Det er med en viss sorg og skepsis jeg igjen starter historien om Tidus og Yuna og deres kamp mot den hval-lignende Sin. Final Fantasy X var nemlig et kjært minne fra en tid som for lengst er gått forbi. Jeg var nemlig en stor fan av serien fra Final Fantasy VI frem til det til tiende kapittelet.

Etter det skjedde det noe med Square og serien som gjorde at jeg falt fra og gjorde serien til et minne. For meg representer Final Fantasy X det siste spillet med den gamle formelen som gjorde serien elsket blant de mange tusen hjem. Turbasert kampsystem, titalls timer med historie og et kreativt og engasjerende rollegalleri. Skulle disse minnene forsvinne med dette gjensynet? Etter rundt ti timers spilletid, pustet jeg litt lettet ut. Final Fantasy X er nøyaktig så morsomt som det var den gangen for 13 år siden.

Kun en grafisk oppdatering 

Når jeg setter i gang spillet kommer det flere valg opp. I tillegg til spillene Final Fantasy X og den direkte oppfølgeren, er det også en kortfilm man kan se på. Jeg starter med å sette i gang Final Fantasy X, og ikke mindre enn tre timer senere er jeg tilbake i Spira, fullstendig oppslukt av historien. Det er veldig lite, om noe som helst, som er forandret når det gjelder spillbarhet og innhold.

I stedet er de store forandringene i grafikken. Noe som undertegnende synes er merkelig, siden det er fremdeles ikke er feilfritt designmessig. Flere ganger blir jeg vitne til visuelle feil som ofte preget spill som hadde begrenset brukersnitt. Ikke noe stort problem, men en total renovering av spillet er det ikke. Grafikken er riktignok oppgradert, men til at det skal være verdt det er ikke forskjellene store nok

Kort fortalt er det veldig mye av det samme, men det betyr ikke at det er to dårlige spill du får når du kjøper dette produktet. 

Pur Spilleglede

De vann-pregede omgivelsene treffer sansene mine fullt ut. Det er noe med å velge det vakre med havet som tematikk som gir meg en herlig følelse. Handlingen i spillet er også i stor grad preget av litterære klassikere som tar opp dyp tematikk om de essensielle spørsmålene i livet. Menneskeheten som er i konstant kamp mot en diger hval i så stor grad at det oppsluker hvordan de lever livene sine? Høres det kjent ut?

Det har alltid vært Final Fantasy-seriens mest kjente varemerke å ha tematikk som spilleren selv kan velge å fordype seg i. I Final Fantasy X og X-2 er stikkordene savn, kjærlighet og synd. I en verden preget av frykt for en skapning kalt Sin, skapt av menneskets begjær for mange hundre år siden, terroriserer den verden med sitt vesen. Kun noen få kan stoppe dette gigantiske dyret, og bare for en kort periode før den kommer tilbake.

I dette dystopiske marerittet, som bare kan lindres ved en omgang blitzball, entrer Tidus for første gang. Kommet fra en tid langt forbi må han finne sin plass i den nye verden. I oppfølgeren er du i karaktereren Yuna sine sko. Her må hun sammen med to andre kvinnelige karakterer sette i gang sitt eget opprør mot skjebnen og endre på enkelte av de begivenhetene som skjedde i forgjengeren

Det er en slags pervers komplikasjon mellom den evige trusselen fra Sin som skaper det litterær bakgrunnsbildet, til de idylliske pastellfargene som stimulerer dine visuelle sanser til å hoppe på det første flyet sørover. Jeg elsker det.

It’s blitzball baby

Det hjelper også selvfølgelig at Final Fantasy X og X-2 har det beste minispillet som noen gang er skapt til serien. Jeg snakker selvfølgelig om Blitzball – best beskrevet som en blanding mellom rugby og vannpolo er det noe av mest avhengigskapende jeg har prøvd på konsoll. Etter rundt fem timer med spilling får du mulighet til å være spillende manager for Besaid Aurochs. Et lag som best kan beskrives som Spiras svar på Tufte ILHvis du derimot bruker litt tid og jakter på talenter rundt om i Spira, får du muligheten til å forandre dem til et lag som minner mer om de som kjemper om Champions League-pokaler i disse tider

Kampsystemet er også en glede å spille gjennom, særlig for oss nostalgikere. Ikke bare er det veldig enkelt å sette seg inn i systemet, det oppfordrer deg til å bruke tiden til å tenke taktisk. De nyere Final Fantasy-spillene har ofte basert seg på et raskt og action-orientert kampsystem, gjerne etterfulgt av innviklede detaljer om hvordan man skal programmere figurene under kamp. Selv om det er noen endringer fra første spill til etterfølgeren så følger de hovedsakelig samme oppbygning. Det kan hende at jeg er den eneste, men jeg foretrekker faktisk det slik i forhold til den hektiske knappetrykningen vi ofte ser på lignende spill nå.

Nøyaktig hvor du la det fra deg

Du vet at det noe magisk i luften når de første notene som treffer deg etter begynner spillet er en modifisert versjon av signaturlåten Crystal Theme. Du er tilbake til perioden som gjorde at du engang forelsket deg i verden som ikke bare tilhørte Tidus, men også Squall, Cloud, Zidane og Locke. Det er nostalgi fra tiden før dårlige online-versjoner og regisserte actionfilmer; det du spiller er svanesangen fra en storhetsperiode i både rollespillsjangeren og spillmediet.

Det første jeg legger merke til etter å hoppet inn i begge spillene noen timer er at de ikke er jevnbyrdige. Hvorav Final Fantasy X fremstår som et gigantisk epos foreviget til den svarte boksen som et testamente av hva man kan oppnå, er oppfølgeren mer som en spin-off enn en rettmessig oppfølger. X-2 fremstår ikke som en videreføring av den verden som ble skapt, men mer som en annen vinkling på det vi allerede har opplevd. Å gjengi gamle klassikere har blitt mer og mer vanlig nå for tiden. Final Fantasy X er ikke en ny opplevelse, og hvis du har spilt PS2-versjonen for mindre en to-tre år siden er det ikke mye mer å hente her. Hvis du derimot har blitt voksen og begynner å nedbetale studielån etter din siste gjennomgang, eller bare aldri har spilt det før, er dette kraftig anbefalt.