God of War – En triumferende gjenfødsel
0

God of War – En triumferende gjenfødsel

God of War er en av PlayStations mest ikoniske spillserier, og debuterte på PS2 i 2005. I seriens tre første spill fulgte vi spartaneren Kratos, som i sin hevntokt mot guden Ares selv endte opp som krigsguden. Til slutt drev hevnlysten han til å utslette alle de greske gudene. Spillserien ble notorisk for sin interessante tolkning av gresk mytologi, tilfredstillende hack-and-slash gameplay og grensesprengende vold. Fem år har gått siden sist et nytt God of War-spill var å finne i hyllene. God of War: Ascension fra 2013 var Kratos’ opprinnelseshistorie, og så vakkert ut, men ble mottatt med mye kritikk for å ha en glembar historie og et utdatert gameplay. Det virket nesten som om Santa Monica Studio satt fast i fortiden og hadde gått tom for ideer. Nå, fem år senere, kan jeg med glede meddele at dette ikke er tilfellet, og at God of War-serien er født på ny. Denne gangen modernisert for en ny generasjon, imøtekommende for både nye og gamle fans.

En ny start

Etter hvordan den originale trilogien sluttet, var ideen om at Kratos skulle gi seg ut mot de norrøne gudene, en drøm som mange fans delte, men det virket for søkt til at folk flest turte å håpe. Heldigvis viser Santa Monica Studio med dette spillet at drømmer kan bli virkelighet. Vi møter Kratos mange år etter hendelsene i den originale trilogien, og langt fra Middelhavet hvor den fant sted. Etter å ha levd ut de opprørske «ungdomsårene» med å drepe faren sin, Zevs, og resten av de greske gudene, har han nå slått seg til ro i det kalde nord med kone og barn. Historien starter med at Kratos og sønnen, Atreus, legger ut for å oppfylle morens siste ønske om å spre asken hennes fra det høyeste fjellet, etter hennes nylige død. Dette viser seg å ikke være en så enkel oppgave, når beboerne av Midgard får nyss om at en utenlandsk gudedreper er på frifot i riket deres. Oppå det hele strever Kratos med å være en støttende far for Atreus, samtidig som han hjemsøkes av sin hemmelige fortid.

STIVE BRYSTVORTER: Kratos kler viking-look’en. Men han liker fortsatt ikke å bruke skjorte.

 

Karakterdrevet opplevelse

Undertegnende er en stor fan av den originale trilogien. Derfor er det en spesielt stor fryd i å se hvordan serien har modnet og vokst. Kratos, en av spillhistoriens mest ulikbare og endimensjonale karakterer, har tatt en helomvending og blitt både elskverdig og tredimensjonal. Støttet av et fantastisk spekter av varierte og dype hoved- og sidekarakterer blir enhver interaksjon en fornøyelse å bevitne. Skrivingen er sylskarp fra start til slutt, noe som resulterte i overraskende mye latter, tårer og gåsehud fra min side.

Selv om både historien og verdenen i det nye God of War er spektakulær, er forholdet mellom Kratos og Atreus selve kremen av spillet. Kratos er i utgangspunktet en disiplinert og beinhard gud, massemorder og gudedreper. De sistnevnte faktorene har han av forståelige årsaker valgt å holde hemmelig for sønnen sin. Atreus, på sin side, har bodd mesteparten av sitt korte liv sammen med moren sin, og har slik plukket opp mye av hennes uselviskhet og sans for å gjøre det rette. Han er som barn flest; nysgjerrig på verdenen rundt seg og fylt med uendelig mange spørsmål. Sammen skaper de to en fascinerende dynamikk, der de begge på hvert deres vis prøver å komme nærmere hverandre, samtidig som de har usikkerheter som holder dem tilbake. Til tross for at begge to er guder, føles hver samtale mellom dem utrolig menneskelig og ektefølt. Deres far-og-

JAKTSESONG: Ingenting styrker far-og-sønn-forholdet som en skikkelig jakttur.

sønn-forhold føles så ekte og motivasjonene deres så menneskelige, at jeg er skråsikker på at enhver vil kjenne seg igjen i begge karakterene til tider.

Med Atreus ved sin side har Kratos alltid noen å prate med. Både i cutscenes og mens man spiller, kan man stole på at Atreus bombarderer Kratos med sine meninger og spørsmål. På papiret kan det kanskje høres irriterende ut, men i praksis resulterer det i masser av karakterutvikling, humor, velplassert eksposisjon og universbygging. Slik er også tilfellet når de samhandler med resten av spillets sidekarakterer, som for eksempel dvergene Sidri og Brok, som er blant de mest notoriske. Det er for øvrig de som Kratos kjøper, selger eller oppgraderer utstyr hos, så du vil se mye av dem. Noe du vil være takknemlig for, da de stjeler showet hver gang de er på skjermen.

