The Sims-spillene er i bunn og grunn interaktive dukkehjem, og den eneste serien av noe særlig kaliber hvor majoriteten av spillere er jenter. Men akkurat som smågutter klipper hanekam på lillesøsters Barbie-dukker og innlemmer dem i voldsomme actionfantasier med de andre lekene, er det fullt mulig for begge kjønn å ha det gøy i Maxis’ simulerte verden.

Konsollskepsis

Det er imidlertid på PC serien har gjort sin mest representable opptreden, men det har ikke skortet på forsøk på konsollversjoner. Felles for disse er at de har stinket. Det er ikke lett å overføre strategispill til konsoll, og med tanke på de mange menyene som skal åpnes, tiden som skal skrus av og på, alle figurene som skal velges mellom og et hav av interiør som skal brukes, kommer ofte en håndkontroller til kort. Derfor ikke helt uten bekymring at jeg setter i gang med både Xbox 360- og Playstation 3-versjonene av The Sims 3: Kjæledyr.

Det begynner å bli en stund siden jeg besøkte Sim City, og mye har skjedd her siden sist. Men fundamentet er det samme: Maxis har konstruert et karikert mikrokosmos av samfunnet vi lever i, og serverer det med en god dose humor hele veien. Alt fra beskrivelser av kjøkkenstoler til jobbinformasjon kan presse frem et lite knis, og det åpne spilloppsettet gjør at man selv kan påvirke hvor seriøst man ønsker å gjøre det.

Deltakerne

Jeg startet spillet ved å konstruere mitt eget, totalt inkompatible par. Anton har helt hårreisende sosiale egenskaper, men er samtidig enormt utadvent og uforutsigbar. Ursula er innsluttet og hissig, og sliter i tillegg litt på den sosiale arenaen. Etter å ha utstyrt Anton med en helt latterlig pirathatt, og gitt Ursula de mest anonyme, grå mus-type oppkledninger, var det på tide å skaffe dem et kjæledyr. Eller to.

Nytt for Sims 3: Pets er nemlig, som tittelen så fint røper, kjæledyr. Jeg kan velge og vrake mellom alt fra hester til slanger, men jeg føler meg i det konservative hjørnet, og går for hund og katt. Det skal imidlertid ikke bli noen enkel sammensetning.

Akkurat som sine eiere, kan jeg ustyre dem med personligheter, og i stedet for å velge klær, finnes et imponerende utvalg av forskjellige raser, pelstyper og -mønstre å velge mellom. Og om man føler seg ekstra kreativ, kan man konstruere sine egne. På hundefronten gikk jeg for den mannevonde Rottweileren Hugo. Men ikke la puddelklippen lure deg – jeg utstyrte i tillegg pelsen hans med blodrøde flekker, for å tydeliggjøre hans destruktive og agressive personlighet ytterligere.

Pels er derimot noe nakenkatten My kan se langt etter. Hun er ikke bare syltynn og ekkel, med rosa kropp, enorme ører og en syltynn, rottelignende hale, men hun har også fått utdelt Hugos destruktivitet og aggressivitet. Husets møbler skjelver allerede.

Øyeblikkelig karma

Etter å ha kjøpt det dyreste huset jeg hadde råd til med startkaptialen min, var det på tide å starte tiden. Det morsomme med The Sims-spillene er å legge opp en setting for simmene sine, og prøve å la dem styre så mye som mulig av livene sine på egenhånd, og kun gripe inn hvis det er nødvendig, eller om man ser sitt stikk til å skape morsomme situasjoner. Eller, det vil si, det er slik jeg foretrekker å spille.

Andre kan velge å lytte til simmene sine i større grad, og holde seg oppdatert på deres kortsiktige og langsiktige mål. The Sims 3: Kjæledyr byr på såkalte karmapoeng, som gis ut for å oppfylle simmenes ambisjoner. Med nok poeng kan man låse opp funksjoner som gjør tilværelsen betraktelig lettere for simmene. Det er uansett en god ide å sørge for at husholdningen har nok penger til at man unngår en historie hvor simmene bare går slitne og sultne rundt og klager når de ikke sover og er deprimerte, og det er derfor på tide å starte en karriere for den aspirerende idrettsstjernen Anton og amatør-superdetektiven Ursula.

