt spill kaster gudene mynt, og fansen holder pusten mens de venter på å se hvilken side mynten lander på.

Uavhengig av hvor delaktig man er i den beryktede Sonic-fanskaren, tror jeg vi alle i det minste kan være enige om en ting; Det finnes langt flere dårlige 3D-Sonic-spill enn det finnes gode. Det har vist seg svært vanskelig å overføre det blå pinnsvinet fra sine todimensjonale røtter over til et kompetent tredimensjonalt eventyr.

Kostbare innovasjonsforsøk
Dette skal Sonic Team faktisk måtte ta litt av skylden for selv, da «If it ain’t broke, don’t fix it» virkelig ikke kan sies å være deres mantra. Hver gang de har kommet på et design som fungerer sånn noe lunde, har de i et forsøk på å komme frem til en oppskrift som fungerer bedre omstrukturert og omkonfigurert så mye mellom hver gang at de gjentatte ganger ender opp med å «kaste babyen ut med badevannet». Mellom hvert nytt spill skal de tilsynelatende finne opp hjulet på nytt, og det går som regel alltid på bekostning av det som gjorde at hjulet fungerte til å begynne med.

Sonic Generations fra 2010 er en av de Sonic-spillene jeg føler endelig klarte å spikre fast en vinnende oppskrift. De fant da en god balanse ved å kombinere den lynraske tredimensjonale spillingen fra spill som Sonic The Hedgehog fra 2006, sammen med det presisjonsbaserte todimensjonale designet som gjorde Sonic så populær på begynnelsen av 90-tallet.

Dette gjorde det ved å skille mellom Modern Sonic og Classic Sonic i et dimensjonshoppende og tidsreisende eventyr, som jeg fortsatt til den dag i dag kommer tilbake til med jevne mellomrom, og som jeg ifølge Steam-loggen har tilbrakt over 150 timer sammen med.

I fjor feiret SEGA Sonics 25-årsdag ved å annonsere to nye spill i serien, hvor det første var Sonic Mania som ble sluppet i løpet av sensommeren i år, et spill jeg helt uforbeholdent vil kalle det beste Sonic-spillet vi har sett siden midten av 90-tallet, og det andre var Sonic Forces, en tilsynelatende etterlengtet oppfølger til de håndfull få tredimensjonale Sonic-spillene som virkelig kan sies å være «gode».

Så gjenstår spørsmålet da: Kan vi endelig få i både pose og sekk når det kommer til Sonic?

Skurkenes «Greatest Hits»
Dr. Robotnik (jeg nekter å kalle han «Eggman») er på’n igjen med en ny plan om verdensherredømme, jadajadajada. Denne gangen har han med seg The Greatest Hits av Sonic-skurker. Her møter vi blant annet Shadow, Metal Sonic, Chaos og Zavok, samt en ny og mystisk skapning ved navn Infinite.

Sonic tar som vanlig lett på utfordringen, men noe går fryktelig galt i hans første møte med Infinite. Den blå helten forsvinner, og er antatt død, mens Eggma….ehh jeg mener Robotnik tar over verden og Sonics venner må trekke seg tilbake. Spol frem historien et halvt år: Knuckles leder en motstandsgruppe som kjemper mot Robotniks tyranni, Tails er hjerteknust etter tapet av sin beste venn, og Sonic er fortsatt savnet.

Knuckles og motstandsbevegelsen planlegger å slå tilbake mot Robotnik, og har rekruttert en ny venn inn i rekkene. Denne ferskingen (mer om han/hun senere) har nemlig vært en av få som har kommet fra et møte med Infinite uten en skramme, og sammen med motstandsbevegelsen skal han/hun nå kjempe for frigjørelsen av planeten.

Hvis du leser denne handlingen og opplever en form for mental dissonans mellom hvilke figurer jeg nevner og hva den faktiske settingen er, ikke vær redd, jeg merker det jeg også. Handlingen er latterlig mørk til et Sonic-spill å være, og uansett hvor mye de bygger det opp, klarer jeg ikke å venne meg til de mørkeste øyeblikkene, som for eksempel da Amy Rose sier med dempet stemme at «Eggman just wiped out 80% of our forces».

Dette er glorifiserte kosedyr vi har med å gjøre, og settingen fremstår like fjern som om Disney skulle gjenskapt Inglorious Bastards med karakterene fra Toy Story. Men dissonansen til tross finner jeg svært mye å like med Sonic Forces:

For — ironisk spoiler alert — Sonic dukker selvfølgelig opp igjen og du bytter på samme måte som i Generations mellom å spille Classic Sonic og Modern Sonic, men denne gangen også den spillerskapte avataren alle i Sonic-universet gir kallenavnet «Rookie».

Klassisk vs. moderne
Classic og Moderne Sonic håndteres mye likt slik de gjorde i Generations. Du bruker Modern Sonic på de tredimensjonale «Gotta go fast»-nivåene og Classic på de mer presisjonsbaserte todimensjonale nivåene. I tillegg har Forces også nivåer hvor du enten kun spiller som Rookie i en miks av både to og tredimensjonale nivå, men også noen nivåer hvor Rookie og Sonic teamer opp hvor da spilleren kan benytte seg av både Sonics og Rookies evner samtidig, à la Sonic Heroes.