Gjennom spillets løp vil de fleste karakterene du møter ha en form for tilhørighet i norrøn mytologi. Men selvfølgelig har skaperne tatt seg den kreative friheten til å få dem til å passe bedre i det allerede etablerte universet, som de alltid har gjort. Både allierte, motstandere og de som stiller seg nøytral til Kratos og Atreus er godt utviklede og interessante karakterer. Stemmeskuespillet til samtlige er eksemplarisk, så du blir aldri lei av å høre dem prate. Nå skal det sies at jeg ønsker at jeg fikk se mer av hovedantagonisten, siden vedkommende var en godt utviklet karakter og hadde en oppriktig truende tilstedeværelse i sine scener, men dette er kritikk type flisespikkeri.

FINSLIPT: Sjarmtrollet Brok vil med glede jazze opp øksa til Kratos.

Overhalt gameplay og kampsystem

En av de mest merkbare forskjellene fra tidligere spill er at for første gang har spilleren full kontroll over kameraet. Før har kameraet vært fiksert i en spesifikk vinkel med relativ stor avstand fra Kratos, slik at du vi har fått god oversikt over fiendene og miljøet rundt han. Dette har vært en vanlig ordning blant eldre hack-and-slash-spill, men det har en del av skylden i at de nyere GoW-spillene har føltes litt utdaterte. Denne gangen er kameraet tett inntil ryggen til Kratos. I tillegg har skaperne gått til ekstreme lengder til å holde hele spillet, fra åpningen til rulleteksten ruller, i EN sammenhengende kamerabevegelse uten klipp. Nettopp dette stilgrepet spiller en enorm rolle for følelseslivet i spillet. Nærheten du får når du er kloss inntil Kratos og Atreus til enhver tid gjør at du oppfatter enhver indre tanke og følelse de utrykker med sine nydelig animerte ansikt. Ikke minst, gir det hele spillet en fantastisk filmatisk og gjennomført stil.

God of War har med denne utgivelsen slengt seg på en veldig tidsriktig trend i spillmiljøet: Nemlig å dra RPG- og open-world-elementer inn i den forventede actionspillstrukturen. Selv om det var et dristig valg som kunne gått begge veier, presterte Santa Monica Studio å spleise sammen disse tre sjangerne på en så mesterlig og naturlig måte som jeg aldri har sett før. Selv om storyen er lineær, så vil man få sjansen til å utforske flere overraskende store hub-verdener, fylt med meningsfulle sideoppdrag, utfordrende fiender å drepe og sweet loot å finne. Historiens løp vil endre kjente omgivelser, slik at det er vært å besøke de på ny, i søken etter nye hemmeligheter. På en måte er det en videreføring av seriens tradisjon for storskalerte puzzle-segmenter, bare tatt til et helt nytt nivå. Alt man dreper gir ferdighetspoeng og dropper materialer og valuta. Med ferdighetspoengene kan man utvikle ferdighetene til Kratos og Atreus i et veldig RPG-likt ferdighetstre, mens med materialene og valutaen kan man lage og oppgradere rustninger for både far og sønn.

SAMARBEID: Ingen trussel er for stor når Kratos og Atreus jobber sammen.

Kampsystemet er også fullstendig renovert. Vill og tilfeldig knappetasting vil ikke få deg noen steder (i alle fall ikke fra vanskelighetsgrad normal og oppover). Isteden belønnes timing på angrep, unnviking og blokkering, og det å tilpasse forskjellige strategier, ettersom hvilken type fiende man møter. Som et resultat av det nære kameraet er enhver kamp mye mer personlig, utfordrende og brutal, men på en god måte selvsagt. I anledning den nye settingen har Kratos lagt sine gode gamle «Blades of Chaos» på hylla, til fordel for en svær stridsøks. Og for en øks den er! Jeg kunnet skrevet en flersiders skildring a hvordan det føles å bruke den i kamp, men jeg skal prøve å holde det rimelig kort: Når man bruker øksen varierer man mellom raske, men lette slag og harde, men trege slag. Den har iboende iskrefter som gjør at du kan fryse og knuse fiendene dine i småbiter. Men den fungerer også som en drøm på avstand. Kratos kan kaste øksen med en voldsom kraft, for så å kalle den tilbake når enn spilleren ønsker det. Animasjonene, lyddesignet og vibrasjonen i kontrolleren gjør kastingen og tilbakekallingen av øksa til en fornøyelse som ALDRI blir gammel, selv etter de 30-40 timene det tok meg å bli ferdig med historien. Så om det fortsatt ikke er klart nok, så fungerer øksen som hammeren til Thor i Marvel-filmene. Bare at det er en svær øks med iskrefter, som gjør den omtrent 34 ganger kulere. Med tilbakekalling- og frysefunksjonen brukes den også til å løse en rekke tilfredsstillende og snedige puzzles gjennom spillets løp.

ØKS DEG NOE FINT: Med dette våpenet blir kampene aldri kjedelige.