Hjemme alene

Mens simmene stikker på jobb, er det på tide å sjekke ut mine firbente monstre, og høre litt med dem hva de har lyst til å få ut av dagen. Og personlighetene deres melder seg umiddelbart. Hugos aller første ønske her i livet er å knurre til My. Det er første prioritet. Ikke mat, hvile, leke eller skattejakt, men å være kjip mot katten.

My på sin side har bestemt seg for at de sylskarpe klørne trenger kvessing, og strekker seg til første og beste klorestasjon, nærmere bestemt kjøkkenstol nr 1, som raskt prydes med millioner av småriper. Så bærer det på jobb, ved å jakte på insekter i naboens blomsterbed. Dette driver hun med til Anton og Ursula vender slitne og slukøret hjem fra sine første arbeidsdager.

Mye å lese

Kontrollene er overraskende intuitive, og selv om det tar bittelitt tid før alle knappekombinasjonene sitter, mestrer jeg raskt å sende simmene rundt i omgivelsene. Det er en enorm dybde i både menyer og muligheter for simmene, og det er imponerende at det lar seg gjøre å kontrollere alt dette ved hjelp de av tolv knappene håndkontrolleren disponerer.

Opplæringen er derimot ikke like intuitiv. Hver gang jeg står overfor en ny situasjon dukker det opp et lite felt med et bilde og masse tekst som forklarer hva som holder på å skje, sammen med et valg om å stikke til opplæringsmenyen for å lese mer. The Sims 3: Kjæledyr har som nevnt masse funksjoner, og jeg savner sårt en mer interaktiv måte å kjøre meg gjennom de viktigste av dem. Det jeg blir servert her kunne like godt vært inkludert i instruksjonsboka i omslaget, og da hadde jeg i tillegg sluppet å pine meg gjennom lastetidene.

Treg lasting

Og lastetidene er helt klart spillets store svakhet. Selv om jeg har installert så mye jeg kan på konsollens harddisk, tar det likevel i overkant mye tid å skifte mellom nabolaget og områdene rundt, og jeg merker at jeg kvier meg for å følge simmene til jobb fordi det treger ned hele opplevelsen.

Det samme gjelder for så vidt animasjonene når jeg setter en sim i gang med en aktivitet. Først skal de summe seg, noe som kan ta gruelig lang tid om de egentlig var i gang med sitt eget lille prosjekt før jeg dukket opp med en kommando. Deretter handler det om å stille seg opp i riktig vinkel i forhold til den person eller gjenstand som skal interageres med.

Sitcom

Mens jeg sender den motvillige Hugo til å leke med Anton, får Ursula beskjed om å stikke ut og flørte med avisbudet. Jeg holder dem i gang med flørting, underholdning og dype samtaler til det blir mørkt ute, mens Anton på sin side har fått katten My å leke med. Hugo har tatt turen ut i hagen for å grave etter skatter, noe han raskt når et nytt ferdighetsnivå i, før han løper bort til inngangsdøra og knurrer på naboen som ringer på døra.

Det er lett å slå ned på visuelle begrensninger i The Sims: Kjæledyr, men det er ikke her spillet konkurrerer, og det ville vært skivebom å dømme det etter tekniske spesifikasjoner. Sims-spillene er først og fremst en ypperlig arena for å konstruere sine egne, små historier, og leve ut sosiale eksperimenter med komiske utfall, og The Sims 3: Kjæledyr er intet unntak. Her kommer kjæledyrene inn i miksen, og som alle som noensinne har eid et kjæledyr vet, byr dette på en hel galakse komisk potensiale. Og for første gang fungerer det faktisk tålelig på konsoll.

Dag 1 er over, og mens jeg sender hele familien til sine respektive senger med fulle mager, kan de se tilbake på en intens første dag i spillet. Og med meg bak spakene er de sikret en fremtid spekket med drama, tragedier og destruktivitet, selvfølgelig ispedd en god dose komiske episoder. Jeg tror jeg gleder meg mer enn dem.