Å kjøre verdens raskeste biler krever sitt. I motsetning til andre racingspill, der feilmarginene er store, er Formel 1 verdens mest utilgivelige motorsport. Å feilberegne en sving med en bil som går over 300 kilometer i timen er rett og slett katastrofalt. Og det er nettopp denne nerven og faren som hele tiden ligger og lurer som gjør «F1 2010» til en så intens og vellykket racingopplevelse.

Autentisitet

Det var Geoff Crammond som først lykkes med å lage et autentisk Formel 1-spill, med «Formula One Grand Prix» i 1992. Det var med dette spillet jeg fikk opp øynene for sporten, gjennom en lang sommerferie der jeg og to venner satt med Geoff Crammonds spill omtrent hver eneste kveld. Vi kjørte løp på 100 prosent med hver sin karriere, og spillets flerspillerdel lot oss bytt på å styre bilene våre i løpene mens datamaskinen styrte for oss når vi hadde pause. Det var intenst og spennende, akkurat slik sporten er i virkeligheten.

Men oppfølgeren til Crammond fenget ikke like mye, og ulike varianter fra andre utviklere på ulike formater i årene som fulgte klarte heller ikke å trollbinde meg på samme måte som «Formula One Grand Prix». Inntil nå.

Codemasters er nemlig mestere innen racingspill, noe de har bevist både med «Dirt»-serien og «Race Driver Grid». To spillserier som klarte å løfte racingsjangeren fra trauste simulatorer til fargerike og eksplosive actionracere.

Men der «Grid» og «Dirt» byr på brekksladding og bølleracing, er Formel 1-sporten mer galant, mer presis, og mer utilgivelig. En helt annen tilnærming til racing enn den vi kjenner fra Codemasters tidligere, og gledelig nok beviser den engelske utvikleren at de behersker de stramme tøylene rundt Formel 1-sporten også.

Sirkus

Det hele er presentert som en omfattende karrieremodus, der du er sjåfør for et av de mange racingteamene i Formel 1-sirkuset. Som fersk og nysignert sjåfør har laget ditt moderate forventninger til deg, og den eneste måten å klatre på er å gjøre det bra i løpene. Som i «Dirt 2» befinner du deg i et eget lagområde mellom de ulike løpene. Her kan du snakke med agenten din som kan forklare deg hvordan du er ansett blant de ulike teamene, og som også kan gi deg nye kontrakter med andre teams. Her kan du også øvelseskjøre og konkurrere online mot andre. Mellom løp dukker det også opp journalister her som vil intervju deg. Svarene du gir påvirker forholdet til lagledelsen din, men intervjuseansene kunne gjerne vært litt mer sprudlende, spørsmålene og svarene er relativt meningsløse.
Men lagområdet fungerer bare som en liten pust i bakken, det meste av tiden tilbringes bak rattet, på de ulike Formel 1-banene. Først i garasjen sammen med mekanikerne dine, så ut på asfalten.

Som i tidligere Codemasters-spill er presentasjonen og brukervennligheten upåklagelig. Fininstilling av bilen, valg av dekk, værmelding og andre funksjoner er tilgjengelig i garasjen, og det hele er behagelig og oversiktlig. Og når du endelig er klar til å kjøre, er overgangen ut av garasjen, gjennom pitstop-området, og ut på banen, silkeglatt. Og så er det endelig alvor.

Hard trening

For når du endelig har lagt bak deg menyer og lagområder og innstillinger, er det bare deg og bilen som gjelder. Fra første sekund merker du at du leker med skikkelige krefter. Fartsfølelsen er strålende, og bråket fra motoren er den eneste lyden som følger deg idet du suser nedover langsida. Så kommer den første svingen, og du tråkker ned bremsen.

Det vil si, jeg gjorde ikke det første gangen. Min første halvtime med «F1 2010» spilte jeg på den enkleste vanskelighetsgraden, men ettersom datamaskinen ikke bare assisterer meg med bremsing, men faktisk tar seg av all bremsingen på dette nivået, avanserte jeg til medium ganske raskt.

