Cuphead er et spill som treffer meg midt i hjertet, fordi det er et ordentlig rart og annerledes spill. Dette er et 2D skytespill som ser ut som en tegnefilm fra 1930, og variasjonen får meg til å undre over hvordan utviklerne har hentet inspirasjon til denne psykotiske syretrippen av et spill. Alle karakterene og bakgrunnene er fargerike og tegnet for hånd, og det er nesten kriminelt hvor lekkert spillet er å se på. Jeg kan nesten garantere her og nå at du har aldri spilt noe som ligner Cuphead før.

Ikke bare ser det ut som en tegnefilm, det høres ut som en også. Jazz og storband fyller rommet mens jeg prøver å skyte ned en svær levende tomat med hoggtenner. Det minner litt om noe hentet rett fra 70-tallsdrittfilmen Attack of the Killer Tomatoes. Måten musikken spiller i takt med alle kampene gjør at du vil ta deg selv i å nynne på de utrolig catchy låtene lenge etter.

Konseptet er enkelt: dette er et 2D-skytespill, hvor du vandrer rundt på et lite kart og veksler mellom å slåss mot bosser og «run-and-gun»-baner. Underveis samler du mengder av mynter, som du igjen bruker til å oppgradere alle angrepene dine. Cupheads største styrke er uten tvil vanskelighetsgraden. Spillet er ikke snilt mot spillere som ikke er vant til en utfordring, og selv de som vil kalle seg relativt erfaren, kan komme til å slite her. Vi snakker haugevis av irriterende fiender som forsøker å myrde deg, like mange irriterende bosser, og mister du alle tre livene dine, må du starte fra begynnelsen. Det blir litt som et Super Nintendo-spill fra 90-tallet. Det hele resulterer i et spill som kan komme til å irritere vettet av de fleste, men om du er glad i en utfordring er dette definitivt for deg

Til tross for ryktet spillet har fått, må jeg likevel spørre meg selv: er Cuphead egentlig så vanskelig? Ja, jeg døde flere ganger enn jeg har lyst til å innrømme, men jeg er en 90-tallsunge, og Cuphead er ikke i nærheten like vanskelig som mange gamle SNES-klassikere. Selv vil jeg påstå at vi rett og slett har blitt bortskjemt med litt for enkle spillopplevelser de siste årene. Etter hvert som man knekker koden på Cuphead lærer man nemlig fort hva som fungerer eller ikke.

Cupheads store svakhet, er at spillet faktisk er veldig kort, når du lærer deg hvordan å spille spillet vil du se at det er lite å gjøre. Heldigvis vil alle dødsfallene dine gjøre at du ikke bryr deg så mye. Kontrasten er likevel tydelig. Spillet ser ut som en koselig tegnefilm fra 1930-tallet, og spiller som det skulle vært djevelens verk. Ja, jeg elsker det, men det kan likevel virke litt sjokkerende hvordan utseende og vanskelighetsgrad ikke passer helt.

En liten genistrek Cuphead gjør, er at det nesten mobber deg til å fortsette å spille. Ingen av bossene har noe livbar eller hjerter, så du vet ikke hvor lenge du har igjen før du er ferdig. De eneste gangene du får vite hvor bra du har gjort det er når du dør.

Heldigvis unngår spillet å bli for ensformig. Alle måtene man kan oppgradere Cuphead og hans tospillereksklusivebror Mugman gjør at man kan prøve ut mange forskjellige måter å komme gjennom banene på før man faktisk klarer det.

Frustrerende? I hvert fall om man ikke spiller det med riktig oppsett. Cuphead er et «Xbox Play Anywhere»-spill, så jeg har spilt det både på Xbox One og PC. Spiller du på PC, må jeg advare deg: du bør spille Cuphead med kontroller. Spillet er vanskelig med kontroller, men helt uutholdelig med mus og tastatur. Det er alltid moro å kunne ta opp Xbox One – mangelen på unike konsolleksklusiver skal jeg ikke benekte – men det er også en av grunnene til at Cuphead treffer så godt som det gjør.

Spillet er såpass unikt at de fleste burde ta seg tiden til å spille det. Om de så syns det blir alt for vanskelig, kun for å nyte akkurat en helt fabelaktig audiovisuell opplevelse. Du kommer til å smile, og du kommer til å banne, men uansett vil det treffe deg midt i hjertet. Cuphead er strålende på alle mulig måter, og et herlig tilskudd til en spillbransje som har blitt alt for enkel de siste årene. Cupheads største svakhet er at det er veldig kort, men den høye vanskelighetsgraden gjør heldigvis opp for det.