Jeg innrømmer det gjerne, jeg var ikke spesielt kjent med begrepet grindhouse før Quentin Tarantino og Roberto Rodriguez lanserte sine to Grindhouse-filmer Planet Terror og Death Proof for noen år siden. Men etter å ha spilt House of the Dead: Overkill føler jeg meg som en ekspert på området.

Skittent

Grindhouse er en betegnelse som brukes om kinoer som viser såkalte exploitation-filmer: som regel lavbudsjetts skrekk med småpornografiske elementer og psykedeliske og eksperimentelle filmer. Og House of the Dead: Overkill er en ren hyllest til denne sjangeren. Her møter vi to rappkjeftede og skyteglade detektiver på jakt etter en gal vitenskapsmann som har eksperimentert med menneskelik og skapt zombier. Sleng inn et stykk lettkledd datter av vitenskapsmannen, hennes strippeglade venninne, masse banning og blod, og du har alle ingredienser du trenger for en lavbudsjettskalkun i spillform.

Men for at en slik hyllest skal fungere må innpakningen være i orden. Suksessen ligger i stor grad i detaljene, og her har Headstrong Games virkelig lagt sjela si i spillet. Alt fra innlastingsskjermer til menyer og soundtrack oser av en oppriktig kjærlighet for exploitation-sjangeren. Spillet trår aldri ut av rollen sin, men fremstår som en skitten lavbudsjettsfilm i spillform fra start til slutt.

Dette skinner også gjennom i historien, som på papiret er helt banal. Høydepunktet i handlingen er ikke historien, men de stereotype hovedpersonene og deres hysteriske kommentarer. “Shoot to maim!” skriker min svarte partner, før han slenger ut en tirademed stygge ord. Den eksplisitte og skamløse dialogen ville vært teit i et standard actionspill, men passer perfekt til grindhouse-opplevelsen i House of the Dead: Overkill.

Tekniske begrensinger

Likevel er ikke alt fryd og gammen i spillet. Kontrollen foregår ved hjelp av Move-kontrolleren, aller helst koblet til et eller annet pistol- eller geværhylster. Grunnmekanikken er hentet fra arkadeskytespillene Time Crisis og Virtua Cop på 90-tallet. Man peker Move-kontrolleren (som fungerer som pistol) mot zombiene på skjermen, og trykker på knappen for å skyte. En annen knapp brukes til å lade våpenet, eller kaste granater. Bevegelsene til hovedpersonen tar spillet seg av, alt du skal gjøre er å skyte fiendene som dukker opp.

Dette er et klassisk oppsett, og selv om denne typer spill var utmerket underholdning for 15 år siden, blir den monotone spillmekanikken fort litt for overfladisk etter dagens standard. Til slutt er det egentlig ikke skytingen som holder meg klistret til skjermen, det er grindhouse-settingen, musikken, atmosfæren og den overdrevne machoe dialogen.

Headstrong Games skal likevel ha ære for at de har forsøkt å tilføre spillet ekstra dybde. Man kan skru av og på ulike funksjoner når man spiller gjennom brett på nytt – mest moro av disse er minispillet der man skal sensurere all banning i dialogen ved å trykke på skyteknappen når banneord dukker opp – og et par ekstra minispill er også slengt inn.

House of the Dead: Overkill var opprinnelig utgitt på Wii for to år siden. Playstation-versjonen ser kanskje ikke så imponerende ut sammenlignet med moderne actionspill, men dette er noe jeg nesten er villig til å overse fordi den litt utdaterte grafikken egentlig passer inn i lavbudsjetts-rammene som skal prege sjangeren. Spillet er stemningsfullt, med en kunstnerisk ramme som gjør at jeg egentlig har blitt ganske glad i det etter et par kvelder med pistolen foran skjermen. Det er ikke et spill man kommer til å spille i timesvis, men i korte doser nå og da er dette ypperlig underholdning med Move-kontrolleren.

Se flere bilder fra House of the Dead: Overkill – Extended Cut på neste side.

House of the Dead: Overkill – Extended Cut er utviklet av Headstrong Games og utgis av Sega. Spillet er lansert på Playstation 3.