Er Vanquish like bra 10 år etter?
0

Er Vanquish like bra 10 år etter?

I 2010 skled Vanquish inn i livene våre som et friskt pust i en verden av generiske actionspill. Anmelderne var positive og det ble elsket av spillerne. I forhold til andre Platinum-spill var salgstallene gode, men det var på langt nær nok folk som spilte det.

Vanquish ser bedre ut enn noensinne.

Dette er snart ti år siden. I den forbindelse har Platinum gitt ut en jubileumsutgave, som også inneholder klassikeren Bayonetta. Det er ikke nødvendig å skrive en anmeldelse av disse spillene for å kunne anbefale et kjøp. Enten du elsker spillene eller aldri har prøvd dem før.

Mitt spørsmål er enkelt: hvordan føles Vanquish 10 år etter? Actionspill har en lei tendens til å eldes dårlig. Enten det er på grunn av klønete kontroller, forstyrrende utdatert grafikk eller rett og slett et spill som ikke lenger flyter slik man husker når man har blitt vant til nyere teknologi. 

For å ha det sagt med en gang; 2020-versjonen av Vanquish har fått en tydelig visuell make-over. Spesielt fargene og teksturene har fått et løft og gjør at Vanquish ser ut som en nylig release. 

Jeg kunne ærlig talt ikke huske så mye av historien i Vanquish, bortsett fra at den var fullstendig latterlig. Det stemmer fortsatt ganske bra. I tillegg så er stemmeskuespillet til tider komisk dårlig. Såpass dårlig at jeg mistenker at det er med vilje. 

Du må aldri forandre deg, Sam.

Hovedperson Sam Gideon er blodharry. Alltid tøff i trynet, pattende på en sigarett og en one-liner på lager. Det funker. Selv 10 år etter.

Det viktigste spørsmålet er imidlertid om den flytende spillfølelsen man fikk første gang fortsatt sitter i. Mye har skjedd og mye er spilt på 10 år. Vil det føles like friskt som den gang?

Første gang jeg sklir på knærne over halve kartet og sparker hodet av en robot er svaret et rungende JA. Det er er det elementet som løfta Vanquish over resten i 2010 og det er fortsatt ikke noe spill som har gitt meg en tilsvarende følelse. 

Resten av gameplayet er så strømlinjeforma og presist at det er en fryd å spille. Det skjer så utrolig mye samtidig, men på grunn av strålende og intuitiv kontroll så mister du aldri oversikten. Når det er sagt er ikke Vanquish noe enkelt spill. Enkelte ganger føles det rett og slett urettferdig. Den balansen mellom vanskelig og beint fram urettferdig krysses noen ganger. Her skuffer Vanquish noe.

Å skli over kartet på knærne gir fortsatt en barnslig glede.

Spillet fikk kritikk for at det var for kort når det kom. Jeg vil kalle det intensivt. Og det føles godt å kunne komme seg gjennom et spill uten å måtte bruke 50 timer på det. Samtidig er Vanquish, som de fleste andre Platinum-spill, et spill designet for å spille flere ganger. For å perfeksjonere. 

En liten greie jeg hadde glemt, men som jeg liker veldig godt, er hvordan våpensystemet fungerer. Du har en grense på fire våpen og oppfordres til å plukke opp nye våpen hele veien. Du kan oppgradere våpen og det våpenet du har i hånda er det som oppgraderes, men selv om du hiver fra deg det våpenet så vil oppgraderingen fortsatt gjelde hvis du plukker opp et lignende våpen seinere Det fører til et system der du hele veien kan hive våpen og plukke opp nye, noe som har mye å si for moroa.

Hvis Vanquish hadde blitt gitt ut i dag hadde det sannsynligvis være inne på topp 10-lista over årets spill. Og dette er ikke bare en tullete nostalgi som snakker. Spillet er faktisk så bra. Og nå får en ny generasjon, og de som gikk glipp av det sist, en sjanse til å prøve det. 

About Kjell-Arne Jørgensen

Journalist fra Drammen som bor og jobber i Skedsmo. Relativt altetende når det kommer til spill. Har fortsatt til gode å spille noe som er bedre enn The Witcher 2.

Legg igjen en kommentar

You must be logged in to post a comment.