Sonic Forces mangler litt av den forutsigbare strukturen vi så i Generations, hvor du alltid visste at det for hver tredimensjonale Sonic-bane fantes en todimensjonal variant som man lett kunne hoppe mellom på nivåvalgskjermen. I Forces spiller man den historien dikterer man skal spille som, og selv om dette var litt uvant i starten, var historien til syvende og sist tjent med dette, da det naturligvis er enklere å fortelle en lineær historie gjennom lineær progresjon.

En av måtene Sonic Team denne gangen ville finne opp hjulet på nytt er ved å la spilleren lage sin egen figur i Sonic-universet, som fungerer som det tredje benet spillet skulle stå på. Spilleren kan velge mellom syv antropomorfiske dyre raser hvor alle har sin forskjellige egenskap samt et hav av forskjellig kosmetisk utstyr og bekledning som kan låses opp igjennom spillet.

God bruk av gammel mekanikk
Rookie håndteres naturlig nok litt annerledes enn både Classic og Modern Sonic, da han/hun alene ikke har en ekvivalent til Spin Dash eller Boost. Hun/han er utstyrt med en grappling hook som fungerer som en surrogat til moderne Sonics målsøkende angrep, og et av fem tilgjengelige Wisp-våpen (forutsigbart nok kalt Wispons i spillet) som gir Rookie forskjellige evner, alt etter hvilket han/hun er utstyrt med.

Dette er den beste bruken jeg har sett av Wispene siden de først ble introdusert i Sonic Colors. Disse irriterende søte skapningene har alltid sett ut til å høre hjemme i Sonic universet sånn rent estetisk, men har som regel ikke passet spesielt godt inn i selve designet til spillene. Unntaket er i Colors, hvor hele spillet var designet rundt dem og deres evner. Hver Wispon tilbyr Rookie to evner, og nivåene hvor du spiller som Rookie er alle designet med forskjellige godt gjennomtenkte bruksområder for alle fem variantene.

Det er denne variasjonen i både måten du spiller som Modern og Classic Sonic og de nye elementene Rookie fører med seg som taler til meg med Forces. På samme måte som Generations er dette en «det beste fra begge verdener»-situasjon, bare at denne gangen er det tre verdener det hentes fra. Likevel er det noen skjær i havet som Sonic Forces til tider dundrer borti.

Adaptasjonstrøbbel
Et eksempel er når spillet vil at spilleren skal gjøre presisjonsoppgaver med den moderne Sonic. Fysikken i spillet er rett og slett ikke bygd for dette girskifte, da Moderne Sonic har mye mer moment i bevegelsene sine enn Classic Sonic har og det leder til at jeg gjentatte ganger overskyter der jeg så for meg at Sonic skulle lande.

Eller når spillet ikke makter å kommunisere hvilken retning det vil du skal gå, eller når du må bremse i svingene på noen av de mest fartsfylte nivåene. Det er da jeg blir minnet på at til tross for alt spillet gjør riktig, så er det fortsatt et tredimensjonalt Sonic spill vi har med å gjøre her.

For la oss innrømmet det først som sist. 3D-Sonic er ikke 3D-Mario. Sonic-spillene har alltid vært plaget av å ikke ha funnet en perfekt måte å oversette pinnsvinets todimensjonale eskapader om til en fornøyelig tredimensjonal en. Vi Sonic-fans har alltid måtte finne oss i at det beste Sonic Team klarte å få til var en brukbar oversettelse som aldri kom til å bli holdt opp som noe sjangerdefinerende på samme måte som Super Mario 64 blir til den dag i dag.

En av de bedre
Men med det sagt fremstår Sonic Forces som en av de bedre 3D Sonic-spillene jeg kan erindre å ha spilt. For til tross for at jeg elsker Sonic Generations, har det sine svært tydelige feil. Det bruker nostalgien jeg har for de første Sonic-spillene på en smart måte for å maskere at selve nivådesignet, og da spesielt på de senere nivåene, er forsøplet med en rekke dårlige designvalg som virkelig kan ødelegge for opplevelsen.

Sonic Forces opplevdes for meg aldri slik, og det at det ikke spiller like hardt på nostalgifaktoren som Generations gjør at jeg tror jeg lettere skulle klart å se gjennom eventuelle dårlige designvalg, og det faktum at Sonic Forces gjentatte ganger overrasket meg med et design som, selv om det denne gangen presenteres tredimensjonalt, holder fast ved den klassiske designfilosofien Sonic gjorde seg berømt på i begynnelsen av karrieren understreker for meg at dette er en av de beste — om ikke det beste —tredimensjonale Sonic spillet på markedet.

Sonic Forces leverer spektakulære øyeblikk, til tider overraskende dype nivå design og til tross for at spillet er svært kort har det høy spillbarhetsfaktor for meg som liker å gå for høyeste karakter på nivåene og for å samle alle de røde ringene. Spillet har også en håndfull ekstra oppdrag, skjulte nivåer, samt et system for daglige utfordringer som jeg ser for meg kommer til å holde oppmerksomheten min i hvert fall en liten stund fremover.

Hvis du har likt et 3D-Sonic-spill de siste årene, være det Sonic Generations, Colors, Lost World eller  til og med Sonic The Hedgehog fra 2006 vil jeg si det er en middels til god sjans for at du kommer til å like Sonic Forces. Det er nesten klisjé å si, men Forces tar det beste fra alle disse spillene, og klarer å unngå de største fallgropene serien har vært kjent for opp i gjennom årene. På den andre siden; hvis du ikke liker noen av de forannevnte spillene, tilbyr nok Sonic Forces lite som kan overbevise deg om at dette er spillet for deg.