For meg hører JRPGs hjemme på håndholdte konsoller. Det var slik jeg spilte Pokèmon som barn, det var slik jeg oppdaget Persona serien i voksen alder og med Dragon Quest XI S: Echoes of and Elusive Age: Definitive Edition får vi en av de beste spillene fra sjangeren i nyere tid på Nintendo Switch. Jeg har allerede spilt en 15 – 20 timer av dette spillet fra da det ble lansert på PlayStation 4, men tiden strakk aldri helt til for å fullføre det.

For det ER et ork for mange av oss å hoppe inn og ut av et japansk rollespill når man vet at man må benke seg på sofaen eller i godstolen i en håndfull timer for å i det hele tatt ha en sjanse til å komme seg gjennom spillet. I en travel hverdag med to små barn kan jeg meddele at det er svært lett å sovne fra det hele med kontrolleren i hendene de få gangene man gjerne har tid til å få inn noen timer med en JRPG. Med Dragon Quest på Switch kan jeg nå plukke det opp å legge det fra meg når det så passer innimellom slagene som er det hverdagslige livet, spille det samtidig jeg sitter på sofaen med samboeren og glor på en serie vi begge har sett x antall ganger før, eller en liten time før leggetid for eksempel.

Kjernespillet har forblitt så og si uendret, med en liten visuell nedgradering som følge av svakere maskinvare. Det merkes litt på tegneavstandene i spillet, og at teksturer som er langt borte gjerne ikke laster inn fullt så raskt som de burde ha gjort når man snur kamera, men i det store og hele betyr det svært lite. Dragon Quest XI S ser strålende ut på både TV-skjermen, håndholdt på den originale Switchen og på Switch Lite, selv om skriften gjerne blir litt liten på sistnevnte.

Komponisten av Dragon Quest musikken har vært notorisk vanskelig med hva han tillater i spillene, noe som resulterte i at PlayStation versjonen av spillet hadde et lydspor som er fremstil av en synthesizer, angivelig for å hylle seriens 8 og 16-bit røtter. Square Enix har heldigvis tatt til vett her og levert full orkester versjoner av det nydelige lydsporet, mens de som fortsatt har lyst til å pine ørene sine i over 95 timer kan få gjøre dette på eget ansvar.

En annen hyllest til seriens 8 og 16-bit røtter er at Dragon Quest XI, ved siden av å tilby en annen måte å spille spillet på. Når Dragon Quest XI først ble gitt ut i japan ble også en versjon gitt ut til Nintendo 3DS, hvor det på den ene skjermen ble vist 3D gameplay som ikke var helt ulikt det vi nå har sett i både PlayStation og Nintendo Switch versjonen, mens på den andre skjermen var spillet blitt “demastered” ned til en 16-bit versjon som fulgte de samme omgivelsene og den samme historien.

I Dragon Quest XI S kan spillere velge hvilken versjon av spillet de ønsker å spille, samtidig som de kan bytte mellom dem via kirkene i spillet. Det er ikke helt så smooth som jeg hadde håpet må jeg helt ærlig inrømme. Jeg så for meg en slags Halo Anniversary Collection metode hvor du kan bytte frem og tilbake mellom versjonene “on-the-fly”, men slik Dragon Quest XI S håndterer dette hopper man i stedenfor tilbake til starten av kapitlene man har fullført eller det man holder på med, noe som tar bort litt av sjarmen syntes jeg.

Likevel. Dragon Quest XI er et fortsatt et knallbra spill og det gjør seg spesielt godt i håndholdt versjon. Japanske rollespill er designet som et maraton, og ikke en sprint. Nettopp derfor fungerer kombinasjonen Nintendo Switch og Dragon Quest XI som hånd i hanske.