Et 17 år langt eventyr
0

Et 17 år langt eventyr

Hva er greia med Kingdom Hearts?

I 2002 var jeg en iherdig leser av Donald Duck & Co, og i tiden før Kingdom Hearts (for omtrent 100 år siden) var det et stort oppslag i et av bladene om det kommende spillet. Her skulle man få oppleve Disney-verdener og møte både Langbein, Donald og Mikke. Det spillet måtte jeg bare spille! Men det kom bare til Play Station, noe en Nintendo-unge sørget over. 15 år etter det første spillet så dagens lys satt den samme Nintendo-ungen med konsoller opp til halsen, og kunne endelig prøve ut det myteomspunne spillet.

I årene som gikk så jeg en endeløs mengde av fan-tegninger, cosplayere, og merchandise, i tillegg til at jeg hørte rykter om Kingdom Hearts 3 sin stadige utsettelse, og seriens kompliserte historie som man bare kunne glemme å følge med på. Selvfølgelig blir man nysgjerrig på hvordan et spill man så en annonse for i Donald Duck & Co (en gang for omtrent 500 år siden) kunne bli en så stor snakkis! I fjor stålsatte jeg meg, slang inn Kingdom Hearts HD 1.5 Remix, og satte i gang.

Det første steget

Det er litt tungt å sette seg ned med første spillet i en rekke av åtte, og kanskje jeg var litt utålmodig, men et par timer inn i Kingdom Hearts var jeg ikke helt solgt. Kampsystemet bestod for det meste av å misbruke X-knappen og bruke litt magi i ny og ne, navigering av Sora var litt vanskelig til tider, og spillet generelt gikk ut på å gå fra A til B med noen fiender imellom. Det var den mystiske historien som reddet spillet tidlig.

Utover i spillet låste jeg opp flere evner som dobbelthopp og rulling, som gjorde kamper mye mer varierte og kontrollen over Sora lettere, og jo flere evner jeg låste opp, jo gøyere ble det å spille. I tillegg fikk jeg jevnlige oppdateringer på historien, og det var interessant å kunne oppleve forskjellige Disney-verdener knyttet sammen i en lengre historie, pluss heftige boss-kamper på hver eneste bane. Nå begynte det å likne på noe.

Jo lengre jeg kom i det første spillet, jo mer interessert ble jeg, og jo gøyere ble opplevelsen. Mest overrasket var jeg vel egentlig over at historien ikke var så vanskelig å følge med på som jeg forventet, men igjen var jeg bare igjennom det første spillet. Det var mye som fremdeles kunne skje. Jeg var også positivt overrasket over hvor seriøst en Disney/Final Fantasy-hybrid kunne bli, når jeg egentlig bare forventet lettere tematikk. Jeg mener: Hvor absurd er ikke Mikke Mus og Sephiroth i samme spill?

“Sora, Donald, Goofy!”

Historietunge oppfølgere

Jeg ante aldri at Kingdom Hearts handlet om kampen imellom lyset og mørket, og evnen til å beholde lyset i hjertet sitt og kunne stole på vennene sine. Om det høres ut som en cheesy overanalyse av en historie er jeg ikke overrasket, men ting som dette blir satt ganske på spissen i spillene. Og jeg trodde aldri at et så mega-japansk og corny konsept skulle være kult, men skaperne av Kingdom Hearts har virkelig fått det til! Historien og karakterene er engasjerende, og selv om det kommer en tale om lys og mørke en gang i blant, funker det i sin helhet. Det har kanskje noe med at man opplever lyset og mørket i fysisk form og at det ikke bare er metaforisk vrøvl.

I tillegg har skaperne slengt sammen slemmingene fra forskjellige Disney-univers og skapt en åpenbar antagonistisk liga, men man vet at det er noe mystisk, underliggende som bare venter på å vise sitt sanne ansikt. Man får også reise frem og tilbake imellom verdener på en smart måte som gjør at man ikke blir lei av alle verdenene med en gang. Bortsett fra visse steder man aldri vil se igjen. I’m looking at you Atlantica.

Neste spill i serien, Chain of Memories, var et nødvendig onde. Selve historien er, igjen, ganske interessant, men gameplayet var det største irritasjonsmomentet for min del. Nå skulle man løpe rundt og kombinere kort fra en kortstokk for å kunne utføre angrep. Jeg kjente jeg begynte å savne X-knappen. Det var allikevel viktig å få med seg historien i dette spillet for å henge med i Kingdom Hearts II hvor historiefortellingen virkelig ble mer utfordrende.

