Flyr høyt
0

Flyr høyt

nov 24 Anders Lønning  

Den norske indiesensasjonen Owlboy er et spill mange har ventet på i årevis. Nå som det endelig er ute, er det i mine øyne ikke bare like fornøyelig som de gode gamle klassikerne; det er like fornøyelig som det du husker at favorittene fra barndommen var. Ofte kan nostalgibrillene trykkes litt for langt inn i skallen på en, og man ender opp med å romantisere 16-bitsgullæraen mange av oss lengter tilbake til. Med Owlboy beviser derimot D-Pad Studios at de vet forskjellen på inspirasjon og imitasjon, og leverer et produkt som inspirert av et tidlig nittitalls mest legendariske spill likevel seiler elegant på egne vinger.

 

Allerede i første møte med hovedmenyen blir du møtt av et varmt, optimistisk lydspor og pikselkunst i imponerende detalj. På mange måter har D-Pad Studios fått fanget essensen av den følelsen 16-bitsspill leverte, men samtidig må det understrekes at det på ingen måte ville vært mulig å spille Owlboy på en SNES – maskinen ville rett og slett vært for svak. Selv om spillet åpenbart drar inspirasjon fra denne stilen er det på samme måte som suksessen Shovel Knight et «hi-bit»-spill. Dette vil si at spillet har mer avanserte grafiske og auditive effekter enn det som ville vært mulig på eldre maskinvare, noe som igjen vil si at utviklerne står fritt til å tilføre litt ekstra slagkraft i presentasjonen av produktet.

 

Resultatet er at rubbel og 16-bit av spillet oser av sjarm, noe som også strekker seg til historien. Vi møter den stumme uglegutten Otus som gjør modige forsøk på å hjelpe vennene og landsbyen sin i kampen mot noen nokså lumske robotpirater. Samtidig er det lett å kjenne seg igjen i Otus – en ungdom med tidvis manglende selvtillit og som ofte er mottaker for hard kritikk fra sine nærmeste rollefigurer. Han blir på denne måten en usannsynlig helt det er lett å heie på. Til tross for at han er stum, er han nokså uttrykksfull, og kommuniserer gjennom kroppspråk og ansiktsuttrykk illustrert gjennom pent pikselerte sprites.

 

Otus er ikke en kamphane (ugler og haner er tross alt ulike typer fugler), men han er veldig flink til å løfte vennene sine, som er langt bedre enn han til å skyte seg gjennom ugjestmildt territorium. De ulike kompanjongene du kan påkalle har ulike skudd, noe som gir en dybde til gameplayet, og man må variere mellom disse for å løse omgivelsesbaserte gåter og for å mest effektivt eliminere de lugubre truslene som lurer i spillet.

 

Kampen mellom godt og ondt, eller i dette tilfellet en uglesivilisasjon mot robotiske pirater, er kanskje en velkjent fortelling, men Owlboy byr fremdeles på overraskende twister og en mer voksen tematikk enn hva jeg hadde forventet. I større grad handler det om å ta et oppgjør med sine indre demoner, og mindre om å ta knekken på alle skurkene du får øye på. De mest kritiske vendepunktene i spillet har mer tyngde enn jeg forventer å se, både i spill og andre medier. Owlboy er et spill som ikke bare er retrospektiv i design og estetikk – det er også et foregangsspill i narrativ, og jeg er særlig imponert av bruken av musikk og lyd til å effektivt kommunisere stemningen i et bredt spekter av scener.

Likevel hender det at flyten i historien blir brutt til en viss grad, som følge av at det ikke alltid er helt klart hvor man skal dra eller hva spillet ønsker at du skal gjøre. Tidvis må man gjette seg litt fram, og det har hendt at jeg har rotet meg inn i områder som er vanskeligere å komme seg ut av på andre forsøk enn det var til å begynne med. I det man forflytter seg fra et område til et annet er det ofte man blir tatt på senga av en uventet trussel på den andre sida, noe som tidvis kan være svært frustrerende. Flere ganger har jeg blitt dyttet tilbake gjennom dette skillet av noe jeg ikke kunne forutsett på den andre sida, for deretter å bli angrepet av det igjen, ettersom monstre ikke despawner eller mister interessen i deg når du går fra et område til et annet. Dette føles ofte urettferdig, slitsomt og lite gjennomtenkt.

 

Til tross for noen slike frustrasjonskilder, er det ikke til å komme unna at Owlboy er et ekstremt godt gjennomført spill, og en absolutt fornøyelse å spille gjennom. Vidunderlig nostalgisk for de som var aktive spillkonsumenter på 90-tallet, men fremdeles en svært god opplevelse for alle andre. Akkurat som inspirasjonskildene bak produktet er dette et spill fult av sjarm og personlighet, og det fortjener en plass på samme hylle som de beste spillene i metroidvaniasjangeren.

About Anders Lønning

Tobarnsfar fra Haugesund med dagjobb som elektriker/automatiker i oljebransjen. Har skrevet om spill i et tiår nå, og er over gjennomsnittet glad i filmen Dredd fra 2012.