I skyggen av forventingene til «Final Fantasy XIII» kommer nok et japansk rollespill fra skaperne bak perler som «Dark Cloud» og senest, «Professor Layton and Pandora’s box».

En prinsesse i nød

Kongeriket Banandor har etter en årrekke med krig sluttet fred med sitt naboland. I et diplomatisk forsøk på å styrke relasjonene, inviteres hertugen av nabolandet til storslott bankett til ære for freden og kongens kjære datter, prinsesse Cisna. Lite vet kongeriket at en mystisk gruppe under navnet «Magi» vil sabotere festen, sette en stopper for freden og like greit kidnappe den opp til nå stumme prinsessen.

I forkant av dette finner vi en slags askeladden med navnet Leonard og oss i rollen som en selvskapte protagonist. Som løpegutt for det lokale vinmonopolet har vi å sørge for alkohol til kveldens bankett, men etter å bli introdusert som «han nye», settes vi på innbytterbenken til fordel for Leonards egosentriske ønske om å redde Cisna og hennes hjerte. Resultatet var at det egentlig ble fryktelig vanskelig å ta del eller i det hele tatt bry seg om hendelsene i «White Knight Chronicles». Når jeg hadde tilbrakt flere minutter i den robuste karakterskaperen blir skuffelsen stor i det min tolkning av Mr. Burns fra «The Simpsons» blir en stum «wingman» for Leonard og hans ønske om å sjekke opp en prinsesse. I selskap med en gjeng av klisjéfulle bi-karakterer ble irritasjonen stor.

Når det kommer til plott og skuespillerprestasjoner er jeg er nok ikke den første til å si at japanske rollespill har spilt på de samme strengene siden tusenårsskiftet. Ofte har historiene en tendens til å bli forutsigelig kjedelig og fulle av klisjeer. Stemmeskuespillet vipper mellom direkte pinlig og ufrivilligt morsomt og som mange andre før er dessverre «White Knight Chronicles» intet unntak.

Mangler dybde og utfordringer

Med tydelig inspirasjon fra nettspill som «Final Fantasy XI» kan spillbarheten i «White Knight Chronicles» virke sær og ved første øyekast litt komplisert. Her skal en del studering av flere menyer til før en egentlig forstår hva kamp og nivåsystemet har å by på. Spillets meget tilgivelige fiender vil her være en redning for ferskinger, men veteraner av «J-RPG’s» vil raskt gjennomskue spillets mangler på noe særlig dybde og videre utfordring. Et lite pluss vil nok uansett være å finne over nett. Der opp til fire spillere sammen kan dra på jakt etter gull og skatter. For som denne traileren beviser er moro ofte hva du gjør det til selv.

Bak en haug av stilige våpen og rustninger finner vi et spill som byr på noen kule triks, men ikke nok til å mette verken en strateg eller actionelsker. Angrep kan kombineres til interessante «combos» og når Leonard og co. får dreisen på å transformere seg til en gigantisk riddere må jeg si at forventningene økte, bare til å igjen bli skuffet over en total mangel på intensitet under de største kampene.

Et lite lyspunkt

Det er vel ikke lenger noen tvil om at jeg ikke fikk min beste spillopplevelse med «White Knight Chronicles». Men som et lyspunkt i min anmeldelse vil jeg nevne det grafiske. En solid grafikkmotor leverer spennende omgivelser en får lyst til å utforske og alle de underlige skapningene og fiendene du møter på din ferd viser spillet fra en ny og kul side.

Sluttkommentar

Ser vi på hva utvikleren tidligere har stått for av fantastiske spillopplevelser må jeg si at «White Knight Chronicles» virkelig er en skuffelse. Spillet har sine visuelle øyeblikk og sammen med noen hysterisk morsomme venner vil kanskje nettmulighetene by på noen artige eventyr. Men dessverre så stopper det der. For noe underholdningsverdi i historien eller kampsystemet var virkelig ikke å finne.