I Kingdom Hearts II er det ikke bare de klassiske Disney-slemmingene som er imot Sora, Donald og Langbein, men nå lusker også den mystiske Organization XIII i bakgrunnen. Og det er lett å bli forvirret når man ikke engang spiller som Sora i den første delen av spillet. Igjen satt jeg som et stort spørsmålstegn, men vel igjennom historien følte jeg at jeg skjønte det meste. Det er litt å vri huet sitt rundt, men fortsatt ikke uforståelig. Og det er her jeg tror skaperne virkelig begynte å se mulighetene for å ekspandere universet, for i de neste spillene ble det bare lagt til mer og mer for å bygge opp grunnlaget til Kingdom Hearts III.

Sora og gjengen blir gradvis eldre for hvert spill.

Veien etter Kingdom Hearts II

Etter et tips fra en kompis spilte jeg Kingdom Hearts: 358/2 Days etter Kingdom Hearts II. Det er nemlig mye som blir avslørt i 358/2 Days som ville gjort Kingdom Hearts II mindre mystisk, selv om jeg kan se grunnen til å spille det før Kingdom Hearts II for å bli knyttet tettere til visse karakterer. I tillegg er 358/2 Days kun vist som cutscenes i Kingdom Hearts HD 1.5 Remix, og det var uten tvil bedre å faktisk spille det, selv om jeg måtte gå fra Play Station til Nintendo DS. Men etter å ha fullført 358/2 Days var det mye i Kingdom Hearts II som var lettere å forstå, i tillegg til at det ga noen av karakterene mer dybde. Det ble en mye mer følelsesladet opplevelse som en helhet.

Med Kingdom Hearts: Birth by Sleep var gameplayet oppgradert, noe jeg og X-knappen satt veldig pris på. Nå kunne man samle og kombinere forskjellige former for magi som jeg brukte hyppigere nå enn i de tidligere titlene. I tillegg var historien tredelt. Jeg kunne velge imellom tre karakterer og oppleve deres del av historien hver for seg, som igjen utvidet hele Kingdom Hearts-universet. Birth by Sleep fungerer som bakgrunnshistorien for de tidligere spillene, etablerer nye ting og bygger videre på ting jeg allerede kjente til. Det virker som om planene for Kingdom Hearts III er ambisiøse og for å få til dette må det fortelles en del andre historier før vi kommer oss dit.

Til slutt i Kingdom Hearts HD 2.5 Remix var det Kingdom Hearts Coded som jeg bare så cutscenes på. Det virket som et ganske merkelig spill. Det var egentlig lite relevant i historien i tillegg til at noen av konseptene var rare selv til å være Kingdom Hearts. Det var elementer som nesten krasjet litt med de andre spillene, men det var greit nok å få med seg. Jeg var bare gira på å gå videre til Kingdom Hearts 2.8 Final Chapter Prologue.

Det er alltid en obligatorisk trio.

Fra Play Station 3 til 4

Det første spillet i 2.8 var Kingdom Hearts: Dream Drop Distance, originalt gitt ut til 3DS. Igjen fikk jeg oppleve nye Disney-verdener, og igjen var historien delt på flere karakterer. I Birth by Sleep spilte man én karakter om gangen, men i Dream Drop Distance spilte man på en måte to karakterer samtidig. Man hadde en tidsbegrensning på hver karakter. Når tiden gikk ut på den ene, fikk man spille videre på den andre, og motsatt. Jeg var litt skeptisk til dette konseptet ettersom jeg følte det ødela flyten til å begynne med, men jeg ble fort vant til det. Dream Drop Distance ga deg også virtuelle dyr man kunne oppgradere for å få oppgraderinger til karakterene. Det gikk hånd i hånd, noe som funket veldig bra når man ble vant til alle de nye tingene.

Igjen kom det frem nye ting i historien som leder opp til Kingdom Hearts III. Om det var et av spillene hvor historien forvirret meg mest var det nok Dream Drop Distance, men etter litt betenkningstid og en artikkel på Kingdom Hearts-wikia til rådighet gikk det seg til. Og ved å ha fullført Dream Drop Distance merket jeg at jeg var veldig klar for Kingdom Hearts III, men jeg hadde jo et spill og en film igjen. Hvordan kan de trøkke inn enda mer historie, tenkte jeg. Så jeg hadde jo ikke noe annet valg enn å starte opp Kingdom Hearts 0.2: Birth by Sleep – A Fragmentary Passage (nei, det er ikke en tulletittel. Spillet heter faktisk det).

