En sjakkartet opplevelse
0

En sjakkartet opplevelse

Hvis vi blander FTL, sjakk, Edge of Tomorrow og Starship Trooper så begynner vi å nærme oss noe som likner på Into the Breach.

Vi kan ikke anmelde Into the Breach uten å snakke litt om FTL. Det lille romskipspillet som ble større enn noen hadde sett for seg. Selv skaperne i Subset Games. Det er fem og et halvt år siden FTL ble sluppet, og jeg plukker det fortsatt opp fra tid til annen. Et spill man aldri går lei kan det virke som. Det er den store styrken til tilfeldig generering, når det fungerer.

Om Into the Breach har den samme levetida gjenstår å se, men at Subset Games har bygget spillet over samme lest er det ingen tvil om.

Menneskene er utryddingstruet. En samling monstre, som kalles Vek, truer deres eksistens. Faktum er at vi allerede har tapt. Vår siste sjanse er å sende noen helter tilbake i tid, da det fortsatt var noe å kjempe for, og utkjempe tapte slag på nytt.

Dette at du kommer fra framtida og allerede vet hvordan slagene ender danner grunnlaget for kjernemekanikken i Into the Breach. Kampene utkjempes på et 8×8 stort rutenett og er turbasert. Til forskjell fra for eksempel The Banner Saga veit du til enhver tid akkurat hva fienden vil gjøre i sitt neste trekk. Enten det er å angripe deg eller en av bygningene. Da er det din jobb å styre maskinene du styrer i henhold til det.

Du har tre mechs som kjemper på din side. De kan du bevege rundt på brettet innenfor visse begrensninger. Og alle har sine særegne angrep. Du starter med tre standardmechs, men du låser opp flere etter hvert. Dør alle har du tapt. Ødelegger Vek nok bygninger til at strømnettet går ned, har du tapt. Derfor blir det hele tiden en avveining om hva du skal fokusere på å redde og hva du kan ofre.

Kamparenaene er delt opp i øyer. Når du har gjennomført en øy, låser du opp neste. Mellom hver øy er det i tillegg en oppgraderingsfase, hvor du kan kjøpe oppgraderinger. Som igjen må balanseres med strøm. Dette er kjent stoff for alle som har spilt FTL. Valutaen i spillet fås gjennom å løse sideobjektiver.

Into the Breach er et spill som bruker svært liten tid på historie og opplæring, bortsett fra noen tekstbokser nå og da. Du kastes bare rett ut til insektene. Fra du starter opp spillet tar det knapt ett minutt før du er i gang. Dette fungerer veldig godt fordi prinsippene i Into the Breach er så enkle å forstå. Litt prøving og feiling blir det i starten, men uten at det får noen fatale følger. (Bortsett fra den gangen jeg ble påkjørt av et tog).

Som i andre rougelikes så er døden i Into the Breach permanent. Med andre ord; hvis du dør må du starte på nytt. For at denne mekanikken skal fungere og gi deg lyst til å prøve på nytt, er det viktig at spillet ikke føles urettferdig. Og jeg har fortsatt til gode å føle meg urettferdig behandla. Det har selvfølgelig mye å gjøre med at jeg til enhver tid veit hva fiendene vil gjøre. Da er det vanskelig å skylde på noen andre enn seg sjøl. I tillegg er det så å si ingen tilfeldigheter i selve kampene. Det er ingen skjulte terningkast som bestemmer om du treffer eller ikke. Det er befriende at dine nøye planlagte taktiske valg ikke blir avgjort av tilfeldigheter. Det fører igjen til en rekke panneklask som følge av egen dumhet selvfølgelig.

Spillet er minimalistisk når det kommer til lyd og grafikk. Grafikken er retro og tegneserieaktig, men fungerer veldig godt til sitt formål. Musikken er igjen laget av Ben Prunty og den er stemningsskapende, men jeg satte like ofte på min egen musikk.

Minimalistisk er også historien. Akkurat det syns jeg fungerte bedre i FTL enn her. FTL føltes som et langt mindre spill. Selv om formålet også der var å redde føderasjonen, var det viktigste alltid å holde mannskapet i live. Det var din egen innerste sirkel som var viktig. Det var det som skapte den emosjonelle koblinga til historien. Den koblinga savner jeg litt i Into the Breach. Selv om hver mech har sin fører får du sjelden noe forhold til dem. Når de dør er det mest irriterende fordi du mister egenskapene deres.

Poenget mitt er uansett at jeg kunne ønske meg litt mer bakgrunnshistorie underveis. Det hadde fungert bedre med tanke på hvordan spillet er strukturert. I FTL skaper du din egen historie i nåtida. I Into the Breach skaper du din egen framtid ved å dra til fortida.

Kommer jeg til å spille Into the Breach om fem år? Neppe, men det er noe helt unikt som er vanskelig å leve opp til. Å spille seg gjennom Into the Breach tar omtrent to timer, men jeg kan garantere at du kommer til å bruke langt mer tid på spillet enn det. Også etter at du har spilt gjennom det for første gang.

About Kjell-Arne Jørgensen

Journalist fra Drammen som bor og jobber i Skedsmo. Relativt altetende når det kommer til spill. Har fortsatt til gode å spille noe som er bedre enn The Witcher 2.

Legg igjen en kommentar

You must be logged in to post a comment.