Et klikk unna avhengighet
0

Et klikk unna avhengighet

Incremental games, idle games eller såkalte “clickers” ((u)kjært barn har mange navn) har i den siste tiden oppslukt livet mitt totalt. Disse er det nærmeste du kommer stoff innenfor tv-spill. Dere kjenner sikkert alle en fyr eller en jente som spiller: Cookie Clicker, Clicker Heroes, Egg Inc, Adventure Capitalist, Bitcoin Billionaire, Time Clickers eller lignende, og om du ikke kjenner noen som spiller disse så er det kanskje DU som spiller dem. Du får dem i alle fasonger og ulike styrker, men de har alle en ting til felles: nummer som går oppover. Jeg vet jeg har et problem, men det er så deilig å se en million bli til en billion, det er så deilig å oppgradere kakefabrikkene mine slik at de lager flere kaker. Hva er egentlig disse spillene? Hva gjør de med oss? Hvor kommer de fra? Og hvem står bak denne epidemien som har slått menneskeheten helt ut?

 

 

Hva er et “clickerspill”?

 

For å finne svaret på dette må vi til 2010 da Ian Bogost lagde Cow Clicker. Du skjønner, om du koker ned alt en RPG er ned i den tynneste suppa du kan lage så får du clickers, det er i bunn og grunn et spill som spiller seg selv og det er klart at markedet har plass til noe sånt. Spill har alltid vært interaktive, men nå kunne spill være en passiv opplevelse, og det passet fint for mange som ikke likte å faktisk spille spill, men også for de som liker fremgang i spill. Ordet “clicker” kommer fra Cow Clicker som introduserte det å klikke på noe for å få tallene til å gå oppover, men Cookie Clicker laget det vi i dag kjenner igjen som en clicker. Disse spillene har såkalte “hooks” for å dra inn spilleren og få dem hekta. Hooks er også et velkjent ord innenfor musikk hvor det lenge har vært et fenomen å hente inn lytteren tidlig med disse “krokene”. Ja du gjettet riktig, det er som regel popmusikk som bruker disse krokene, men det er ikke limitert til denne sjangeren.

 

 

Det var en digresjon, men det var for å poengtere at fenomenet ikke er nytt. La meg gå tilbake til RPGer. En RPG gir deg fremgang i det å levle opp, men også det å oppgradere både karakteren din og utstyret til han/henne. Dette er tidskrevende, men gir samme følelse av oppfyllelse som et clickerspill gir, men i et clickerspill går dette raskere og ikke minst av seg selv. Alt du behøver å gjøre er å oppgradere, oppgradere og oppgradere i det uendelige. Et clickerspill er mer enn bare oppgraderinger, men dette er den viktigste kroken disse spillene har. Om disse er gjort riktig vil du fort falle for spillet. Etterhvert kan du også gjøre en “ascension” eller en “prestige”, og da begynner alt på nytt igjen. Om noen av dere som leser aldri har prøvd en clicker så høres kanskje dette rart ut, men stol på meg, dette er som nikotin. Har du først prøvd det, går du sjeldent tilbake. Tror du meg ikke? Prøv selv, søk på cookie clicker og se livet ditt gå forbi deg.

 

 

 

Hva gjør de med oss?

 

Her kommer vi til ordet “idle” som betyr tomgang, spillet går altså på tomgang. Mens jeg er borte fra for eksempel Clicker Heroes har spillet gjort fremgang mens jeg er borte, alt jeg gjør nå er å oppgradere alt jeg kan med pengene det har tjent mens jeg var borte og voilà, spillet spiller seg selv igjen. Dette føles bra for hjernen min fordi jeg har gjort stor fremgang uten å måtte gjøre særlig mye, og de beste clickerspillene balanserer denne utdelingen av goder perfekt. I et vanlig spill må jeg være interaktiv for å få fremgang, og den samme følelsen får man i vanlige spill, men ikke i like store doser. Derfor kan man kalle disse spillene for dop i spillverden. Om vi skal bli filosofiske her, er det jo faktisk slik at vi spiller fordi det er lettere å få progresjon i et spill sammenlignet med livet, og progresjon er noe hjernen din vil ha. Vi liker rett og slett å ha mye av noe, om det skulle være mat, klær, spill eller alt annet en kan tenke seg. Og disse clikerne har kokt ned denne progresjonen til spillverdens heroin. Livet går sakte og hver dag kan sjeldent fylles med stor progresjon og eventyr, derfor er spill perfekte for oss mennesker. Jeg kan på en kjedelig mandag sette meg ned i en halvtime og kjenne på følelsen av at jeg har gjort masse uten å egentlig gjort noe som helst.

 

 

 

Så hvem står bak?

 

Vi kan nok peke på svært mange navn, men det er i all hovedsak Ian Bogost som oppfant sjangeren med Cow Clicker. Spillet var ment som satire på spill som farmville, men som mange ganger før så leder satire ofte til kopier som igjen mister budskapet, og en ny sjanger er født. Siden dette spillet kan vi peke på Cookie Clicker som en stor årsak til at disse spillene fikk sitt fotfeste innenfor spillverdenen. Man kan også si at denne sjangeren alltid har vært oppfunnet helt siden den første RPGen, eller at sjangeren har vært oppfunnet siden det første mennesket kom til, og alle disse ville på en måte være korrekt, men det er først og fremst Bogost vi må takke for å ha laget denne suppa, selv om intensjonene hans var gode.

 

Selv har jeg det siste året spilt fem eller seks av disse spillene, og det verste er at jeg ikke angrer et sekund fordi det faktisk er gøy, men er det faktisk jeg som synes det, eller synes den dumme delen av hjernen min det? Jeg tror nok aldri jeg vil få et ordentlig svar på det spørsmålet når ikke en gang biologer og sosiologer blir enige om hva som forårsaker avhengighet. Det er i alle fall ingen tvil om at dette er og alltid har vært noe biologisk, og at det egentlig bare var snakk om tid før noen laget en versjon av World of Warcraft som var enda mer avhengighetsskapende. Vi kan se på det som en forbannelse eller en ny fremgang i spill som vi kjenner dem.

 

 

 

Resultatet

 

Jeg innser at jeg er avhengig, men burde jeg slutte? Om jeg får det jeg vil ha, og det ikke er noen skade for andre, burde jeg da slutte? Det er et alt for godt spørsmål til at jeg kan svare på det, men kanskje noe man kan ha i baktankene i tilfelle man plutselig finner seg selv på en eller annen gate i Oslo, og spør om lader til mobilen som har gått tom for strøm. Noe å tenke på når man har solgt huset sitt for å betale for en mikrotransaksjon man bare måtte ha. Nei, så langt har det ikke gått, men hvem vet hva fremtiden bringer. Kanskje noen finner en formel som gjør disse spillene enda mer avhengighetsskapende, og kanskje disse gjør vanlige spill helt ubrukelige? Det blir nok neppe i min tid, men ingenting er umulig. Så hva er dine erfaringer med slike spill? Har du noen anbefalinger? Hjelp?….

About Mathias Johannessen

Filmstudent ved Universitetet i Bergen. Elsker indie-spill, gamle klassikere, og B-spill.