I «F1 2010» er nemlig bremsing en kunst. Smart bremsing er essensielt for å skrelle hundredeler av rundetiden, og det nytter ikke å prøve seg på brekkslædder som i andre racingspill. Her skal det bremses aktivt før svingen, og så aksellereres jevnt ut av svingen. Heldigvis har jeg en hjelpelinje som forteller meg hvor bilen bør plasseres og om jeg kjører for fort, men selv med denne skrudd på er det ekstremt krevende å kjøre optimalt.

Først etter mange treningsrunder føler jeg at jeg beherser banen sånn nogenlunde, og da er det på tide å begynne på kvalifiseringen. Her slåss man med de andre sjåførene om å få best rundetid og beste plassering i startfeltet. I motsetning til treningsrundene kan man nå møte andre biler på banen som er ute på kvalifisering, og etter noen runder her har jeg behersket enda et par finesser på banen.

Så er det endelig tid for å starte selve løpet. Og nå gires det hele opp et hakk. Det er en ting å klare å holde seg på banen i treningsløp og kvalifisering, det er noe annet når man er omringet av 23 fartsgale motstandere. Det bråker og hviner fra høyttalerne mine, og jeg raser ut av startområdet med biler rundt meg på alle kanter. Konsentrasjonen er på topp, og jeg tar det ekstra rolig i første svingen. Lar feltet få en sjanse til å roe seg ned og kjøre på rekke. Finner min plass, og følger på. Så begynner den ekte moroa. Kjøre seg opp. Finne en åpning. Klare en forbikjøring.

Formel 1-biler er ikke laget for grisekjøring, og aktiv bølling mot andre sjåfører fører ikke bare til strafferekasjoner fra banedommerne, du risikerer også å ødelegge spoilere. Hver eneste forbikjøring i «F1 2010» er et resultat av kalkulert risiko og bra kjøring. Og det er få ting som er så tilfredsstillende som å ligge bak en motstander i en runde, for så å klare å få til en perfekt forbikjøring.

Samtidig er det få ting som er så frustrerende som å spinne rundt i en sving fordi jeg var overivrig og skrapet borti grusen en meter eller to. Alle de fem bilene jeg har kjempet meg forbi de siste 20 minuttene raser plutselig forbi på et par sekunder, og når jeg endelig har fått bilen rett vei og har klampen i bånn igjen er det bare å begynne opphentingen på nytt.

Med mindre jeg spoler tiden tilbake. Som i «Race Driver: Grid» får du et visst antall sjanser til å spole tiden tilbake dersom du driter deg ut.

Realisme?

Selv om akkurat denne funksjonen kanskje ikke er så realistisk, er det meste annet tilfredsstillende autentisk. Bilmodellene og banene er gjenskapt med masse detaljer og kjærlighet, og lydbildet er naturtro mot virkeligheten. Codemasters har likevel slengt inn noen arkadeelementer, utviklingsprosessen med nytt utstyr er neppe slik det foregår i virkeligheten for eksempel, men disse små valgene fra Codemasters hjelper spillopplevelsen med å bli enda mer engasjerende og inkluderende. Og selv om alle valgene de har tatt kanskje ikke er hundre prosent slik det er i virkelighetens Formel 1-sirkus, føles det riktig i et spillsammenheng. Racingfanatikere vil kanskje rynke på nesa, men jeg storkoser meg.

«F1 2010» er et krevende spill. Et spill som forlanger at du lærer deg hver minste krik og krok av hver eneste bane. «F1 2010» forlanger at du behersker skiftende vær og aggressive motstandere. At du klarer å holde kontrollen i en bil som reagerer lynraskt på hvert eneste signal du gir den.

Holder du ut den litt bratte lærekurven, blir du også belønnet med et svært givende racingspill, og den mest perfekte innføringen i Formel 1-sporten siden Geoff Crammonds mesterverk fra 1992.

Se flere bilder fra «F1 2010» på neste side!

«F1 2010» er utviklet og utgitt av Codemasters. Spillet lanseres på Xbox 360, Playstation 3 og PC 24. september.