Fra megaspill til minispill
0

Fra megaspill til minispill

sep 22 Spill.no  

Da jeg besøkte Criterion i fjor høst for å se på Need for Speed: Hot Pursuit kunne de fortelle meg at de var store fans av Popcap-spillet Peggle. Årsaken var at spillet var raust ute med å belønne deg, og ga deg følelsen av å prestere noe hele tiden, noe de prøvde å få til i Need for Speed også. Uttalelsene var egentlig gått helt i glemmeboka for min del, helt til jeg spilte Burnout Crash. Her har nemlig Peggle-inspirasjonen vært enda sterkere enn i Need for Speed.

Kræsj

I stedet for å lage en gigantisk tredimensjonal lekeplass som i Burnout: Paradise, har Criterion krympet spillet ned i lommestørrelse og laget et kompakt og fokusert action-puzzle-spill med åpenbare Burnout-referanser. Men de som forventer en fartsfylt kjøreopplevelse som i de klassiske Burnout-spillene er herved advart.

I stedet for et kjørespill er Burnout Crash et rent kræsjespill. Faktisk er det minimalt med bilkjøring i spillet, hvert brett finner sted ved et veikryss eller en veistrekning, og den eneste kjøringen du gjør er inn i krysset og i nærmeste bil for å sette i gang kræsjefesten, og det egentlige spillet.

For meg ble dette som en slags nostalgisk tur tilbake til barndommen og lekebilene mine. Det er to måter å leke med lekebiler, den ene er å stille de pent opp i byen og kjøre de forsiktig rundt i hverdagslige gjøremål. Den andre er å kræsje de i hverandre i voldsomme trafikkulykker. Og Burnout Crash, med kameraet langt over bakken og de små leketøysaktige-bilene som smeller inn i hverandre minner meg definitivt om måten jeg lekte med lekebiler i barndommen.

I Burnout Crash er det om å gjøre å stoppe all innkommende trafikk, lage størst mulig mølje, sprenge biler og omgivelser i lufta, og gjøre mest mulig skade på omgivelsene. Det er vanskeligere sagt enn gjort, store poengsummer krever omfattende kombinasjoner og poengmultiplikatorer, og mens man i spillets første time har nok moro med å bare lage kaos og kræsj begynner man snart å tenke mer taktisk når man spiller.

Spillkontrollen begrenser seg til at man kan sprenge bilen sin så mange ganger man vil. Når bilen sprenger flakser den opp i lufta, og man kan velge retning med håndkontrolleren. Dette er essensielt for å stoppe biler som nærmer seg. Klarer fem biler å kjøre gjennom veikrysset og ut av nivået har man tapt i spillets hovedmodus, så presisjonssprengning blir etterhvert svært viktig. Mellom hver eksplosjon må man vente noen sekunder til temperaturmåleren har steget opp til eksplosjonsfare igjen.

Puzzle

Det slår meg ganske fort at Burnout Crash har mer til felles med puzzlespill som Tetris enn med bilspill. Hvert nivå byr på ulike veinett og trafikkbilder, og disse krever forskjellige taktikker dersom man skal overleve og sanke store poengsummer. Hvert brett har også ulike målsettinger man må nå som belønnes med stjerner som brukes til å låse opp nye biler og nivåer, og når man begynner å gå etter de mer avanserte målsettingene begynner også spillets svakere sider å vise seg frem.

Som puzzlespill blir det rett og slett litt for kronglete og kaotisk. Det er frustrerende å bomme på en bil med en milimeter og så måtte starte hele nivået på nytt fordi det var en nøkkelhendelse i en langsiktig plan for å rive ned rådhuset i veikrysset. Burnout Crash fungerer best når man spiller henslengt og bare leker seg og oppnår store poengsummer og prestasjoner nærmest på måfå, ikke som målrettet og ferdighetsbasert puzzlespill.

Likevel er det mye å like her. Jeg nevnte innledningsvis hvordan utviklerne i Criterion fortalte meg at de var fans av Peggle, og det er temmelig innlysende når man spiller Burnout Crash. Peggle er et spill som gjør deg glad ved å pøse på med musikk og lyder og grafiske effekter, og Burnout Crash følger nøyaktig samme formel. Her pumpes lisensiert musikk ut av høyttalerne, nøye timet til hendelser på skjermen. Et lykkehjul dukker opp i en av modusene som påvirker handlingen, og poengbonuser og pengepremier i hopetall klirrer inn fra alle kanter. Til og med «Halleluja»-koret har tatt turen fra Peggle til Burnout Crash.

Men til tross for at Burnout Crash gjør sitt beste for å trykke på de samme entusiastiske knappene som Peggle, blir jeg ikke like engasjert. Det statiske kameraet langt over bakken gjør at jeg føler meg distansert fra handlingen langt der nede, og jeg hadde gjerne sett en mer dynamisk presentasjon av handlingen, et kamera som flyttet seg ned på bakken når det skjer store ting og enda villere logoer og spesialeffekter. Criterion har prøvd å lage et litt småcrazy spill, neste gang anbefaler jeg de å slippe alle hemninger og gi full gass og gå for helsprøtt. Det er noe tafatt og halvveis over spillet i sin nåværende stand.

Autolog-funksjonen fra Need for Speed: Hot Pursuit har også fått innpass i spillet, og det er selvsagt ekstra fengende å forsøke å perfeksjonere poengsummene sine på nivåer når man kjemper mot ekte venner. Enda bedre er spillet med venner på besøk, som vorspiel-underholdning der man bytter på å spille serverer faktisk Burnout Crash riktig god underholdning.

Burnout Crash er et vellykket sideprosjekt fra Burnout-gjengen, men lykkes ikke helt med målsettingen sin. Det burde vært enda mer eksplosivt. Enda villere. Og enda sprøere. Det er et relativt unikt spill, og svært underholdende sammen med kompiser, men det mangler litt både på action- og puzzle-biten for at dette skal få klassikerstempelet Criterion etter hvert har blitt vant til å få på spilltitlene sine.

Burnout Crash er utviklet av Criterion og utgis av Electronic Arts. Spillet er lansert på Xbox 360 og Playstation 3 via Xbox Live Arcade og Playstation Network.

About Spill.no

Spill.no ble stiftet i 2009 og har siden oppstarten utviklet seg til å bli Norges største uavhengige spillnettside. På Spill.no kan du lese spillnyheter, anmeldelser og mer om spill til Playstation, Xbox, Nintendo, PC, mobil og andre plattformer.