Kratos har i tillegg et mekanisk uttrekkbart vikingskjold som han kan bruke til å blokkere angrep og prosjektiler, samtidig som han denger folk med det når han sloss med nevene. Atreus er forresten ikke bare god for prat. Med sin bue følger han faren sin trofast til kamp. Med han kan spilleren selv velge når han skal skyte, for å gi kjappe langdistanseangrep, som også kan hemme farten til raske fiender. Men selv om spilleren kan bestemme når han skal skyte, er han langt i fra forsvarsløs. Om man (lik undertegnede) blir så overveldet av alle de forskjellige angrepene og komboene at man støtt og stadig glemmer at man kan kontrollere Atreus’ piler, så vil han selv gyve seg løst på fiendene med både piler, kniv, kveletak og drop-kicks. Man kan også bytte ut enkelte angrep (igjen, for både Kratos og Atreus) for å tjene den kampstilen som hver enkelt spiller foretrekker. Kombinert med at man kan finne enchantments som man kan legge til rustningene og våpnene for å få magiske bonuseffekter og stat-boosts, viser kampsystemet seg å være overraskende kompleks. Det er enkelt å bruke, men vanskelig å mestre.

Et øye for detaljer

Spillverdenen er en eventyrlig tolkning av oldtidens Skandinavia (og kanskje til og med Norge?). Hver krik og krok er fylt med hemmeligheter og detaljer. Santa Monica Studios har gått så grundig til verks at selv runene kan leses og gi mening for de som har runologien sin i orden. Man forventer jo at dagens rykende ferske PS4-ekslusiver skal se bra ut. Men å si at God of War (2018) «ser bra ut» ville vært en grov underdrivelse. Hvert sted du går så er det en fryd for øye, for spillet er uendelig vakkert og fargerikt. Undertegnede anmeldte spillet på en standard PlayStation 4, med en 1080p-TV koblet til, og selv da måpte jeg fra start til slutt. Jeg misunner virkelig de som har mulighet til å oppleve God of War på PlayStation 4 Pro og med en 4K-TV. Øynene deres kommer til å smelte og renne ut av skallen på dem. Men på en god måte selvsagt.

POSTKORTVERDIG: Nevnte jeg at spillet er vakkert?

 

Kan ikke beskrives godt nok, må oppleves

Spillets historie er engasjerende og lett å henge med på fra første stund. Noe av det som gjør den så underholdende er hvor uforutsigbar den er. Jeg gikk inn i spillet og så for meg en rekke ting som kom til å skje, men lite av det stemte. Overraskelser og tvister venter rundt hvert et hjørne, og når du er i et så godt selskap som spillets karakterer er, så vil du aldri at det skal ta slutt. Tradisjon tro så er spillet riktignok brutalt og blodig. Men for første gang føles det ikke som vold for voldens skyld. Isteden blir volden en naturlig og nødvendig del av historien. Lik Kratos og selve serien, så har volden modnet med årene. Spillet har mye å si om temaer som slektskap, tilgivelse, ansvar, ærlighet og frelse, og dykker dypt i dem. Dette gjøres på en så filmatisk og episk, men samtidig jordnær og menneskelig måte, at det garantert vil spille på hjertestrengene til spillerne.

Fra første stund etablerer God of War (2018) som en egen historie og tar såpass avstand til den originale trilogien, at det er ingen grunn til folk uten noe forhold til serien ikke kan slenge seg på. Om ønskelig kan man jo se en Youtube-video om seriens hendelsesforløp så langt, men man kan også fint gå lykkelig uvitende inn i det nye. God of War-veteraner vil naturlig nok bære med seg mange minner om Kratos’ mørke fortid og sådan plukke opp en rekke fornøyelige referanser, men dette er langt i fra nødvendig for å nyte spillet. Med det nye spillet har Santa Monica Studio lagt grunnlaget for en ny æra av et nytt og forbedret God of War. De har åpnet dørene for alle og en hver for å hoppe på serien. Personlig, kan jeg nesten ikke vente med å se hvordan serien utvikler seg videre.

Historien er fantastisk. Karakterene er bunnsolide, gjenkjennelige og elskverdige. Gameplayet er utrolig underholdende og avhengighetsskapende. Spillet vil nådeløst sluke minst 30-50 timer av livet ditt, men du vil ikke protestere. God of War (2018) er et mesterstykke av et spill. Det er et absolutt must play for alle som eier en PlayStation 4. Og for de som ikke gjør det, så har de herved en fullt forsvarlig grunn til å gå og kjøpe seg en.

About Johan Nordal Børstad

Freelance filmarbeider og skribent om dagen, spillentusiast om natten. Spiller det meste, men har en stor forkjærlighet for så si alt PlayStation, open world-spill og solide storydrevne singleplayerspill. Favorittspill; Ratchet & Clank, The Last of Us, Mass Effect 2, Infamous 2, Assassin’s Creed 2, Uncharted 2. Ser ut til at jeg også har en forkjærlighet for oppfølgere..

Legg igjen en kommentar

You must be logged in to post a comment.