Som det eneste Kingdom Hearts-spillet som er laget til Play Station 4 var det en drøy overgang. De andre spillene ble laget til Play Station 2, DS og 3DS, men Kingdom Hearts 0.2 hadde virkelig oppgradert grafikken og tatt med seg de beste delene av gameplayet fra de andre spillene. Og med en gang du merker at spillet bygger seg opp… Er det ferdig. Jeg ble overrasket over hvor kort spillet var (og kanskje en smule skuffet), og man kan egentlig se på det som en tech-demo til Kingdom Hearts III, selv om historien her fremdeles er relevant. Timene jeg hadde til overs brukte jeg da på å se Kingdom Hearts χ Back Cover. Filmen som følger med i Kingdom Hearts HD 2.8 Final Chapter Prologue.

Når du ikke trodde Kingdom Hearts-universet kunne bli mye større får du altså en film som utvider historien nok en gang. Basert på nettleser- og mobilspillet Kingdom Hearts χ går vi enda lengre tilbake i tid, og nok en gang sitter man som et spørsmålstegn. Det legges opp til nye mysterier som forhåpentligvis blir nøstet opp i når Kingdom Hearts III kommer ut. Det er ihvertfall ingen tvil om at noe stort er på vei, om Kingdom Hearts III holder seg tro til Dream Drop Distance og filmen.

Assassins Creed: Kingdom Hearts

Avsluttende tanker

Det tok meg et drøyt år å spille igjennom hele spillserien, og jeg ble virkelig positivt overrasket. Serien var så mye mer enn det jeg først så for meg! I tillegg til kjente Disney-figurer ble jeg også introdusert for et stort karaktergalleri og et nytt univers med en omfattende historie. Det er kanskje mye å ta inn over seg, men jeg mistenker at de som mener Kingdom Hearts har en uforståelig historie ikke har fått med seg historien i alle spillene.

Det er ingen tvil om at man ofte blir lettere forvirret i starten av hvert eneste spill. Gjerne av nye elementer som blir introdusert, men det meste blir oppklart jo lengre ut i historien man kommer. Det eneste som gjenstår nå er finalen. Og for en finale det potensielt kan bli!

Kingdom Hearts i sin helhet er en absurd greie som har utviklet seg videre, og det er ingen tvil om at folkene bak galskapen har peiling, for galskapen fungerer på så mange plan! Historiefortellingen er, om noe innviklet, stødig og alltid interessant. Vanskelighetsgraden i spillene er varierende, men man får som regel en utfordring når man møter bossene på hver bane. Gameplayet blir bare bedre og bedre (med unntak av Chain of Memories). Og skaperne har også et stort galleri av fargerike verdener man kan oppleve. De har muligheten til å overraske oss med noen veldig kule ting i Kingdom Hearts III, med tanke på hva Disney eier. Jeg tar en Star Wars-bane når som helst!

Kingdom Hearts er som en suppe du aldri ville smakt på fordi den har så mange rare ingredienser, men som blir mer interessant for hver skje du spiser. En suppe du ikke virkelig har smakt på 13 år, men som du får en ny skål av i januar. La oss bare håpe suppa ikke har blitt dårlig. For forventningene er høye.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli så engasjert over et spill som snakker så direkte om lys og mørke. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli så engasjert over et spill som kombinerer Donald Duck og Cloud Strife. 2002-versjonen av meg hadde aldri trodd at spillet han leste om i Donald Duck & Co skulle bli en så stor sensasjon. Og selv om jeg ikke fikk spilt det den gangen, er jeg glad jeg ventet. For nå trenger jeg bare å vente noen måneder før jeg (forhåpentligvis) får oppleve konklusjonen på det 17 år lange eventyret kalt Kingdom Hearts.

17 år seinere, og Langbein har fått nok.

About Sam Einar Engh Syftestad

Filmutdannet spillentusiast som legger vekt på historiefortelling. Jobber med filmproduksjon og er den ene halvdelen av Emmy & Zaspen Let's Play. Lever ellers for Star Wars.

Legg igjen en kommentar

You must be logged in to post a comment.