En «Nier» perfekt remaster
0

En «Nier» perfekt remaster

apr 24 Stian Koxvig  

Det første NieR spillet ble sluppet i 2010 og var en interessant greie som jeg føler jeg må forklare litt før vi kommer i gang med denne anmeldelsen. Den ble sluppet i to versjoner. Nier Replicant, og Nier Gestalt. Nier Replicant hadde en ung gutt og søsteren hans som hovedkarakter mens Nier Gestalt var ekslusivt for Xbox 360 i Japan og hadde en eldre far og datteren hans som hovedkarakterer.

Her i vesten ble Gestalt sluppet som bare NieR etter press fra Square Enix for å appellere mer til vestlig publikum. Nå 10 år senere har de lagd NieR Replicant og sluppet det for første gang utenfor Japan som NieR Replicant Ver. 1.22474487139…(Kan vi nå bare bli enig at det var eneste gang jeg skriver fulle tittelen?). Resultatet er et spill som klarer å leve opp til hvor fantastisk NieR Automata var.

En magisk verden man vil bruke mye tid i

Jeg elsket NieR Automata, jeg klarer fint å putte det på en topp 10 liste over de beste spillene det siste tiåret. Jeg har vel funnet så 21 av de forskjellige sluttene på Automata. Derfor var forventingene til NieR Replicant høye, veldig høye, og faktisk leverer på alle punkter.

NieR Replicant er en spin off av Drakengard serien, og finner sted ca 1000 år etter en av avslutningene du kunne få fra den serien.

Menneskeheten er på randen av utslettelse og blir jaktet ned av monstre og mystiske sykdommer. Hovedrollen vår er en ung gutt med navn NieR som vil beskytte lillesøsteren sin fra denne mystiske sykdommen, han allierer seg med en ekstremt sarkastisk magibok med navn Grimoire Weiss, en overseksualisert kvinne med mystiske krefter med navn Kaine og en unggutt med navn Emil som kan gjøre alle han ser på til stein. Denne banden prøver å redde verden og beskytte det lille som er igjen av sivilisasjonen.

En sarkastisk bok, en redd gutt, en bekymret storebror og en bannende kvinne i undertøy

Stemmeskuespillet her er fabelaktig. Grimoire Weiss er en sta gammel magibok som krangler med alle. Laura Baileys Kaine viser at hun er kanskje den beste kvinnelig stemmeskuespilleren i bransjen. Kaine starter som en sur gretten kriger som du må slåass mot flere ganger før man begynner på hennes avslutning og låser opp den ekstremt tragiske bakgrunnshistorien hennes.  


Det er så mye personlighet og humor i manuset til spillet at man flere ganger sitter og ler eller er rørt til tårer av karakterene og måten de kommuniserer med hverandre på.

Bossene man møter i løpet av Replicant er noe for seg selv

Kampsystemet er fabelaktig. Jeg spilte aldri NieR, men jeg leste meg opp og fant ut at kampsystemet var ganske tregt og ubalansert sammenlignet med hvordan det var i Automata. Så det var ekstremt morsomt for meg å starte å kutte opp Shades og innse at kampsystemet føltes omtrent akkurat som det gjorde i Automata.

Du kan sette Grimoire Weiss til å bruke to typer magi til enhver ting mens du bruker våpen. Magien er alt fra å skyte ut glitrende bolter, til å skape store lanser eller bare skape en knyttneve og gi bossen en midt på tygga.

Pow

Du må sloss mye i dette spillet, men med antall forskjellig magi du kan kombinere med flere våpen gjør at det føles ikke ensformig. Det er en stor verden og du reiser mye frem og tilbake mellom landsbyene, men følte ikke at det plaget meg så mye som det har gjort i mye andre open-world titler.

Det ene lille problemet jeg vil snakke om, som vi ofte ser i slike spill er kameraet. Det har tendenser til å leve litt sitt eget liv, og når du er opptatt med å sloss mot store bosser med større våpen er det ekstremt knotete at kameraet bestemmer seg for å dra fienden ut av bildet.

Bruk Grimoire Weiss til å beseire fiendene dine

For en remaster ser det greit ut. Oppskallert til 1080p i stedet for 4K og jeg har egentlig ingenting å pirke på når det gjelder grafikken. Det er mørkt og dystre farger som passer inn i historien.

Der hvor Automata har sånn 27 forskjellige slutter, har Replicant minst 5. Jeg har funnet tre av de, men dette viser at Replicant er et spill jeg vil komme tilbake til flere ganger. De forskjellige sluttene gir deg mer bakgrunnshistorie om karakterene det er så lett å bli glad i.

Verden har sett bedre dager

Historiefortellingen her er noe for seg selv. Nier Replicant føles i blant som et typisk JRPG, men noen ganger er det plottvister i M. Night Shyamalan stil og spillet blir et skrekkspill eller skifter til bare ren humor. Med alle disse unike karakterene som er vidt forskjellig men som bringes sammen av skjebne, og en historie du aldri vet hvor du finner, er det en måte å fortelle de beste historiene på. Spillet har nok av sideoppdrag hvis du også bare vil utforske litt og møte noen av verdenens fascinerende karakterer fra et kranglende ektepar til barn som blir tvunget til å stjele mat.

Musikken. Ja vi må snakke om det. Herregud for et lydspor. Jeg satt opp lyden på hodetelefonene mine til maks flere ganger. Det er melankolske akustiske låter og det er store orkestrale bosslåter som kunne satt flere klassiske komponister på plass. Dette er kanskje det beste lydsporet jeg har hørt i et spill til dags dato, og dette kan komme til å få mye priser.

Pass opp for fiendenes hurtige angrep

Nier Replicant leverer en sterk søknad til et av årets beste spill. Det er ikke Automata nivå over dette, men herregud jeg har kost meg den siste uka. Det er så mye å undersøke etter at du har fått første slutten at du bare blir sittende. Det var artig å endelig se Yoko Taros visjon for NieR komme til liv med den første internasjonale lanseringen av NieR Replicant og det var nok ingen som så for seg hvor stort dette kom til å bli. NieR Replicant ser føles og spilles som en «Mini» versjon av Automata og denne serien er nok fortsatt bare tidlig i livssyklusen. Skal bli spennende å se hvor de går videre derfra.

About Stian Koxvig

Bakgrunn innenfor film og journalistikk. Spiller det meste men er veldig glad i Final Fantasy, Metal Gear Solid og The Legend of Zelda: Er lidenskapelig opptatt av film